Bokelskere.no

Dette var den forrige oppgaven. Jeg synes den var bedre, av en eler annan grunn, selv om det er noen gramatikkfeil i den.

Svik
Komplisert kjærlighet

- Du sviktet meg, sa hun med forakt og hat. – Jeg trodde du elsket meg, men du sviktet meg. Hvorfor gjorde du det? Vi hadde en avtale! Hvor er hun, det monsteret?
- Jeg… jeg… jeg kan ikke si det. Jeg elsker henne, jeg kan ikke si det! Blodet hans dryppet ned på gulvet. Hun ga ham enda et piskeslag. Han kastet seg bakover i smerte, men lagde ikke en eneste lyd.
- Du gjorde ikke oppgaven jeg hadde pålagt deg. Du gjorde ikke oppgaven! Betyr det at jeg må gjøre det selv?
- Nei! Gjør hva som helst. Hva som helst! gjør hva som helst mot meg hvis du vil, men ikke gjør det! Jeg ber deg!

Kitty gikk med rolige skritt over blomsterenga. Det duftet søtt av blomster, biene surret lykksalig over blomstene, og fuglene sang, som om de priste Gud for at våren endelig var kommet. Kitty hadde ikke hastverk. Hvem kunne ha hastverk på en slik dag? Fuglene hadde stor glede av brødsmulene som ble strødd til dem. Kitty satte seg ned på en benk midt i engen, og betraktet den skjønne vårnaturen mens fuglene flakset rundt henne.
Alt var så vakkert på denne perfekte vårdagen, men det var som om Kitty lyste opp hele engen enda mer med sin skjønnhet. Det perfekte smilet, det godsinnede hjertet. Det brune, skinnende håret, som var satt opp i en lang flette, danset i vinden. Kitty tiltrakk seg oppmerksomhet fra unge kavalerer hvor hun enn gikk, men hjertet hennes tilhørte kun en spesiell person, og det var denne unge mannen som hun skulle møte nå. Kitty og hennes elskede var i sin beste alder, litt over tjue år, og var det perfekte par.
Kitty så opp på den skinnende blå himmelen, som var like blå som hennes egne øyne. Noen små hvite skydotter hang på himmelen og svevde rundt. Hun reiste seg. Hun ville komme for sent hvis hun ikke gikk nå.
Kitty begynte å gå igjen, og fuglene kvitret trist idet hun var utenfor synsvidde.

Der! Under det store grantreet sto hennes kjære, hennes elskede og smilte det mannlige smilet til henne. Hun gjengjeldte smilet og kastet seg i armene hans. De kysset hverandre. Lenge.
Det var et magisk øyeblikk. Det var som om hele verden sto stille. Fuglene sluttet å kvitre, vinden sluttet å bevege seg, og bruset fra havet sluttet og ble helt stille.
Det gylne håret hans blafret i vinden, og skinte som om det var laget av ekte gull. Øynene hans var like blå som hennes, men skinte enda mer av glede.
- Khasper! Er du skadet? Alt gikk bra? Sa hun gråtkvalt inn i armene hans.
- Alt er bra, elskede, sa han og strøk henne over håret. – det er bare en gang igjen, og jeg overlever det. Så kan vi være sammen for alltid.
- Jeg liker ikke at du drar ut til krig. Jeg lever i angst når du er borte fra meg, forstår du det? Jeg gråter meg i søvn hver dag, jeg lever i redsel for at du skal dø, skjønner du det?
- Jeg skjønner, kjære, det er slik hos meg også.
- Jeg gleder meg til å være sammen med deg noen måneder før du skal dra igjen.
- Ja, kjære, men problemet er det at, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det… jeg må dra tilbake igjen i morgen kveld. Det er viktig.
- I morgen? Hvorfor? Det er da alt for tidlig? Jeg tillater ikke deg å dra i morgen. Du må la meg puste ut etter mange måneders angst, Khasper, jeg kan ikke holde ut noen måneder til i en slik situasjon, med deg så langt unna meg, og i fare for å bli drept av de menneskene når som helst! Jeg kan ikke! Hun vred seg ut av favnen hans. Han skyndte seg å stikke kniven inn i sliren. Kniven som hadde vært to centimeter fra Kittys bakhode.
- Jeg skjønner, men det er bare en gang igjen! Sa han desperat og grep tak i armen hennes da hun snudde seg for å gå. – vær så snill! Jeg kan gjøre alt for deg! Du vet det! Jeg er villig til å gi fra meg livet mitt for deg! Du vet det!
Hun sukket.
- Jeg vil ikke se deg mer foreløpig. Jeg trenger litt tid for meg selv.
- Men Kitty! Min Kitty! Ikke snakk slik til meg! Jeg kommer tilbake, jeg lover!
- Forsvinn, Khasper! Sa hun, nesten fiendtlig.
- Jeg er hjemme hos meg helt til jeg drar tilbake igjen, hvis du trenger noen å være sammen med!
Hun ignorerte ham. Khasper så langt etter henne da skrittene hennes fjernet seg mer og mer til han ikke kunne høre det mer. Han falt på kne, tok seg til pannen og begynte å hulke.

