Bokelskere.no

Takk skal du ha! :-) Som sagt, - det har jeg aldri hørt;)

Høh? tenkte jeg, i bruk? Har aldri hørt det jeg heller, og ja Ellen, jeg også sier takk for informasjon til trådstarter og Fru Bang, men kommer nok aldri til å bruke det...

For meg skurrer det, uttrykket er i samme gate (syns jeg, da...!) som det pompøse og sjølhøytidelige "har jeg latt meg fortelle" (aller nådigst? ned fra din høye hest!)- passivt verb er ikke god norsk...

Iler til med en aldri så liten protest: er helt uenig i at "har jeg latt meg fortelle" er pompøst! Ørlite grann antikvarisk, måske - men alldeles ikke sjølhøytidelig heller. Jeg mener tvertimot at dette er en litt elegant måte å unnlate å oppgi kilden for en-eller-annen opplysning, som regel av diskresjonshensyn. (F.eks.: "jeg har latt meg fortelle at James Bond og Miss Moneypenny har noe på gang".) Okay, språket mitt er nok ganske preget av at jeg leser (og alltid har lest) en god del eldre litteratur, men likevel, altså... ;-)

Men den derre "det gledes" tar jeg fullstendig avstand fra; en skikkelig bastard, e.m.m.!

Hehe... Smak og behag, kjære annelingua, jeg merker jeg retter en tanke til de i generasjonene før meg som kan tenkes å ha farget mine synspunkter, det er nok mange enkle arbeidere, men også akademikere og kvinnesakskvinner - jeg syns jeg hører oldemora mi fnyse og replisere: "De, Dem, Dere, buksa henger nere"... om hun hadde hørt noen si "har jeg latt meg fortelle". Hun manglet ikke venner fra finere kretser, men hun bodde trofast i Groruddalen helt fra 2. verdenskrig.

Littegrann antikvarisk verdi må jeg nok si uttrykket har, ja ;) Syns det høres ut som en riksmålstaler som kan si noe slikt, og passivt verb hører til før reformene på 50-tallet... Huff, ble jeg småborgerlig nå?

"Det gledes" syns jeg høres ut som journalistsvada, et forsøk på å høres kul ut, en måte å utrrykke noe som kunne vært sagt mer ordentlig med bare to ord, for å slippe å forklare over evne...!

Hvis du googler uttrykket, så finner du at det er ganske vanlig, men da hovedsaklig i blogger, hvor betydningen er Jeg/vi gleder oss. Fant det ikke brukt i artikler og lignende.

Takk, gretemor, jeg orker nesten aldri google noen ting, hvis jeg lurer på noe, går jeg rett på wikipedia, fins det ikke der, gidder jeg sjelden bruke tid på det... :P

"Det gledes" tenker jeg er tatt i bruk av typer som Finn Bjelke (som jeg har den aller største respekt for og glede av) - litt middelaldrende radio/tv-typer....som Schjerven, Tufte Johansen,...og de litt eldre, som Borge....på en ironisk måte, ikke for fullt alvor, men som noe morsomt! Det er i alle fall slik det brukes....som en morogreie :)

"...de dem dopp, se å få den opp!" er fortsettelsen slik jeg fikk den overlevert, brukte bestemoren din hele regla? Jeg fikk høre den når jeg sægget (selvf. lenge før noen kom på at det skulle være kult å sægge) - aldri hørt at den hadde noe med å være fisefin (e.l.) å gjøre. DA vanket det beskyldninger av annet kaliber i min familie... :-P

Men riksmålstaler må jeg nok absolutt si at jeg er, ja - eller d.v.s., muntlig er jeg nok blitt litt mer sleivete med årene. I barnehagealderen rettet jeg på mine foreldre når de sa "stein" i stedet for "sten", husker jeg. Har sluttet å være så... ja, du fyller nok inn resten selv.

Haha, der velger jeg å fylle inn at den sosiolekt du har vokst opp med, den bør du holde på om du fortsatt har den når du har blitt ung voksen... Og alltid siden... Sier du Os-lo istedet for Oschlo skal man da jøssenavn bare gjøre det! Det var ikke ofte min oldemor brukte regla, så jeg kan ikke påstå jeg husker fortsettelsen din, men at setningen var en del av ei regle, ja det stemmer! Nei, det handlet ikke om å være fisefin, men dannelsen var en annen da oldemor var ung, så det å se uflidd ut (= lat og udugelig i Groruddalen) var bortimot en utilgivelighet... Det var vel heller snakk om at "de fine" var et slags ideal. Eller burde ha vært det...! Mye kan sies om tidligere tider, men det beskrives nok bedre av de som har opplevd den enn drodle-gjenfortellingene mine... Vil tro oldemor kanskje sparket litt mye bak til de som forsøkte å være fine uten å klare det, når jeg tenker tilbake.