Bokelskere.no

I dag fikk vi medlemsbladet fra Tanums bokklubber. Månedens medlemsbok er den nye Harry Hole-boka "Politi". I reklamen heter det: "Jo Nesbø briljerer i den nye Harry Hole-romanen. Denne gangen er det politiet som får oppleve den sinnssyke brutaliteten fra en seriemorder".

Jeg har regnet meg sjøl som en krim-tilhenger, men et eller annet sted på veien til dagens situasjon, hvor det virker som det er mer lesverdig jo mer brutalt det er, har jeg falt av lasset. Kan noen av dere blodtørstige forklare facinasjonen for brutale massemordere?

På et eller annet tidspunkt ble jeg ømfintlig for beskrivelser av brutalitet, ut av ingensteds. Litt underlig for jeg hadde aldri noe imot det før. Veldig fascinert av hva som ligger bak dog, bare blir fysisk dårlig av beskrivelser av tortur. En grunn til å ligge unna mye av moderne krim. Leser for tiden "The Wisdom of Psycopaths: Lessons in Life from Saints, Spies and Serial Killers" av Kevin Dutton og synes det er veldig interessant.

Brutalt attraktivt?

hm - jeg taler ikke for 'de blodtørstige', knapt nok for de krim-sjuke..
Spørsmålstillingen må i alle fall ha en tilnærmet evig appell,
gir assosiasjon til farlige sjakter stup og synkehull som kan oppleves å ha
dragning, 'attraksjon', hvorfor er vi nysgjerrige på farlighet?
Som 3-årige utforskere og speleolurker, er vi sterkt advart mot
farligheten, nettopp idet vi må måle opp og forstå verden og dens makt
og list.. Fyll 50, og se, oppmålingen og grensegangen mot farlighet
er egentlig like spennende - enda vi ikke får forske på fulltid lenger.
Hva ødelegger meg om jeg kommer for nære, kan jeg selv bli mordengel?

Et lærested hadde engang en legendarisk flink instrumentmaker, han
pleide forsyne sine intrikate kreasjoner med en knapp tydelig merket
TOHELL. Gjett hva som skjedde når nysgjerrigper student aktiverte den
knappen? Kreatøren fikk jo inn endel havarerte apparater å ta seg av..
Hvem av oss er utlært i å "forstå Godt og Ondt"?

Til mer konkret svar, sist år tok noen her opp et beslektet spørsmål.
Hva som var tiltrekkende / frigjørende med den psykiatrisk morbide drift
til å suge ferskt blod av et (med)menneske, til konsum på stedet?
Idet atferden serveres i sukrede glansbilder som spennende ytring av
omlag suberotiske omgnagsformer, vernet stakkars av diskrimineringsfatwa
hinsides innsikt i det Gode ondskap, my Good grief!

Da ble det foreslått at de kanskje ikke var så snille velgjerningens
menn, de rovtannede blodsugende sjeler som sto for glanspakking og
finansiering av kampanjen.
Hvis nå bokstavslukere kan ha tendens til å
kjøpe det mest pådyttede, kan kanskje samme aktører ha satset penger og
kjærlig omtanke i at krim-industrien nå må sinnsykt brutalisere
seriemordene "for å følge markedsutviklingen", som de produserer selv?

Som i Bradburys 451-prinsipp: 'For å få slutt på at folk tenker på å bygge
hus, så ta bort planker og spiker!'
Så hvordan gjøre folk mer opptatt av jordbæris, eller av ultravold og
friskt jomfrublod.
Debatt her:

Kan jeg først bare få rette på en ting? Det er en forskjell på en massemorder og en seriemorder; en massemorder er en som dreper over 10 mennesker med en enkel handling, som for eksempel ved en bombe. En seriemorder derimot dreper tre eller flere mennesker uavhengig av hverandre, og med så stort tidssprang de bare ønsker.

Uansett, spenning og mystikk trigger som oftest noe hos en leser. Mange føler også at det er lettere å bli dradd med i historien selv hvis du sitter og prøver å løse mysteriet selv, mens du leser. Det er også noe med blod, vold og forferdelig handlinger som gjør at mange har problemer med å legge fra seg boken, nettopp fordi det er så grusomt å lese.

Takk for korreksjon. Jeg er enig i forskjellen. Det er seriemordere som gjerne figurerer i krimbøker, men jeg har visst blandet begrepene i flere av mine innlegg her.

Det ligger vel i vår natur å fasineres av det utenkelige? Hvis du ser på historiske massemordere så må det innrømmes at mange av de har levd svært så fascinerende liv. De har på sin måte turt å leve ut sine fantasier med hud og hår. Dessverre er det nok også slik at vil liker å se andre ha det verre enn oss selv.

