Bokelskere.no

Jeg likte nok Fyrsten vesentlig bedre enn det du gjorde. Jeg tror det er en fordel å ha lest Wonderboy, fordi det er en del nyanser du går glipp av samt at man skjønner litt mer av hva som driver Christian Von der Hall.

Jeg synes namedroppingen fungerte bra fordi det setter det hele i en ramme som gjør boken mer aktuell etter min mening.

Uansett er det morsomt å være uenige om hva som fungerer og ikke fungerer i ei bok.

Jeg likte også Fyrsten veldig godt. Jeg har lest Wonderboy tidligere og selv om jeg syns begge fungerer godt som frittstående bøker, så henger de jo sammen og det kan være en fordel å ha lest Wonderboy først. Grunnen til at jeg er så begeistret for begge bøkene er nok hovedsaklig at de er så rike på skildringer og at de beskriver Oslo og de ulike miljøene her så godt. Jeg er litt mindre begeistret for Langelands nye litterære grep der han skriver seg selv inn i handlingen. (Han gjorde det samme i Hauk og duer), men jeg kan leve med det.
Namedroppingen syns jeg bare er gøy.
I tillegg liker jeg at boken er så dagsaktuell og tenker egentlig at den er morsomst å lese nå, før høstens valg.

Jeg følger din begeistring helt, men må komme med en liten korreksjon. Langeland har skrevet seg inn i sine bøker før. Han begynte i Wonderboy, bare der brukte han ikke sitt eget navn. Traineen som vandrer rundt i gangene og virker litt lost er Langeland. I den neste boken nevner han også seg selv. Hovedpersonen i boka blir sjalu på Langeland. Dette er derfor ikke noe nytt grep. Du skal dog då avgjøre selv om du liker det eller ikke.

Ser man det:) Jeg fanget det først opp i Hauk og due. Det gikk meg hus forbi både i Wonderboy og Verdensmesterne. Men kanskje nettopp derfor; når det blir for tydelig kan det fort begynne å gnage litt, ihvertfall hos meg.

Om han dukker opp i Verdensmestrene vet jeg ikke, men både Wonderboy og den enste er han med i.. Jeg synes det er litt morsomt. Det fungerer dog best i Wonderboy

Ser man det. Jeg trodde Verdensmesterne var den neste boken hans, men det var det ikke. Det var Francis Meyers lidenskap. Den har jeg ikke lest. Er den bra?

Han skrev seg selv inn i Frabcis Meyers lidenskap også, noe jeg egentlig syntes var litt unødvendig. Boken minte meg om Helene Uri's "De Rettferdige", men Langeland sin var bedre synes jeg. Dog uten å bli noen pageturner for min del. Men jeg kom meg da igjennom...

For meg var Francis Meyers lidenskap pageturner nok. Ikke like god som Wonderboy, men langt bedre enn Helen Uri sin variant, selv om også den hadde sine sider

Kanskje jeg må prøve Wonderboy da...hmmm...

Det burde du. Den er etter min mening den beste han har skrevet. Etter å ha jobbet 13 år i sentrale stillinger i større norske bedrifter, så kan jeg bekrefte at det skjer mye rart.

Jeg synes den var underholdene og morsom. Istedet for næringslivet tar Langeland for seg Akademia. Jeg synes, med min beskjedne (Har studert i 4 år, men kom ikke så inn i Akademia, angrer forsatt på at jeg ikke ble mer aktiv i studentpolitikken), men de som kjenner universitet i Oslo mye bedre enn meg mente han traff bra. Boka har litt av det samme drivet som Wonderboy, og er underholdene å lese. Det er snobberi, maktkamper, statussymboler og begjær, og det hele beskrives godt.