- Jeg vil gjøre det selv! Hvor er kniven da? Hvor er den? Spyttet hun, og ignorerte ønskene hans om å ikke gjøre det grusomme.
- På bunnen av Atlanterhavet. Let hvis du virkelig vil ha den, men du finner den aldri!
- Din løgner! Du har den på deg! Du har den på deg! Få den!
Hun kastet seg plutselig mot ham, og siden han var bundet på armene og hang fra taket, kunne han ikke gjøre noe. Hun rev av ham skjorta, og der, på beltet, lå kniven i slira.

Kitty tørket ansiktet, som var våt av tårer. Hun bestemte seg for å dra til Khaspers bolig og be om unnskyldning. Hun var egoistisk der ute ved stranden. Hun skulle ikke ha behandlet ham på den måten. Han var jo tross alt hennes elskede og den som har stjålet hjertet hennes.
Hun tok på seg jakken. Den vekket søte minner, hun måtte smile. Hun hadde fått den av Khasper til bursdagen sin, den dagen hun fant ut at de elsket hverandre. Han var yngre da, omtrent atten år. Han hadde kommet på døren hennes med en rosebukett, konfekteske og en gave, som var denne jakken. Hun måtte smile da hun husket hvordan han hadde rødmet. Da var han helt annerledes enn han var nå. Nå var han modig, sterk og vakker, og ikke det minste sjenert.
Hun gikk ut ytterdøra, der taxien allerede ventet på henne. En liten tur og hun var framme. Hun og Khasper bodde ikke så langt unna hverandre. Hun betalte sjåføren tohundre kroner, mye mer enn nødvendig, men hun ba ham beholde resten. Hun gikk opp trappa, banket på og ventet. Ingen åpnet. Hun banket på igjen. Ingen svar nå heller. Hun fikk rynker i panna av bekymring. Nøkkelen til huset hans, hvor var den hen? Lommetørklær, sminke, notatbøker og blyanter falt ned på trappen da Kitty rotet hysterisk i vesken etter nøkkelen. Hun var syk av bekymring. Sa ikke han at han var hjemme? Han løy jo aldri til henne?
Der var den! Hun skjelvet da hun skulle til å stikke nøkkelen i hullet. Men da sprang ytterdøren opp, og Kitty hoppet bakover av overraskelse. Det var ei rødhåret ung kvinne som sto der, og ikke hennes elskede Khasper!
- Hvem er du? Spurte Kitty.
- Jeg er kjæresten til Khasper! Ser du ikke det? Sa den rødhårede damen oppgitt. Hun hadde noen mørkerøde flekker på klærne. Blod? Nei, det var ikke mulig. Sikkert bare ketchupflekker.
- Men… men… han er jo min kjæreste?
- Nei, nei, nei! Han bare lyver for deg! Han er min kjæreste!
- Kan jeg få snakke med han? Er han her?
- Nei! Han holder på å hente en pakke til meg på postkontoret!
- Kan du spørre han om han kan ringe meg når han kommer tilbake?
- Ja! Det skal jeg da så visst!
- Ok. Vi sees da. Sa Kitty mens hun prøvde å holde igjen tårene. Hun brydde seg ikke om tingene som fortsatt lå på trappen til Khaspers hus.
Hun tok taxien tilbake. Hun var så skuffet, sint og lei! Hvordan kunne han? Hvordan kunne han gjøre noe så grusomt mot henne? Hennes elskede?
Men noe var galt, det var sikkert. Khasper ville aldri ha vært utro mot henne. Aldri! Hun måtte tilbake for å finne ut hva som hadde skjedd.
- Kjør tilbake! Befalte hun sjåføren, og han adlød.
Denne gangen beholdt hun ikke roen. Hun fant fram nøkkelen, låste opp døren og braste inn i stuen. Hun ble sjokkert. Hun ble lamslått av det hun så. Hun hadde mistet handlingskraften helt, bare stirret måpende på synet av det forferdelige.
