Bokelskere.no

Jeg har nettopp lest Håkan Nessers De ensomme, i mine øyne en svært god krimfortelling. Nesser skriver bedre enn de fleste, men ett har han til felles med en rekke av sine forfatterkollegaer: Etterforskeren - selveste hovedpersonen i historien - benevnes kun ved etternavn. Eventuelt både fornavn og etternavn - aldri bare fornavn. I De ensomme har vi familierelasjoner så det holder; også etterforskerens egen familie. Der har vi Marianne, Sara, Jenny og Johan - men hva heter far sjøl i stua? Barbarotti!

Andre etternavn-krimhelter jeg kommer på i farta: Rebus, Dalgliesh, Wexford, Morse, Isaksen, Sejer, Wisting, Wallander ... Visst har de fornavn, men sjelden uten at etternavnet også er med. Sannsynligvis gjelder det i større grad mannlige enn kvinnelige krimhelter (og forfattere), men det er da et pussig fenomen - eller?

Peter Robinson gjør også dette. Hans detektiv Alan Banks omtales alltid som Banks, mens kollegaen er Annie....

Da jeg leste dette ble jeg litt nysgjerrig og måtte sjekke den krimboka jeg leser nå: Det fördolda av Hjorth og Rosenfeldt, og der begynner de å bruke fornavn også etter hvert i hvert fall. Vanskelig å si hvor vanlig det etternavn-fenomenet er uten å gjøre en stor undersøkelse ut av det, da ;)

Et lite sidespor, men det som gjorde meg virkelig sliten, var den norske krimforfatteren som insisterte på å skrive BÅDE fornavn og etternavn på alle personene. Hele tiden. Jeg har glemt om det var Anne Holt eller Unni Lindell, har sluttet å lese disse bøkene, men det var så utrolig kunstig!

"Hans Dahl satte fra seg kaffekoppen og så ut over medarbeiderne sine. Anne Johansen tygget på en penn og rynket pannen. Viktor Berg hadde lukket øynene, det var ikke godt å si om han sov eller konsentrerte seg. "Skal vi ikke avhøre moren?" spurte Renate Heidahl ivrig, og Hans Dahl sendte henne et skarpt blikk." Stønn.

Lurer på om det kan vere Anne Holt. Har lest berre ei av bøkene hennar, Død Joker, der eg meiner å hugse at ho i stor grad nytta både for- og etternamn. Eg reagerte altså nok på det til å hugse det i etterkant, men ikkje så mykje at det irriterte meg under lesinga.

Jeg har heller aldri irritert meg over det, bare undret meg ...

Merkelig fenomen det der. Hadde ikke tenkt på det før du nevner det. Ang Morse, så er det jo nesten ingen som vet hva han heter i fornavn fordi han er flau over å nevne det. Men alle de andre...som du sier et pussig fenomen. :O)

Nå er det fristende å si "dette er standard kvinnediskriminering..." og det er kanskje det.

Jeg tror i alle fall at problemet er omvendt; ikke at vi skulle vært på fornavn med krimheltene, men at vi egentlig skulle vært på etternavn med alle damene.
Eller omvendt;)

Jeg la merke til fenomenet for mange år siden, da jeg leste Morgan Kane for første gang.
"Kane kom inn gjennom døren til hotellet, og tok et raskt skritt til siden så han ikke sto siluett mot gaten. Sarah satt i en stol i lobbyen og ventet på ham."
Greit nok at det kan høres tøffere ut enn "Morgan kom inn gjennom døren", men i mine øyne er det faktisk Sarah som skiller seg ut her.
Leser man et etternavn i en bok, så er det som regel en mann.
Om det er en kvinne, så vil (MÅ) det normalt inn en "fru" eller "frøken" for å vise hvilket kjønn det er snakk om. Igjen, fordi man antar det er en mann om det IKKE står fru/frøken, noe som lett kan bli forvirrende lenger ut i historien.

Jeg tok faktisk "problemet" såpass alvorlig (den gang da, det gikk over) at jeg forsøkte å finne gode alternativer/omskrivninger. Uten å få det til.

For det meste er det kanskje slik du beskriver. Men Håkan Nesser omtaler stadig Barbarottis gode kvinnelige kollega som Backman.

I utgangspunktet synes jeg ikke det er så pussig, men så kan det hende jeg er miljøskadet etter å ha jobbet i sikkerhetsbransjen der jeg ble kalt ved etternavn i flere år. Det er hvertfall ikke noe jeg har reagert på eller tenkt på som noe unaturlig. Bruker ikke politiet ofte etternavn?

Når det kommer til hjemmefronten burde kanskje forfatteren benyttet fornavn, mulig det er ett lite innslag av lathet eller enkelhet. Det er jo uten tvil lettere å holde styr på en person uten å måtte bytte navn etter miljø. Kanskje det er grunnen til at etterforskeren ofte har dårlig familieliv?

Morsomt at du nevner det, jeg kommer helt sikkert til å være mer oppmerksom på det i neste krimbok.

Men det er jo pussig når de mannlige etterforskerne omtales med etternavn, mens de kvinnelige omtales med fornavn...

Ja det kan jeg være enig i, det har jeg heller ingen forklaring på annet enn at det stort sett er mannlige forfattere. Det er kanskje noe i underbevisstheten deres..

Nå er det en stund siden jeg leste det, men er det ikke det samme som går igjen i f.eks. Jane Eyre?
Kvinner som introduseres med for- og etternavn, men omtales med fornavn etterpå, og menn som introduseres med for- og etternavn, men omtales med enten både for. og etternavn eller bare med etternavnet resten av boken?

Aner ikke, men det kan vel i tilfellet forklares med tiden det er skrevet i. Det kan hende jeg tar feil, men jeg mener å huske at Dickens ofte brukte etternavn på både de mannlige og kvinnelige karakterene. Det er vel samme tiden og Dickens var ikke akkurat kjent som en kvinneforkjemper så kanskje det bare er tilfeldig.

Vi burde vel i utganspunktet være på ett annet nivå nå for tiden, uavhengig av forfatterens kjønn.