Bokelskere.no

Av alle ting har jeg av en eller annen grunn sittet og sett på alle episodene av "Bones".
Om Temperance "Bones" Brennan og FBI agent Seeley Booth m.fl som løser allverdens kriminalsaker ved å studere ofrenes ben og knokler.
Nå har serien gått hele runden, og de har startet med begynnelsen igjen. Noe som gjør at Brennan igjen er den overintelligente, sosialt utilpassede forskeren som egentlig har et varmt hjerte, men som sliter med å vise det.
Idag fikk jeg en akutt følelse av sympati med rollefiguren, når hun nok en gang sliter med å vise hvem hun er, og at hun bryr seg. Jeg satt omtrent på kanten av stolen og heiet henne frem...
SÅ gikk det opp for meg at jeg satt og så på en TV-serie, og det hele gikk over. Og jeg kjente meg litt flau over å ha latt meg rive med.

Men etterpå ble jeg sittende og tenke.
Hvor lenge er det siden jeg virkelig lot meg rive med av en historie?

Jeg forsøkte å tenke bakover, og endte i første omgang opp med en film for veldig mange år siden. En westernfilm hvor helten kaster en seddel opp i luften, trekker pistolen, skyter seddelen, og en haug med vekslepenger faller ned.
Jeg husker jeg så det på kino.
Jeg husker diskusjonen med skolekamerater hvor vi kranglet om hvordan de hadde klart å få det til, og hvordan vi etter mye diskusjon ble enige om at det måtte være sånn at noen sto utenfor bildet og tok imot seddelen og slapp en håndfull mynter ned så snart hovedpersonen hadde skutt.
Og jeg husker at helten het Lucky Luke, og at det var en tegnefilm...

Og her sitter jeg, da. Og lurer på om evnen til å la meg forundre har forsvunnet med alderen. Har jeg blitt blasert på mine gamle dager?
Når jeg ser en film idag, så føles det som jeg sitter og vurderer regissørens arbeid. "DET var jo en smart løsning på problemet". "Der var han ikke helt heldig, fordi..."
Når jeg leser en bok, så jobber hjernen min parallelt med historien. "DER var forfatteren dyktig, der fikk han frem noe som var interessant", oftest fulgt av en "og nå bør det snart komme noe med ..."

Er det mulig å få tilbake evnen til å bli forundret og overrasket, eller må jeg bare avfinne meg med at den er borte til jeg sitter på et gamlehjem og lar meg forundre over at det blir lys i lampen når jeg vipper på bryteren?

Du har egentlig ikke mistet evnen til å forundre deg, du har egentlig bare gjort det de fleste ville ha gjort fra ung alder, vent seg til verden.

Tenk deg et barn på ett år. Uansett hva du viser ham, så ville han le og synes at det er utrolig underlig at det og det skjer, for eksempel at personer beveger seg i en boks de kaller TV. Også putter de masse rart i en gryte og det kommer ut som mat. Hvorfor synes det barnet at det vi tar som selvfølge er rart og nytt? Fordi han har ikke vent seg til verden.

Selvfølgelig sier jeg ikke at du skal gå rundt og peke på fugler og biler og slikt, men jeg mener, voksne og mange andre i min alder, for den saks skyld, har vent seg til livet, og etter min mening, har de mistet noe verdifullt.

Når jeg er ute og sykler, tenker jeg faktisk ofte på at det er ganske rart, i grunnen, at denne sykkelen kan vevege seg, så lenge jeg beveger meg. Og hvorfor er den sykkelen bygd opppå den måten? Hvorfor akkurat slik? Hvorfor kan ikke menneskene fly? Ja, fordi vi ikke har fjær som kan holde på lufta, ville noen si. Ja, men hvorfor har fuglene fjær? Fordi det er bare slik, ville andre svare. Men hvorfor har ikke mennesker fjær? Da ville noen ha ledd av meg og sagt at jeg er en håpløs drittunge som ikke skjønne noen ting.

Egentlig går jeg rundt og tenker på mange ting som mange tar som en selvfølge. Jeg tror jeg er en gangske... filosofisk person av natur.

Apropos filosofene. Det er personer som IKKE har vent seg til verden, og prøver å finne ut av livet i stedet for å bare ta det som en selvfølge. Hvorfor kan man skrive med blyant? Hva er det i blyet som gjør at det setter seg fast i papiret? Hva er det i viskelæret som gjør at man kan ta bort blyet? Hvorfor kan man ikke rette opp et ark som er brettet? Har dere noen gang tenkt på det, istedet for å si at, nei, det er bare slik.

Det er bare slik, det er ikke nok det.

Jeg forstår selvfølgelig at jeg kan skrive på datamaskin, og damp går opp og allting, men jeg kan ikke noe for å UNDRE.

Håper at du forsto hva jeg mente.

Det er min mening, selvsagt, og noe har jeg fått i fra Sofies verden. Det har alltid vært min mening, og jeg har ikke klart å uttrykke meg før jeg leste den, så språket ligner kanskje litt.