Der var hennes kjære Khasper, hengt fra taket med armen, blodig og forslått. Og den rødhårede damen, som holdt en pisk i hånden og som holdt på å piske livet ut av ham. Khasper krympet seg i smerte. Han var utmattet og slet med å puste. Håret som en gang hadde vært så pent, var klistret inn til hodet av blod. Øynene hans var blodskutte, men han fortsatt det samme glimtet i øyene; glimtet av håp.
- Hva er du du gjør? Hylte Kitty hysterisk. – slipp ham!
- Der er den lille skatten din, Khasper. Sa damen sukkersøtt og sluttet å piske. – nå har hun lært seg å bryte seg inn hos folk også! Hva er det neste? Ran?
- Kitty… jeg beklager. Jeg prøvde å drepe deg, på hennes befaling. Jeg beklager…
- Hold kjeft! Glefset damen. – det er ikke tid for søtt romanse nå!
- Hva? Min kjære Khasper! Hva er det som skjer? Hvem er denne damen? Jeg må slippe deg løs uansett hva som skjer! Kitty kastet seg mot ham. Rødtoppen tok kniven ut av slira med rasende fart og stakk den inn i brystet på Kitty. Khasper skrek, men kunne ikke gjøre noe. Kitty falt sammen på gulvet, noen meter fra Khasper.
- Der! Endelig er hevnen tatt! Damen lo hysterisk. – Hevnen er tatt! Og Khasper, jeg skal slippe deg løs, min elskede! Jeg har ikke lenger bruk for deg!
Hun kuttet av tauet rundt Khaspers håndledd. Han falt ned på gulvet, og krøp mot Kitty.
Han holdt rundt henne og gråt. Damen hadde forsvunnet allerede.
- Jeg beklager, Kitty! Jeg beklager! Denne damen er gal! Hun rømte fra fengselet. Hun elsket meg, og hun var så sjalu på deg. Jeg måtte late som om jeg elsket henne! Hun sa at hvis jeg ikke elsket henne eller drepte deg i tillegg, skulle hun drepe deg selv, og hele familien din i tillegg. Jeg kunne ikke la hun gjøre det! Det var egentlig meningen at jeg skulle drept deg der ved stranden tidligere idag, men jeg klarte ikke det, fordi jeg virkelig elsker deg. Du må tro meg! Du må…
Kitty løftet en finger og la det over munnen hans. Hun så kjærlig på ham.
- Hysj. Jeg tilgir deg, Khasper, jeg tilgir deg virkelig. Jeg elsker deg… jeg elsker deg…
Hun trakk sin siste pust, og forlot denne verdenen med et smil om munnen.

Når jeg tenker på det nå, skulle jeg ønske at jeg hadde drept den rødhårede damen da jeg kunne. Jeg savner Kitty, jeg har gjort det hele livet. Hvis Kitty hadde levd, ville ha vært nesten like gammel som jeg er nå, 97 år. Jeg er gammel nå. Jeg føler at jeg når som helst kan treffe Kitty.
Jeg kommer nå, Kitty.

Hva sto det i oppgaveteksten?

Jeg har desverre levert inn oppgaveteksten sammen med norskmappen, men det var et åpent tema der vi kunne skrive om noe sterkt, en følelse

Du kan sikkert få utlevert oppgaveteksten igjen på skolen i morgen og poste den her :-)

Oppgaveteksten er alltid utgangspunktet og grunnlaget for å vurdere en besvarelse, så uten den kommer ikke jeg så langt i så måte. Dertil må det jo presiseres at vurderingen gjøres på grunnlag av Kunnskapsløftets læreplanmål. Dere har nok jobbet grundig opp imot tema dere får på tentamen?
Om man først skal vurdere en besvarelse, så er det også interessant å se hele oppgave-settet (altså lese oppgaveteksten i alle oppgavene du hadde å velge mellom).

Jeg kan skrive det her når jeg får den :)

Fint :-)