Bokelskere.no

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Til forskjel frå mange som svarar nedanfor synest eg det er greit at nye ord og uttrykk breier om seg, spesielt dersom det viser seg at det er eit gamalt lokalt uttrykk som får ein renessanse gjennom facebook, men eg ser heller ingen krise om det er ei nyskaping, eit grammatisk "ugras". Løvetann kan også vere pent å sjå på (kanskje ikkje på plenen min, men i utmark og grøftekantar i det minste ...)

Men eg har nok det til felles med fleirtalet at det sit langt inne å nytte uttykket sjølv. Dette heng nok mest saman med at ingen i omgangskretsen min nyttar det, og etter å ha smakt litt på uttrykket kjennest det ikkje naturleg å ta det i bruk. (Så tok det også 10 år før eg tok ordet "blogg" i min munn ...)

Så ventar eg framleis i spaning på om nokon har innspel til det trådstartaren eigentleg spør om, om nokon kjenner til bruk av dette uttrykket i litteraturen.

Er jo litt "morsomt" da, å se hvordan ulike tråder avspores og det "egentlige" temaet renner ut i sand. Og jeg henger meg litt på avsporinga. Jeg er ikke så veldig redd for disse "nye" ordene, hadde vi ikke hatt dem så ville vi heller aldri fått noen utvikling av språket vårt. Da ville vi fremdeles gått rundt og snakket urnordisk med bruk av lange ord. Den gang brukte de f.eks. ende-/stammevokaler.

Fra urnordisk gikk vi over til norrøn, en lang periode som igjen er inndelt i små perioder med ulik utvikling av språket. På den tida skjedde det blant annet en vokalreduksjon: vokaler endret seg, fikk mindre trykk eller forsvant helt. Noen steder i landet forsvant også diftongene: der de fleste før sa "høyra", gikk noen steder over til å si "høre", både i tale og skrift.

Nye ord kommer til, noen blir værende i mange år, andre forsvinner etter kort tid. Og noen ganger kommer eldre ord tilbake. Noen av de ordene (eller uttrykkene), vi bruker i dag, vakte nok ikke like stor begeistring hos verken språkfolk eller andre da de kom, i dag er mange slike ord en naturlig del av språket vårt.

En annen liten avsporing: det jeg er litt bekymret for er en ukritisk adopsjon av utenlandske ord og uttrykk. En "fornorsking" av disse mener jeg hadde vært et bedre valg. Islendingene er mye flinkere enn oss til å "gjøre om" utenlandske ord til sine egne. Verstingene i så måte må vel være danskene? Jo, det er morsomt å se danske filmer og høre det danske språket, men jeg kjenner det vrir seg litt i meg når de engelske ordene nærmest overtar en dansk setning. Slike tilstander håper jeg ikke vi får.

Hehe, hvis jeg får se det uttrykket i en bok, er det en viss fare for at jeg bestemmer meg for at jeg er i feil bok og klasker den igjen...

"Det gledes" har jeg aldri hverken hørt eller lest. Opplever uttrykket som upersonlig, og det er synd da "glede" er et ord full av forventning og liv.

Jeg aner ikke hvorfor, men uttrykket "det gledes" irriterer vettet av meg. Har kun sett det uttrykket på facebook og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker det uttrykket. Jeg klarer bare ikke å ta det "alvorlig" på en måte ... Sikkert bare jeg som er gammel og sær:)

Samme her!

Da er vi to ;-)

En av døtrene (som "er på" facebook i motsetning til sin mor) mener det er en slags misforstått fornorskning av det engelske "likes" - dette likes - som så er blitt til det totalt håpløse "det gledes". Ikke vet jeg. Enig med alle dere som ønsker å luke ut den slags av intetsigende og feilakig tull av språket.

Tre.... Lover på tro å ære at jeg aldri skal bruke det her, på "feis" (må bare tenke på den entusiastiske trønderen i Torsdag kveld fra Nydalen") eller noe annet sted.

Takk. Det er bare et uttrykk som har irritert meg veldig lenge nå. Det høres ikke ut som et uttrykk i det hele tatt:)

Fullstendig enig med både deg og Bjørg. Lurer på hvor det stammer fra.

Jeg også. Det virker som "slurveuttrykk" for meg. Jeg irriterer meg alltid over det uttrykket for det virker så barnslig for meg når jeg hører/leser det.

Blir med på håndsopprekninga der, men jeg tror faktisk det forsvinner av seg selv. For eksempel: Satt og kjørte og hørte Lene Marlins Unforgivable Sinner. Ok, den var med som filmmusikk, kom jeg på, hvilket år var nå det? 1997, mente tankene mine. Hva het filmen? Schpaaa, svarte bakhuet. Hmmm... Det var også et uttrykk som var "grisekult" en gang i tida, og borte ble det, gitt!! "Det var jo bare såååå schpaaa, ass!!" Jaja, det var den døgnflua.

