Tiden går så altfor fort, helg igjen og det beste av sommeren over før i hvert fall jeg får sukk for meg. Jeg har akkurat fullført "Lolita" av Vladimir Nabokov. Det er mange følelser som river og sliter i en gammel barnevernspedagog, men den som trenger seg først frem, er hvorfor i det hele tatt denne boken ble skrevet og ikke minst utgitt. Nok om det.
"Vidunderbarn" av Roy Jacobsen står på leseplanen min, og blir nok en helt annet opplevelse. Jeg må innrømme at jeg kikket på hvem som hadde "Lolita" som favorittbok, og jeg må også innrømme at jeg ble sjokkert over at 32 av 41 er kvinner. Kommer nok ikke til å glemme denne boken med første, men det betyr ikke at jeg anbefaler den.
Viser 2 svar.
Lolita kan fort bringe opp en del følelser ja, jeg har full forståelse for at du føler det du gjør. Jeg likte faktisk boka, men jeg måtte nesten "koble fra" mine egne tanker. Dette er hva jeg skrev om den etter at jeg hadde lest den:
Det er vanskelig å lese en bok som denne og ikke tenke på hva forfatteren ønsker å formidle, forfatteren selv sa at det ikke var noe baktanke så jeg har valgt å ikke legge for mye i det. Boken er skrevet på en vakker måte, med sterke kontraster til det fæle innholdet. Det var en veldig merkelig opplevelse å lese den. Det er ikke mulig å unngå å få en dårlig smak i munnen når man leser noen avsnitt og noen steder måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for å fortsette. Den er allikevel stort sett lett å lese på grunn av vakkert språk og de vanskelige avsnittene er få. Når vi blir kjent med Humbert får vi virkelig føle hvor manipulerende og "sjarmerende" overgripere kan være.
Godt sagt :)
Sist sett
