Bokelskere.no

Tentamen er endelig over, og jeg ville faktisk ikke ha gjort det så bra om jeg ikke hadde fått massevis av hjelp fra dere, så takk!!!!
Jeg publiserer tentamensoppgaven min, for de som gidder å lese den. Den er VELDIG lang og VELDIG forvirrendes, så lykke til den som har tenkt å lese den. Jeg har ikke fått karakteren enda, men jeg håper at jeg ihertfall får en 5.
Nok en gang, takk alle sammen!

Oppgave 2
Ørnehjerte

Jeg har autisme. Eller, de voksne sier jeg har det. Jeg har det egentlig ikke, for det finnes egentlig ingenting i verden som heter “autisme”. Jeg er bare unik, annerledes. Jeg bare liker ikke at andre tar på meg, er det noe galt i det? Jeg liker heller ikke å snakke. Å snakke, det er det ikke noe vits i, når det ikke finnes ord for sine innerste, indre følelser likevel. Har du noen gang møtt en person som klarer å beskrive sine indre følelser fullt og holdent? Nei, det har ikke jeg heller, for en slik person finnes ikke. Det finnes nemlig ikke noe ord som kan beskrive hva man føler helt nøyaktig.
Det er ikke noe vits i å snakke, egentlig, det er bedre å tenke, å gruble over universets store gåter. Da kommer man kanskje til en god konklusjon til slutt.
Jeg elsker himmelen og skyene som svever bekymringsløst omkring. Og fuglene! Så vakre, så frie. I hvert fall ørnene. Så majestetiske der de flyr rundt på sine tokter. Ingen prøver å måle krefter med ørna. Ikke engang de mest egoistiske skjærene og kråkene. Ørna er kongen av fuglene.
Ikke bare er jeg glad i ørnene, jeg er glad i alle fuglene. Gjøker, rødstruper og troster. Alt fra pelikaner til småfugler. Ikke bare er jeg glade i dem, de er også glade i meg. Hvordan vet jeg det, spør du kanskje?
Jo, jeg kan kommunisere med dem.

Dem finnes mange personer som sier at sånne “overnaturlige” evner ikke finnes. Det er ikke sant. Bare fordi de som har sånne evner, ikke forteller det til noen, betyr det ikke at evnene ikke finnes. Hvis en person som har en slik evne forteller det til noen, vil denne evnen gå tapt. Slik er universets lov.
Jeg er heldig som har denne evnen. Jeg kommuniserer mindre med mennesker enn andre personer, og dermed er det mindre sjanser for at jeg skal fortelle dette til noen, og da er sjansene større for å beholde evnen.
Dette er min historie.

Jeg må redde ham. Jeg må redde ham fra dette helvetet. Han er for ung. Han er for ung

Jeg er Kenneth, tretten år gammel. Jeg har en mor. Far døde da jeg var liten, i et båtforlis. Jeg har også en lillebror jeg elsker over alt på jord. Han heter Eirik og er ni år gammel. Jeg møter ham ikke så ofte lenger, men jeg passer veldig godt på ham når jeg kan. Jeg var villig til å ofre alt for ham.
Jeg har hatt autisme siden jeg var født. Siden jeg ikke snakker så mye, og ikke har så masse kontakt med andre mennesker, har jeg har alltid grublet over universets gåter. Kanskje det var slik som gjorde at jeg utviklet en evne; å kunne forstå og kommunisere med fugler.
Når jeg var alene, åpnet jeg alltid vinduet, og kalte på fuglene. Jeg fortalte dem alt om mine tanker, mine følelser, og mine problemer. De satt alltid tålmodig på vinduskarmen eller på skuldrene mine og høre på hva jeg hadde å si.
Jeg trengte ikke å snakke fysisk for at fuglene skulle forstå meg. Fuglene kommuniserer ikke på den måten. De kommuniserer ved hjelp av tankekraft; tankeoverføring. Jeg trengte ikke ord, de kunne føle hva jeg følte, og forstå det jeg sa.
Det var ikke bare fuglene som var glade i meg. Eirik var også glad i meg. Han var så søt og vakker, med sine himmelblåe øyne og sitt gylne, lette hår som flagret i vinden. Han smilte alltid, og øynene hans lyste alltid av glede. Jeg var så glad hver gang jeg så ham.
Han tok meg alltid med på så masse fornøyelser, skjønt jeg ikke var så veldig glad i det. Jeg bare lot som for å få Eirik til å være glad. Jeg gjorde ikke mye for ham, men han var fremdeles svært glad i meg.
På utfluktene til Eirik var alltid hushjelpen vår, Lisa med, som alltid var svært bekymret for at han skulle gjøre noe overilt, og dermed skade seg. Det var alltid greit, fordi Lisa alltid var veldig hyggelig, og ofte tok med småkaker til oss.
Det hele begynte da Eirik ville dra på telttur på det høyeste fjellet i byen. Det var greit det, mente Lisa, men Eirik ville absolutt ha meg med. Det var greit det, jeg var villig til å gjøre alt for å ha Eirik glad og fornøyd.
Det var en lang og hard tur. Fjellet var bratt, og jeg snublet ofte. Eirik støttet meg hele tiden og oppmuntret meg til å gå videre.
Solen var stekende hett, og vi kunne se skygger sveve rundt på bakken. Etter hvert, da jeg så opp, fant jeg ut at det faktisk var gribber som svevde rundt, på jakt etter åtsler.
Hei Kenneth! Svært hyggelig å se deg her! Hilste de med en hes røst. Jeg svarte, mens jeg strakte armene mot himmelen.
- Kenneth! Ikke bry deg om de heslige gribbene. De er nytteløse! Sa Eirik og avbrøt tankegangen min. Han tok ikke på meg for å få meg til å gå videre. Han visste bedre enn det. Ingen fikk ta på meg.
Gribber? Nytteløse? Hvordan skulle naturen kunne gå sin gang uten gribbene?
Vel, Eirik visste ikke bedre.

