Forfatteren og forlaget sa at dette var en faktabok da den først ble utgitt, i ettertid ble den utgitt som skjønnlitterært fordi det viste seg at forfatteren hadde funnet opp hele historien. Den kan kalles svindel fordi forfatteren sa at hun hadde vært på denne turen sammen med aboriginerne når det ikke var tilfellet. Hadde hun utgitt den som en oppdiktet historie så hadde det selvfølgelig vært en annen diskusjon, eller kanskje ikke noen diskusjon i hele tatt, da kan man krydre så mye man vil.
Det var aboriginerne selv som ble mest fornærma ja, de eldre gikk til og med til det skrittet å reise til USA for å konfrontere forfatteren med at historien hennes var oppdiktet. Denne gruppen har blitt utnyttet i mange år og for min del blir det feil at noen finner opp en historie for å tjene penger på å utgi seg for å ha vært med på noe som ikke er tilfellet.
Viser 8 svar.
Det er ikke så vanskelig å fornærme noen i verden i dag, ser det ut til. Var det ingen som så boka som en hyllest til aboriginerne og deres levemåte? Og ikke minst deres kunnskap om naturen? Leser man "Margfolket" vil jeg påstå at urbefolkningen beskrives på en mye verre måte enn i Morgans bok. I Hulmes bok er de fleste forfylla, voldelige og arbeidsledige. Men er det fordi ho er 1/4 maori sjøl at kritikken uteble?
Saken handler ikke om hvordan de er fremstilt, den handler om at forfatteren utga denne boken som sakprosa og latet som det var selvopplevd. Hadde hun skrevet boken som en skjønnliterær roman tror jeg ikke noen hadde reagert på samme måte.
Personlig blir jeg ikke fornærmet, men jeg er ikke tilhenger av at folk utnytter andre for å tjene penger.
Kan den diskusjonen sidestilles med Åsne Seierstad og bokhandleren i Kabul? I den var det elementer som jeg og ville ha reagert på og følt utleverende. Men hvor går grensen? Ved sensasjonen? Personangrep? Det er mulig Morgans bok ga oss et romantisk bilde på aboriginerne, men er det så farlig? Og trenger VI hisse oss opp så veldig over det? Det blir så mange håpløse diskusjoner når det gjelder slike ting som vi ikke kan gjøre noe med. Og hva har Morgan sjøl sagt?
Siden jeg ikke har lest noen av bøkene blir det litt vanskelig å kommentere om de kan sammenlignes, men jeg kan jo prøve. Begge bøkene er kontroversielle og har fått kritikk for å utnytte sårbare mennesker, det har også blitt diskutert hvor sannferdige de er og om de burde blitt utgitt som skjønnlitterære verk. Det er også noen viktige forskjeller, Åsne Seierstad har vært der og levd det livet hun skildrer i boken, uenigheten ligger vel i hvordan hun har fremstilt personen og om hun har tatt seg noen kunstneriske friheter. Marlo Morgan har tatt det hele ett langt skritt videre, hun har funnet opp hele historien.
Selvfølgelig behøver vi ikke å bli provosert av dette, men jeg hadde personlig følt meg lurt og blitt skuffet om en jeg trodde på og så opptil, i ettertid viste seg å ha villedet meg med vilje.
Etter press fra Aboriginerne har Morgan innrømmet at det hele var en "hoax", men hun trakk tilbake tilståelsen da utgiveren mente det kom til å skade salget av boken.
Her er en side som forklarer saken om Marlo Morgan og hva som er feil med historien hennes.
I Seierstads bok er det noen intime avsløringer som alle ville ha reagert på hvis de ble offentliggjort. Men at den konflikten verserte så lenge var ganske unødvendig, problemet til Seierstad er jo at alle blir navngitt. Det er lov å tenke seg om to ganger når man skriver om mennesker i en dokumentarisk roman. Leste litt om Morgan på wikipedia og noen henvisninger derifra. Vi har jo samene i Norge, har de tatt noen i løgn noen gang? Men et minimum for å diskutere dette er vel å ha lest bøkene, i hvert fall noe av dem.
Denne diskusjonen begynte som en diskusjon om hvorfor Marlo Morgan sin bok var svindel, noe jeg mener man kan diskutere uten å ha lest den, men sånn som diskusjonen har utviklet seg kan jeg være enig i at det er en fordel å ha lest de. Allikevel så mener jeg man kan diskutere rammene for bøkene, som skiller seg sterkt fra hverandre på noen områder, mens de på andre områder kan sammenlignes. Det kan uansett argumenteres for at de begge har utnyttet andre uten å tenke så mye på hvordan det vil påvirke de det egentlig handler om. Nå tviler jeg ikke på at Åsne Seierstads bok utlever og skader mer enn kanskje Marlo Morgans bok gjør, men det endrer ikke det faktum at Morgan utnyttet Aboriginerne og villedet alle leserne sine.
Om samene har reagert på noe kan jeg ikke huske å ha fått med meg, men så må jeg også si at det ikke er det emnet jeg har mest kunnskap om. Hele verden har vel hatt en tendens til å utnytte sine urinnboere på ett eller annet tidspunkt så det er sikkert mulig finne noe.
Jeg tar sjansen på å blande meg inn i denne diskusjonen med et sakset innlegg fra Wikipedia. Dersom det som står der stemmer, kan det ikke være tvil om at det er svindel fra ende til annen. Også dette innlegget tyder på det.
Jeg har ikke selv lest Det virkelige folket, bare reagerer på denne typen svindel.
Frå Chris Sitka sin artikkel, som du lenker til:
In one part of the book she is buried up to her neck in the sand to be
cleansed of toxins. The fans of this book have the opposite problem.
They have their heads buried in the sand.
Herlig raljering!
Men artikkelen har også mange nøkterne, saklige og overtydande poeng, og Morgan blir ikkje levna mykje ære.