Bokelskere.no

Det er mulig jeg har lest slike bøker før, men første gang jeg ble bevisst på det fortellertekniske grepet var da jeg leste Carl Frode Tillers Innsirkling og Innsirkling 2. Ulike fortellerstemmer beskriver hovedpersonen og gir til dels motstridende opplysninger om hendelser og personer. Nylig leste jeg Usynlig av Paul Auster, og den minnet meg om Coetzees Summertime. Begge har ulike fortellere som presenterer sin opplevelse av personer og begivenheter, eller kanskje det de vil vi skal tro. Johan Mjønes' roman Orkanger og Per Pettersons Jeg nekter har også elementer av dette. Det får meg til å lure på om denne fortellerteknikken er en ny trend, eller om det var en velkjent framstillingsmåte også tidligere? Jeg oppdaget i samlesningsprosjektet her inne av Don Quijote at cliffhangere ble brukt allerede da, så det er jo ikke sikkert at bruken av ulike personer og synsvinkler på en måte hvor leseren selv må gjøre seg opp en mening om hva hun tror er sant, er så nytt, det heller. Noen blant alle dere beleste bokelskere som vet litt om dette?

Synes ikke det er en ny trend, for det finnes i en god del bøker som ikke er helt nye, men det er mye brukt ja. Barnevakten har det samme med skiftende synsvinkel, det samme med Balansekunst. I noen bøker liker jeg det, i andre blir det i grunnen bare slitsomt uten at jeg husker hvilke bøker jeg tenkte at det var slitsomt i.