til å dø. Jeg er villig til å gjøre dette. Jeg ønsker det, hvis jeg kan redde ham. Jeg kan

Da vi kom lenger opp, var det flere og flere trær. Helt, ved foten av fjellet var det for det meste bare ørken, og det var der gribbene trivdes best. Her oppe var det flere og flere småfugler, som sang så vakkert om våren.
Hei Kenneth! Står til i dag? Det var en trost.
Vet du hva, Kenneth! Jeg har fått meg make! Kvitret en rødstrupe.
Ko-ko! Ko-ko! Jeg har lagt eggene mine på et hemmelig sted! Galte en gjøk.
Det var så mange hilsener i dag at jeg måtte snu meg til alle kanter for å kunne svare på alle sammen. Fuglene kan også bli fornærmet hvis du er uhøflig mot dem.
Men gribbene, ja! De fortsatte å følge etter oss. Eirik stoppet og hyttet med de små nevene mot gribbene og skrek:
- Hold dere unna, dere heslige fugler!
Lisa tok fram geværet og skjøt noen skudd på gribbene, det gjorde at jeg fikk et uforklarlig, ulidelig raseri, og all dette raseriet måtte ut.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått et anfall, og gribbene svevde rundt og rundt som gale, og skrek hest. Lisa og Eirik prøvde å roe meg ned uten å ta på meg.
Plutselig hørte vi et skrik, og alle så opp. Jeg ble plutselig stille. Småfuglene sluttet å kvitre. Skriket var så majestetisk og gjennomtrengende at til og med gribbene drev unna. En stor skygge fòr over oss og landet på et tre i nærheten. Det var ei ørn.
Å! så vakker, så stolt og så verdig! Plutselig hadde jeg glemt alt annet. Den som kunne bli ei ørn!
- Ken! Så bra at det ordnet seg da, så nå kan vi gå videre. Eirik bablet i ett sett. Det var bare hyggelig å høre på ham uansett hva han sa. – Vet du hva, Kenneth? Den gang vi dro på skogstur med B-klassen, så vi en bjørn! Den…
Nei, ikke i dag. I dag var det plent umulig å følge med i det Eirik sa. Jeg klarte ikke å glemme den ørna. Ørner bruket å være for stolt til å snakke med mennesker, selv de som kan forstå dem, som meg. Men jeg var helt sikker på at ørna landet på treet på grunn av meg, og jeg var sikker på at den så på meg.

bli befridd selv, jeg kan klare det. Det kommer ikke til å gjøre vondt, det kommer til å skje

Vi hadde en koselig kveld. Det ble skumring, og vi satt der og så på hvordan sola gikk ned, og det spesielle, rosa lyset som svinnet, sakte, og ble mørkere og mørkere.
Vi satt på kanten ved et stup, utenfor teltene våres. Det var flere meter ned bakken. Bak oss var det en mørk skog. Det var nesten utrolig at det var der ifra vi gikk opp. Om dagen var det vakkert, fuglene kvitret og sola skinte. Men nå som sola svant, og fuglene hadde gått til sengs, var det dystert og helt knyst i skogen. Det var nesten litt nifst.
Men vi hadde det koselig. Først grillet vi pølser, og varmet deretter lapskaus på bålet. Til dessert spiste vi marsmallows. Etter det satt vi bare og snakket. Eller rettere sagt, Eirik og Lisa satt og snakket. Jeg sa ikke mye.
Flammene i bålet ble mindre og mindre. Til slutt krøp vi inn i teltene og sovnet, hver for oss.