Det høres ut som du har det motsatte problemet av meg, jeg blir nemlig i overkant engasjert. Midt i en episode av Under The Dome tok jeg meg selv i å tenke at Doomsday prepperne kanskje ikke var så på jordet som jeg tidligere hadde tenkt. Om man skulle bli fanget under en kuppel hadde det jo vært greit å ha ekstra mat, vann og medisiner.

Du kan jo trøste deg med at du sikkert legger merke til detaljer og lag som vi andre overser i vår naive begeistrering.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg selv, personlig har litt problemer med å se på filmer noenganger. Jeg er skuespiller selv, og blir en tenkende seer, istede for en som blir overassket. Jeg har studert method acting, ög jeg ser og jeg irriterer meg. Både regi, skuespiller metode, effekter, manus, løsninger og kostymer. slitsomt!
Men det positive med dette er at når en/flere virkelig gode skuespillere trer foran kamera, en god regissør har gjort jobben sin, manuset er fantastisk osv; blir jeg sittende målløs, som et barn ser sin første star wars film (slik det var da jeg var liten) Jeg blir overassket, forundret og man kan rett å slett ikke få kontakt med meg.
Blandt annet serier/filmer som Game of thrones, band of brothers, Gran torino og The pillars of the earth har med slike skuespillere som jeg kan rett å slett gråte, le, kaste meg i sofan, gjemme meg bak puta eller få vondt i magen av.
Ahhh hvor jeg elsker sånne serier og filmer <3

Off topic, men når du nevnte method acting så måtte eg tenke på Hitler og flire litt. Ser at du har lest "Han er her igjen" så då forstår du sikkert kvifor.

I do ;p haha

Haha! sånn har jeg det og.
Jeg har master i film, og studert diverse former for filmteori og filmteknikk i mange år. Noe som gjorde at enkelte av vennene mine synes jeg tidvis har vært irriterende å se film med: fordi jeg alltid må kommentere hvorfor akkurat de og de valgene er gjort.

Det betyr jo ikke at jeg ikke kan leve meg inn i filmen, for det gjør jeg så absolutt. Men "yrkesskade" har gjort at jeg bare må se analytisk på hele prossessen, og tidvis kan det være litt slitsomt.

Jeg tror det er en naturlig utvikling i det å bli voksen. Man får mer erfaring, lar seg ikke rive med og blende så fort. Man blir mer kritisk til det man leser/ser og stiller mer spørsmål med ting man bare fant helt utrolig fascinerende da man var yngre. Jeg lar meg enda rive med i historier, sånn at jeg ikke klarer å legge fra meg bøker. Men den store alt oppslukende greia har jeg ikke lenger. Jeg vet for mye, kan for mye. Det ser jeg ofte når jeg prøver å lese bøker som var favoritter for ti år siden igjen nå. Ofte skjønner jeg ikke engang hva som var så fantastisk med boka.

Jeg er uenig i at fravær av begeistring skal skyldes at man ikke opplever noe for første gang lenger. Nei. Jeg tror følelsene er mer heftige når man er ungdom. (Nesten) Alle bøkene jeg leste i 12-20 årsalderen levde jeg meg heftig og begeistret inn i. Veldig intenst. Mange av favorittbøkene mine leste jeg i den perioden. Derfor mener jeg også at det er så viktig at man leser masse - og kanskje ulikt - i ungdomstiden!

Kanskje tenker vi også mer unyansert når vi er unge; litt mer svart-hvitt. Og at vi blir mer analytiske lesere med årene. Ikke mindre begeistret fordi vi har lest det samme før, men fordi vi er mer livskloke, forhåpentligvis.

I dag kan jeg fortsatt bli oppslukt av bøker, men kanskje oftere inspirert og ivrig. Med trang til å lese masse av samme forfatter. Skjer gjerne med bøker hvor jeg lærer noe nytt eller får meg til å tenke nye tanker. Mindre følelser, mer behersket begeistring. Ja, men unntak av Jon Fosses bøker, forresten - de griper i hjerteroten hver gang.
Hvordan få tilbake evnen til å bli forundret? - mitt forslag er å lese ulike typer bøker, nye forfattere, men velge noe du tror du vil like.

En av ulempene med å bli eldre er vel at det blir stadig flere ting man ikke lenger får gleden av å oppleve for første gang...?

Etter hvert som man har lest og sett mer og mer, så er det vel bare naturlig man ikke like lett lar seg forundre lenger - det skal jo mer og mer til, for man har sett og lest mye lignende før.

Apropos Bones - det er en serie jeg følger med på, og for et par år siden prøvde jeg å lese den første boka i den bokserien som tv-serien er løst basert på. Det var en skuffelse. Dette er nok et av de tilfellene der tv-serien er bedre enn bøkene.

Greit å vite. Har etpar av bøkene liggende... tror de skal få ligge en stund til, nå.