Jeg digger denne boka. Fikk litt samme følelse som da jeg leste Frøken detektiv i barndommen, uten noen sammelikning for øvrig. Alle klisjeene er der: skattekartet, skatten, forstørrelsesglasset, trebeinet, forkledningseksperten, det store blinde huset badet i måneskinn (det burde vært mosegrodd). O fryd!! Her er min omtale: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/06/30/sir-arthur-conan-doyle-de-fires-tegn/
Sist sett
