Bokelskere.no

Også mitt første møte med Auster, dette. Jeg synes historien var god, spennende, fikst fortalt. Når jeg likevel ikke vet helt hvordan jeg skal bedømme den, er det fordi jeg innimellom sitter med en følelse av at det er litt for flinkt og oppkonstruert. Det er en kjølig intellektuell distanse som gjør at historien ikke berører meg så mye som den "burde". I farten er det bare ett sted hvor jeg husker han skildret følelsene på en måte som berørte. Det er der Adam og hans søster minnes sin døde bror hvert år på hans bursdag. Det som gjør at jeg likevel ender opp med en femmer på terningen for denne boka (i den grad terningkast er viktige...), er slutten, inkludert siste side. Den synes jeg binder det hele sammen på en god måte.

Jeg synes boka minner litt om Coetzees "Summertime", og disse bøkene kom vel også ut omtrent samtidig.

Jeg følger deg på det oppkonstruerte eller blasse i enkelte beskrivelser. Jeg leser ikke nok overbevisning eller tyngde inn i at Adam Walker skal bli opprørt over mordet av denne unge gutten på åpen gate, og dette er jo sentralt så det bør ha kraft. Skiftet mellom 1., 2., og 3. person er greit, men sånt oppfatter jeg ikke som genialt enda 2. person- beskrivelse ble ekstra intens fordi tabutemaet slik ble mer påtrengende. Sammenliknet med John Irving, savner jeg nerve og følelsen av at boka er særlig nødvendig for Auster å skrive. Boka berører i hvert fall ikke annet enn overfladiske lag i meg, men så skal jeg lese Sunset park i dagene som kommer. Inntil videre synes jeg hans skjelvende kvinne er mer intellektuelt og følelsesmessig spennende.