Når det gjelder fiktive massemordere er jeg personlig ikke like imponert, blir fort for animert og ensidig. De onde er onde, og de gode er gode. Slik er selvsagt ikke virkeligheten, Også massemordere har sin gode sider.(Hitler-dyrevenn, Stalin-Glad i barn, Mao- Glad i kvinner osv)

Det er noe med massemordere som rører ved noe primitivt i oss.
Hvem har vel ikke en eller annen gang ønsket noens død?

Jeg elsker slike bøker. Men det er ikke pga brutale seriemordere, men psykologien som ligger bak. Selve drapene trenger ikke engang å skildres for min del, men tankene bak, grunnen til at liket har blitt behandlet på akkurat den måten, symbolikk og psykologi er interessant for meg.

Jeg syns dere gir brutale seriemordere for mye kred når dere bruker normale menneskers begrepsapparat til å forsøke å forstå handlingene som begås i denne type krim, Jeg leste en glimrende bok om psykopater for en tid siden, Robert D Hares Uten samvittighet. Her får man et klart innblikk i hvor annerledes disse personene tenker, hvilket er hovedgrunnen til at de kan begå slike groteske handlinger.

Da mener jeg der er annerledes med mer klassisk "whodunnit"- krim, hvor morderne i det vesentlige er nokså vanlige mennesker, og kan vurderes ut fra det.

Jeg gir jo ikke kred til seriemorderne, eller sier noe om beveggrunnene til morderen er realistiske eller ikke - men tanken om at "h*n gjør slik fordi..." gjør at jeg synes slik er spennende - som underholdning.

De gangene jeg ønsker å lære noe om psykopater og andre psykiatriske tilfeller, leser jeg selvfølgelig ikke krimbøker, men faktabøker. Akkurat nå leser jeg "Why Kids Kill", som ser på mulige årsaker til forskjellige skoleskytinger har blitt begått i USA.

Hmm...aner ikke, men desto lengre boken er fra virkeligheten, desto mer liker jeg dem. Når det kommer til filmer hater jeg splattere, og blodige skrekkfilmer med mye tortur. Jeg blir ordentlig kvalm...når jeg får ferdiglagde bilder planta i hode på meg gremmes jeg....men når jeg sitter med en bok og velger selv hvordan jeg vil tolke det som står, så er det enklere å glemme innholdet etterpå og da synes jeg det er mere "gøy" og interessant. Da er det underholdene.

Sånn fritt etter Stephen King, som uttaler ett eller annet sted (kanskje i On Writing) at det vage og antydende er å foretrekke, fordi det treffer bedre leserens resonnansbunn: If you can't horrify, try to terrify, if you can't terrify, go for the total gross-out. Med det mener han tydeligvis at de beste forfatterne ikke trenger splattere, og at de dårligste ikke klarer å løfte seg ut av dem. Interessant av en spesialist på det psykisk/ psykotiske, spør du meg!

Jeg er også en tilhenger av "whodunnit"-krimmen, og foretrekker da virkelig Agatha Christie, Colin Dexter, Unni Lindell og Karin Fossum fremfor Jo Nesbø. Men jeg kan ikke la være å lese en så dyktig "terrify"-krimforfatter som Val McDermid!

Har så inntrykk av at Jo Nesbø prøver SÅ hardt, han prøver virkelig og unødvendig å være mest mulig fantasifull på splatter-området, så han får aldri blitt mer enn middelmådig... Eller hva tenker du?

Enig i at Jo Nesbø prøver å være fantasifull....men hvorfor, han skriver jo spennende uten alt det ekle? Christie, Dexter, John Dixon Carr, Ann Cleeves, Peter Robinson,....mer min greie.

Jeg har ikke annen erfaring med Jo Nesbø enn å ha sett Hodejegerne på film. Men ut fra den kan jeg godt si meg enig.

Nei, det kan jeg egentlig ikke, enda jeg er en av de som ikke skyr unna til tider voldelige og groteske bøker. Det er nok det at de er så ulike de fleste av oss som fascinerer, men personlig holder jeg meg til de opppdiktede. Det jeg har større problemer med å forstå er de som forelsker seg i de virkelige masse- eller seriemorderne.

Blodtørstig vil jeg nok ikke kalle meg selv, for det er ofte det psykiske aspektet jeg liker å fokusere på, gjerne i form av psykologiske thrillere eller krim. Det kan godt være brutalt, som verden ofte er, men jeg er ikke noe fan av bøker som ser ut til å være skrevet for å sjokkere. Der balanserer nok Jo Nesbø på en veldig tynn line, som han til tider faller av. Grøssere og skrekkfilmer har alltid hatt sine fans og det er vel ofte de som også liker bøker med elementer av grøss og gru.

Det må også sies at det er i krim fra virkeligheten jeg har kommet over de mest sjokkerende forbrytelsene, det gjør også noe ekstra når du vet at det virkelig har skjedd. Da har det hendt at jeg har grøsset litt ekstra eller kjent på kvalmen.

Var det ikke Ernest Raymond (We, the accused) som sa: Murderers aren't so bad once you get to know them.

