Bokelskere.no

Vanskelig å argumentere mot at dette er stor litteratur, prosaen velter fram, majestetisk og poetisk; jeg kommer aldri til å glemme villstyringen Blevins. Men for min smak blir denne for udramatisk, i overkant deskriptiv og detaljert. Den mangler flammene fra Child Of God, The Road og Blood Meridian.

Jeg må bare spørre pga tittelen, men handler boka i det hele tatt om noe med hester, forhold til hester eller lignende? Jeg driver å leter etter en bok til ei hesteglad jente. En litt mer voksen bok en de vanlige pennyklubb-lignende bøkene. Også oppdaget jeg denne i dag på bokhandelen, men jeg får liksom ikke så mye ut av det folk skriver om den eller omtalelsen bak på boka.

Selv om det handler en del om forhold til hester og dyr i motsetning til forhold til andre mennesker, er dette langt fra noen "hestebok". Vedkommende skal nok være ganske moden, og minst gå på ungdomsskolen. Dette er en "voksenbok", men det er mye å vokse på hvis man bare klarer å skjønne innholdet.

Ok, hun begynner første videregående. Og hun leser en del bøker, også for voksne. Men er innholdet i boka litt vanskelig å surre tankene sine rundt, litt tungt eller vanskelig å skjønne? Burde man være en veldig dyktig leser, med en smak for slike bøker for å like den?

Handlingen er grei å følge, men det vil variere i hvilken grad man klarer å fange opp dybden. Det er uansett en flott bok. Ta en sjanse! :)

Boka er ei språklig bryllupskake, stor, mektig og alt for mettende. En klassisk historie bakt inn i vold og språklige ornamenter. Kan ikke si jeg verker etter å lese neste bok i triologien.

Jeg må innrømme at etter å ha lest denne om de vakre hestene, har ikke jeg heller så vanvittig masse lyst til å lese den neste boka.
Helt greit å friske opp litt i spansk-kunnskapene.
Men jeg føler det som jeg har lest denne boka mens jeg har holdt pusten. Mest fordi den nesten er blottet for kommaer i de mange lange setningene, der alt bare raser avgårde med "og" imellom. Når jeg kommer til slutten av setningen har jeg glemt begynnelsen. Men også fordi dialogene ofte kommer uten at man vet hvem som sier hva og uten å være helt sikker på hvem som gjør hva. Det er bare "han" og "hun" gjør ditt og datt, og endeløse beskrivelser av hva som skjer uten pauser.

Dette blir nok ikke ei bok blant mine favoritter.
En annen ting som stadig forstyrret meg litt, var at jeg visstnok må ha sett deler av filmen basert på denne boka, for bildene av Alejandra dukket hele tida opp i minnet mitt, i skikkelsen til Penelope Cruz.

Jeg likte boka godt. Likte også første halvdel av Over grensen. Beskrivelsen "språklig bryllupskake" var morsom, og det er ikke det at jeg er helt uenig, men dersom man smører på sånn om Alle de vakre hestene. Hva i all verden skal man da si om Blodmeridianen?

Jeg vil likevel forsøke å dytte deg i retning av neste bok, "The Crossing". Første tredjedel av den er McCarthy på sitt aller, aller beste, vil jeg hevde.