Nei å nei, for et overflødighetshorn av ei bok! Bare det frodige persongalleriet og Osamas familiehistorie er jo et eventyr i seg sjøl, og inn i denne historien veves hakawatienes fortellerkunst så man blir rent fortryllet! Jeg ser at noen mener det er for mye vold i fortellingene; hodene ruller og blodet flyter, men dette kjenner vi jo igjen fra våre egne folkeeventyr!