Ja. Man må huske at de aller færreste mennesker her i verden kan karakteriseres som psykopater og psykotiske massemordere. Jeg vil anta at seriemordere/massemordere er den mer sjeldene varianten av morder (soldater i krig er en helt annen diskusjon jeg ikke skal gå inn på) - jeg har en teori om at de fleste som dreper, gjør det av helt andre grunner som familiedrap o.l.

Jeg kjenner flere som jobber i fengselsvesenet, som sier at drapsmenn og -kvinner er overraskende vanlige mennesker. Men disse kommer ikke i kategorien "brutale massemordere".

For øvrig kan jeg verken bekrefte eller benekte ditt litterære spørsmål, har aldri hørt om Ernest Raymond.

http://www.amazon.co.uk/Accused-Capuchin-Classics-Ernest-Raymond/dp/0955960258/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1369257962&sr=8-1&keywords=we+the+accused

Jeg tror forfatterene prøver å overgå virkeligheten, som dessverre blir verre og verre!

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Jeg har alltid vært svært lite interessert i de blodige aspektene ved krim, og det er en årsak til at jeg all hovedsak har sluttet å lese/se på det. Psykopatiske, brutale seriemordere som dreper ofrene sine på de blodigste, fæleste og mest kreative måter som tenkes kan er dødskjedelig.
Den type krim jeg liker er den typiske "whodunnit", hvor det er en spesifik grunn til at akkurat en person drepte akkurat den og den. For meg er det psykologiske aspektet ved drap, som affektdrap, og hvorfor de ble gjort mye mer interessante enn blodige psykopater.
Hvordan selve drapet blir gjort i krim er jeg også mindre interessert i. Det kan for min del være nåe så "kjedelig" som gift, uten blod og gørr, og offeret kan gjerne dø i søvne i senga. Hvordan dødsfallet/drapet påvirker de etterlatte er uansett mer spennende.

Da er vi hjertens enige. Jeg har vært en nokså reinspikka "whodunnit"-leser helt siden jeg skrev særoppgave om ulike krimsjangre på videregående for snart 35 år siden.

Jeg tror det ukjente, det skremmende og skumle er fascinerende. Vi ønsker å forstå hvordan slike mennesker tenker. Men den trenden med at alt skal bli verre har jeg også sett rundt om i tv-serienes verden. True blood feks gikk fra å være en bra serie med selvfølgelig noe blod og gørr til å være 70% blod, gørr og sex. De skal sjokkere.

Det "å forstå hvordan slike mennesker tenker" tror jeg i liten grad er mulig. De fleste massemordere er psykopater, hvilket innebærer at de rett og slett ikke er utstyrt med de samme følelser og tanker som normale mennesker.

Jeg tror det er nettopp dette at de tenker og føler så annerledes enn "normale" mennesker som skaper denne facinasjonen. Det er så forskjellig fra vårt tankesett, og vårt følelsesliv (eventuelt mangel på følelsesliv) at vi ønsker å forstå. Vi kan vel aldri virkelig forstå, men vi forsøker.

Nå leser jeg lite krim, men jeg ser av og til dokumentarer om massemordere. Fordi jeg ønsker å forstå hva som kan føre til at noen mennesker gjør ting som er fullstendig utenkelig for meg. Vil jeg noen sinne få svar? Neppe. Men det stopper meg ikke fra å forsøke.

Jeg kan likevel forstå at ikke dette er spørsmål alle leter etter svar på. Og jeg forstår dere som trekker dere bort fra dette temaet i litteraturen.

Fascinasjon er kanskje en litt sterkt ord, men, ja, jeg liker "sinnsyke" krimbøker. I de få tilfellene hvor jeg har følt at det har blitt kraftig kost, har jeg spurt meg selv hvorfor. Svaret er ganske enkelt at de bøkene som nesten blir litt for mye, er de som er mest virkelighetsnær. Eller kanskje fascinasjon ER det riktige ordet å bruke. For jeg blir det, fascinert, og skremt, over at det faktisk finnes slike mennesker. Og jeg blir enda mer fascinert over forfattere som klarer og lage fiktive karakterer som er så virkelige.

Dessverre, nei. Jeg liker ikke disse veldig blodige, sadistiske krimhistoriene. Takk for advarselen ang neste Harry Hole-bok... Jeg har lest alle, men synes de varierer ganske mye i kvalitet. Nesbø kan skrive, men han gjør det altfor grotesk og unødvendig voldelig i noen av historiene. Det er spennende nok - han trenger virkelig ikke utbrodere slike sadistiske grusomheter.

Og noen, som Snømannen, og til dels Panserhjerte, blir jo bare latterlige. Han tok seg litt inn med den siste, Gjenferd, men hvis vi nå er tilbake til "sinnssyk brutalitet" tror jeg at jeg sier takk for meg. Føler han er helt på villspor....skusler bort talentet som han har for å skrive spennende historier på altfor ekle ting.