Bokelskere.no

Jeg skrev dette som Bokomtale, men legger det inn her også, på den lengste og sist brukte diskusjonstråden, - Omtalene forsvinner jo så fort;)

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!

Her er jeg faktisk enig med meg selv! Og deg da, Ellen.

Under lesingen var jeg lenge fasinert av denne boken. Av språket, og av hvordan en ung forfatter kan begripe og formidle en eldre kvinnes tilværelse. Hennes ensomhet og hvordan forholdet til den mannen hun elsker (har elsket?) arter seg når alderdommen gjør seg gjeldende. Imponerende. Det er et driv over denne tilsynelatende stillestående fortellingen.

Men etter hvert som fortielsen avdekkes, syntes jeg, som deg, at historien blir oppkonstruert og lite troverdig. Forfatteren greide ikke å overbevise meg om hvorfor bokens mannlige hovedperson må skjule sin fortid. Dermed faller bunnen ut av historien. Partier av boken grep meg sterkt, men mot slutten blir historien rett og slett til for sær for min smak. Jeg tror ikke lenger på den. Den rører meg ikke lenger.

Et godt språk og flere interessante refleksjoner holdt ikke til å redde boken for meg. I beste fall blir det terningkast 4…

Takk for din reflekterte og grundige omtale, Ellen.
Jeg har hatt boken på ønskelisten lenge. Din omtale bidro ikke til å flytte den fremover i lesekøen. Mulig jeg er fordomsfull, men mistenker at dette ikke er en bok for meg. Sitter igjen med et inntrykk av at den ikke er helt troverdig (stemmer det?), og denslags er jeg uhyre var for. Det hjelper ikke at problemstillingene er viktige, hvis du ikke kjenner hvordan dilemmaene river og sliter i deg. Korriger meg hvis jeg tar feil ang. boken!
Din 5-er til tross, Dager i stillhetens historie (mulig det var den facinerende tittelen som trigget meg mest...) får fortsatt ligge i ro blant "bøker jeg kanskje skal se nærmere på".

Ja, femmeren til tross, - jeg synes ikke du går glipp av så mye, - du har nok tolket meg rett. Det er noe med troverdigheten, for meg var det en del som virket konstruert, - men det er jo mange som ikke synes det ... Jeg vaklet veldig med hensyn til terningkast, det var noe med at en så seriøs og høyt priset bok må jeg jo synes er god;) Og jeg syntes jo det, - også;)
Men jeg er enig i at tittelen er utrolig fascinerende, og omslagsbildet også ...

Enig! Dette er en bok jeg kunne ha kjøpt på omslag og tittel - uten å vite noe som helst om den. Her har designeren gjort en god jobb.

For et merkelig sammentreff. Den neste boken i ”Skal lese”-bunken min har også et av maleriene hennes på omslaget …
http://bokelskere.no/finn/?hos=bokelskere.no&finn=nostalgien

Det er et Ida Lorentzen bilde. Jeg har aldri helt forstått de tomme rommene hennes. Rom på rom på rom. Kanskje historien vil hjelpe noen
til å få noe ut av maleriet:)

Kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å se flere av bildene hennes, spesielt etter å ha lest innleggene deres :) Forsiden på denne boken gjør meg og nysgjerrig!
Ser flere skriver at man ikke trenger å forstå bildene for å like de. Det er jeg helt enig i. Man trenger ikke å legge det samme i de som kunstneren gjorde eller vite hva kunstneren ønsket å formidle for å like de.
Likevel ønsker jeg ofte å vite hva kunstneren legger i bilder jeg liker godt. Ser det er gitt ut en bok der hun presenterer kunsten sin og bakgrunnen for den. The story of seven paintings (e-bok). Har ikke lest den, men kan jo hende det står noe om budskapet med rom på rom på rom :)

Husrom = hjerterom? Tomme rom = tomt/ensomt/såret hjerte/menneske? Jeg har heller aldri forstått bildene hennes, men de har bestandig gitt meg et slags sug i magen? Men som det også nevnes her, de trenger jo ikke og forstås :)

Men må du forstå dem da....
Jeg må innrømme at jeg bare har sett Ida Lorentzens bilder i kataloger, aldri de virkelige. De har likevel gjort et dypt inntrykk på meg. Oppfatter at det er noe suggererende og samtidig vemodig over dem. Hun hadde en utstilling i Tønsberg for et par år siden, og jeg angrer virkelig at jeg ikke kom meg av gårde. Takk skal du ha for opplysningen, Strindin.

Forstå er sikkert et litt dårlig ord. Usikker på om de gir meg noe. Antagelig har de størst virkning hver for seg og teknisk kan også amatører se at de er bra. Lorentzen kan lys og å være utilgjenglig. Flere slike damer kunne skapt litt action i rommene ;-)! Jeg bor rett ved Ida Lorentzen museet på Nyfossum, Modum. Har derfor sett bilder av henne noen ganger. De henger i tomme rom.

Jeg har vært der og sett bildene hennes flere ganger og er utrolig fascinert av dem (og jeg visste jo at det var hun som hadde laget omslagsbildet;)). Selv om rommene er tomme, så er de fulle av - eller et omriss om - alt som har/kan ha skjedd i dem, med et streif av vemod, fordi det nå er borte. Samtidig er de jo helt, helt stille, uten en lyd, og det er så deilig, - det åpner stille og fredelige rom i hodet mitt. Og til slutt, og ikke minst, bildene hennes er jo så vakre, med rene linjer og lys og skyggevirkninger.

Det er antagelig den vanligste virkningen hun har på folk. Hun er en høyt respektert kunstner. Jeg får bare følelsen av masse bortkasta plass :) Og jeg har ikke behov for en plass der jeg kan kjede meg. Jeg liker fargene og lyset i mange av bildene, men jeg synes de er kantete, perfekte og at det skjer for lite der.