Bokelskere.no

Jeg tror vi må betrakte disse historiene som det de er: Curious that this second-rate book, written for relaxation, should cause this fuss, skrev Steinbeck sjøl i et brev til Elizabeth Otis i juni 1935.

Likevel har jeg stor sans for måten det fortelles på. Vi ser personene stort sett bare fra utsida: En dag dukker den ene opp, etter ei tid kommer nestemann, de flytter inn og driver med greiene sine. Hvem de er og hvor de kommer fra, hvilke forhistorier de har og hva de ønsker av livet, får vi ikke vite stort om. Det er Danny som holder det hele sammen; de andre er satellitter som bare kretser rundt ham.

Steinbeck skriver sjøl i forordet (i min utgave i alle fall): "... når noen snakker om Dannys hus, da forstår alle at han mener en helhet som ble dannet av mange menn. Fra dem utgikk det lyst og glede, menneskekjærlighet, og til slutt en mystisk sorg. For Dannys hus var ikke så ulikt det Runde Bord, og ridderne omkring det ble da Dannys venner."

I et tidligere brev, til Mavis McIntosh i 1934, diskuterte han hvorvidt koblingen til det Runde Bord burde gjøres klarere: "The book has a very definite theme. I thought it was clear enough. I have expected that the plan of the Arthurian cycle would be recognized, that my Gawaine and my Launcelot, my Arthur and Galahad would be recognized. Even the incident of the Sangreal in the search of the forest is not clear enough I guess."

På betryggende avstand fra vold, kriminalitet, enfoldighet og søppel kan vi betrakte disse utskuddene og finne kvaliteter vi ikke hadde oppdaget hvis vi hadde kommet for nær. I all sin fornedrelse leter Danny og hans kompiser etter den hellige Gral, akkurat som Arthur og hans riddere, om enn på sitt eget vis.

Sigrid Undset avslutter sin versjon av Arthur-legenden slik: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Nyttig info du her kommer med Marit. I alle bøkene til Steinbeck er det kjærligheten til personene han beskriver som etter min mening gjør bøkene hans unike. De aller fleste har sin særegenheter og lyter, og etter hvert vil en finne trekk ved de som en hver kan igjen hos folk vi kjenner eller har kjent, på godt og vondt. Det er mitt inntrykk etter å ha lest de fleste bøkene han har skrevet.
Det er derfor jeg assosierer han mange ganger med Hamsuns karakterer, begge er like genuine i sine personbeskrivelser, med fabelaktige og fengende bakgrunnsfortellinger.

Enig med deg Karin i Hamsuns ofte genuine personbeskrivelser og i Steinbecks kjærlighet til personene (fra folket) han beskriver. Men der ligger også forskjellen mellom de to forfatterne. Jeg synes Hamsun mangler kjærlighet til endel av dem han beskriver. Samer, lapper, kvener i Markens Grøde for eksempel. (Mens Steinbeck ikke akkurat beskriver godseierne og medløperne deres i Vredens Druer med kjærlighet.)
Noe av styrken i Dagdrivergjengen er at han ikke bare skriver med kjærlighet, men med innsikt. Gjengen beskrives i større grad innenfra utover i boka.
Noen biografer sier Steinbeck jobba som bygningsarbeider i en periode. Andre steder har jeg lest at han i ungdomstida deltok i bærplukkinga (sammen med Danny og Pilon og gutta?) Å beskrive fra innsida eller fra yttersida utgjør en stor forskjell.
Dette blei visst litt tro og synsing, men dypest sett tenker jeg det handler om klassestandpunkt hos de to forfatterne.
Tankeeksperiment? Kunne Hamsun skrevet Dagdrivergjengen?

Veldig, veldig enig med deg: Steinbeck har en varme som i alle fall jeg ikke finner hos Hamsun. (Jeg har tidligere her på bokelskere.no gitt til kjenne at jeg ikke "fikser" Hamsun, selv om jeg ser at det er stor litteratur – jeg synes bl.a. at Hamsun ler av folk der Steinbeck ler med dem. Takk til deg og Karin for at dere satte Hamsun og Steinbeck opp mot hverandre her; det hjalp meg enda litt på vei til å forstå hvorfor jeg blir så provosert av å lese Hamsun! ;P