Interessant...

Forøvrig er jeg fan av Finn-Erik Vinjes spalter (jada, vet han har pensjonert seg sånn stort sett) og syns det er interessant hvordan han, som er såpass gammeldags og korrekt, uten videre godtar at ungdom spesielt leker med språk og uttrykk slik at de blir mote en stund, noen få blir hengende ved og etter en stund blir de til og med tatt opp av Språkrådet som godkjenner uttrykket for ordlista... Mens resten ganske enkelt går i glemmeboka.

Hvor "det gledes" kommer fra har andre bedre tanker om enn meg, for min kunnskap om dette spesifikke uttrykket fikk jeg faktisk her i denne tråden... Men der ligger altså min fremtidsspådom. La oss legge merke til at ut fra undersøkelsene deres ser det ikke ut til at noen seriøse skrivere av noe slag har tatt det i bruk.

Skjønner det er mange ungdom som leker seg med språket og det er lov det- Håper bare ikke at "det gledes" kommer i ordboken:)

;)

Jeg har kun sett uttrykket på Facebook, mens min datter på 20 sier det er vanlig å bruke dette i dagligtalen (blant vennene hennes). Og vi bor i Bodø........
Kommer ikke til å bruke det selv, siden det ikke føles "naturlig" for meg :-)

Helt ukjent for meg, men her jeg bor hører jeg mange si "hjelpes" ("hjelpe-det-meg", som eg ville sagt). Er vel kanskje noe i samme gate?

Når bruker man det, dvs. hvilken sammenheng står det i?

"Indrefilet til middag idag! Det gledes!" "Grilling i fjæra til helga! Det gledes!" "Akkurat bestått eksamen! Det gledes!" :)

Då har eg nettopp lært meg eit nytt uttrykk! Det gledes!

Takk skal du ha! :-) Som sagt, - det har jeg aldri hørt;)

Høh? tenkte jeg, i bruk? Har aldri hørt det jeg heller, og ja Ellen, jeg også sier takk for informasjon til trådstarter og Fru Bang, men kommer nok aldri til å bruke det...

For meg skurrer det, uttrykket er i samme gate (syns jeg, da...!) som det pompøse og sjølhøytidelige "har jeg latt meg fortelle" (aller nådigst? ned fra din høye hest!)- passivt verb er ikke god norsk...

Iler til med en aldri så liten protest: er helt uenig i at "har jeg latt meg fortelle" er pompøst! Ørlite grann antikvarisk, måske - men alldeles ikke sjølhøytidelig heller. Jeg mener tvertimot at dette er en litt elegant måte å unnlate å oppgi kilden for en-eller-annen opplysning, som regel av diskresjonshensyn. (F.eks.: "jeg har latt meg fortelle at James Bond og Miss Moneypenny har noe på gang".) Okay, språket mitt er nok ganske preget av at jeg leser (og alltid har lest) en god del eldre litteratur, men likevel, altså... ;-)

Men den derre "det gledes" tar jeg fullstendig avstand fra; en skikkelig bastard, e.m.m.!

Hehe... Smak og behag, kjære annelingua, jeg merker jeg retter en tanke til de i generasjonene før meg som kan tenkes å ha farget mine synspunkter, det er nok mange enkle arbeidere, men også akademikere og kvinnesakskvinner - jeg syns jeg hører oldemora mi fnyse og replisere: "De, Dem, Dere, buksa henger nere"... om hun hadde hørt noen si "har jeg latt meg fortelle". Hun manglet ikke venner fra finere kretser, men hun bodde trofast i Groruddalen helt fra 2. verdenskrig.

Littegrann antikvarisk verdi må jeg nok si uttrykket har, ja ;) Syns det høres ut som en riksmålstaler som kan si noe slikt, og passivt verb hører til før reformene på 50-tallet... Huff, ble jeg småborgerlig nå?

"Det gledes" syns jeg høres ut som journalistsvada, et forsøk på å høres kul ut, en måte å utrrykke noe som kunne vært sagt mer ordentlig med bare to ord, for å slippe å forklare over evne...!

Hvis du googler uttrykket, så finner du at det er ganske vanlig, men da hovedsaklig i blogger, hvor betydningen er Jeg/vi gleder oss. Fant det ikke brukt i artikler og lignende.

