Ofte når man leser bøker fra virkeligheten så er historien så grusom at det er vanskelig å tro, det er ikke tilfellet med denne boken. Historien om Ragnhild er trist og håpløs, men den er dessverre veldig typisk. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i historien hennes.
Ragnhild fikk en tøff start på sitt korte liv, med to rusmisbrukere til foreldre kan det se ut som hun aldri hadde en sjans. Barnevernet var tidlig inne i bildet, dessverre viste det seg at de heller ikke hadde det dectrengte for å beskytte denne jenta fra seg selv. Det barna ofte trenger er ikke bare omsorg og muligheten til å være barn, de trenger også en myndighetsperson som kontrollerer og setter grenser. For meg føles det som en selvfølge at når barnevernet tar over ansvaret så må de innta den rollen foreldrene skulle hatt. Hadde de hatt mulighet, eller brukt de mulighetene de hadde, til å sette grenser kan det hende at denne historien ville vært skrevet av Ragnhild selv.
Sist sett