Takk, gretemor, jeg orker nesten aldri google noen ting, hvis jeg lurer på noe, går jeg rett på wikipedia, fins det ikke der, gidder jeg sjelden bruke tid på det... :P

"Det gledes" tenker jeg er tatt i bruk av typer som Finn Bjelke (som jeg har den aller største respekt for og glede av) - litt middelaldrende radio/tv-typer....som Schjerven, Tufte Johansen,...og de litt eldre, som Borge....på en ironisk måte, ikke for fullt alvor, men som noe morsomt! Det er i alle fall slik det brukes....som en morogreie :)

"...de dem dopp, se å få den opp!" er fortsettelsen slik jeg fikk den overlevert, brukte bestemoren din hele regla? Jeg fikk høre den når jeg sægget (selvf. lenge før noen kom på at det skulle være kult å sægge) - aldri hørt at den hadde noe med å være fisefin (e.l.) å gjøre. DA vanket det beskyldninger av annet kaliber i min familie... :-P

Men riksmålstaler må jeg nok absolutt si at jeg er, ja - eller d.v.s., muntlig er jeg nok blitt litt mer sleivete med årene. I barnehagealderen rettet jeg på mine foreldre når de sa "stein" i stedet for "sten", husker jeg. Har sluttet å være så... ja, du fyller nok inn resten selv.

Haha, der velger jeg å fylle inn at den sosiolekt du har vokst opp med, den bør du holde på om du fortsatt har den når du har blitt ung voksen... Og alltid siden... Sier du Os-lo istedet for Oschlo skal man da jøssenavn bare gjøre det! Det var ikke ofte min oldemor brukte regla, så jeg kan ikke påstå jeg husker fortsettelsen din, men at setningen var en del av ei regle, ja det stemmer! Nei, det handlet ikke om å være fisefin, men dannelsen var en annen da oldemor var ung, så det å se uflidd ut (= lat og udugelig i Groruddalen) var bortimot en utilgivelighet... Det var vel heller snakk om at "de fine" var et slags ideal. Eller burde ha vært det...! Mye kan sies om tidligere tider, men det beskrives nok bedre av de som har opplevd den enn drodle-gjenfortellingene mine... Vil tro oldemor kanskje sparket litt mye bak til de som forsøkte å være fine uten å klare det, når jeg tenker tilbake.

Jeg har aldri hørt eller lest dette utrykket før.

Jeg trodde det var et Facebook-fenomen, siden det er bare der jeg har vært borti uttrykket. Og der gledes det veldig mye. Har aldri hørt noen si det her i Trøndelag tidligere, og jeg har heller ikke lagt merke til det i noen bøker.

Jeg tenker at "det gledes" er akkurat så upersonlig som jeg oppfatter Facebook å være.

Nettopp! Har ikke sett utrykket andre steder, heldigvis.

Det var ikke meningen å kuppe tråden til å bli en diskusjon om Facebook, men siden det er det eneste stedet jeg har sett uttrykket, så ble det sånn...
Som du sier, er FB ikke noe spesielt personlig medium. Hvis man er bevisst på hvordan man bruker det, kan det likevel komme både noe nyttig og interessant ut av det. Selv om det nok hovedsakelig er plassen for "small-talk", så finnes det f.eks. interessante steder å abonnere på nyheter fra, og ulike diskusjonsforum - også faglige. Jeg er også medlem i en lesesirkel som har en lukket gruppe på FB hvor vi holder kontakten mellom treffene våre og gjør avtaler.
Det er nok med FB som med TV, filmer (og bøker), det gjelder å finne en balanse i hva man prioriterer. Blir det bare "small-talk" og fjas, så er det kanskje ikke så interessant.

Og nå høres jeg ut som en skikkelig gammel tante... :))

Jeg bor i Trøndelag, og her sier folk det stadig vekk. Eller, på Facebook, vel å merke. Synes nå personlig det er et litt rart uttrykk, nesten sånn som når folk skriver forkortelser (f.eks "rip" eller "omg" osv..) - hvorfor har de så dårlig tid at de ikke kan si Rest in Peace i stedet for? Eller "Vi gleder oss til..." osv? Snodige greier..

Det gledes et jo ikke helt det samme som vi gleder oss til

Nei, det høres mer ut som om det er å glede seg over noe. Jeg trodde først at det kanskje var en høflighetsfrase tilsvarende "(det) gleder meg" som tidligere ble brukt når man hilste på noen, - men det var det altså ikke:)

For det er akkurat det det betyr! :)

Requiem in pace... Kanskje de ikke vet hvordan de skal uttale det? ;)

Trodde også det var et facebook-fenomen, har aldri hørt det ellers. Og jeg er nordfra.

Jeg er vokst opp i Kåfjord i Lyngen, og jeg mener å huske at vi brukte dette uttrykket.

Har faktisk aldri hørt eller lest det, men så er jeg jo en søring;)