Neste morgen ble jeg vekket av ørnene som skrek. Lisa og Eirik var allerede våkne, og Lisa holdt på å steke egg på bålet. Sola hadde ikke stått opp enda, og det var fortsatt mørkt ute. Vi kunne så vidt se at himmelen hadde blitt lysere. Det var simpelthen vakkert å sitte der og se opp på himmelen.
Lisa ønsket meg god morgen og fortalte meg vi nesten ikke hadde mere ved igjen.
- Vi brant mer ved enn jeg antok, - fortalte hun, – jeg skal gå og hogge mer. Jeg er et sted under dere, nedenfor stupet. Ikke forlat leiret uansett hva som skjer! Jeg er tilbake om en halv time, ok? Dere får passe godt på hverandre!
Hun sa alltid det. Det var fordi Eirik var yngre enn meg, mens jeg hadde autisme. Det passet verken at han skulle passe på meg elle at jeg skulle passe på ham, så hun sa alltid “pass godt på hverandre”.
Etter hvert kunne vi høre jevne hogg fra et sted under oss, lyden av metall som traff tre. Det var den eneste lyden vi kunne høre i den stille morgenlufta på lenge.
Etter hvert gikk Eirik lei, og begynte å sture. Tilslutt tok han ut en vedkubbe fra bålet.
- Jeg går en liten tur. Er tilbake om fire minutter. Ikke fortell det til Lisa!
Jeg stanset ham ikke. Jeg var i mine egne tanker.

helt momentant. Jeg kommer ikke til å føle noen ting. Tross alt så

Jeg begynte å bli litt bekymret da Eirik ikke kom tilbake etter et kvarter. Jeg skulle akkurat til å stå opp og lete etter ham da Eirik spurtet ut av skogen, med et redselslagent uttrykk i ansiktet. Noe var definitivt galt. Jeg fikk en anelse om hva som skjedde da jeg så røyken som svevde opp i skogen, et sted ikke langt fra oss. Panikken i øynene til broren min fikk meg til å åpne munnen og snakke.
- Hva skjedde, Eirik?
Eirik så forferdelig overrasket ut, men han var for redd til å gjøre et stort nummer av det. Han hikstet så fælt at det rev meg i hjertet. Jeg fikk bare med meg bruddstykker av det han sa.
- Vedkubbe… bjørn… angrep… mistet… skogsbrann…
Da forsto jeg det. Vi var fortapt. Eirik hadde støtt på en angripende bjørn, og i forsøk på å beskytte seg selv kastet Eirik den brennende kubben på bjørnen. Kubben hadde startet skogsbrann.
Jeg visste det. Vi var fortapt. Den eneste veien ned fjellet var den veien vi kom, og den veien var sperret av skogsbrannen. Det var ingen vei ut.
Det var bare en vei, og det var stupet.

elsker jeg ham jo. Jeg skal gjøre det. Det er det eneste som kan redde ham.

Jeg ba om at Lisa kunne finne ut hva som skjedde, jeg håpet at hun hadde hørt oss, men hun hadde ikke det.
Den eneste veien ned var stupet. Jeg gikk til kanten og så ned. Det var mange meter ned. Hvis vi hoppet ned begge to, ville vi brekke mange bein og greier, og når brannen kom over oss, var det ingenting vi kunne gjøre.
Røyken tumlet opp. Det var ingen normal røyk. Det var nesten som en djevel, en djevel som tørstet etter å drepe. Fuglene rømmet fra denne djevelen mens de skrek fortvilet om hjelp.
Ikke hvis…
Jeg må redde ham. Jeg må redde ham fra dette helvetet. Han er for ung. Han er for ung til å dø. Jeg er villig til å gjøre dette. Jeg ønsker det, hvis jeg kan redde ham. Jeg kan bli befridd selv, jeg kan klare det. Det kommer ikke til å gjøre vondt, det kommer til å skje helt momentant. Jeg kommer ikke til å føle noen ting. Tross alt så elsker jeg ham jo. Jeg skal gjøre det. Det er det eneste som kan redde ham.
Disse tankene raste i hodet mitt. Jeg hadde bestemt meg.
Jeg satte meg på huk og tok hendene til Eirik. Jeg brukte ikke å tillate at noen tok på meg, jeg tok heller ikke på noen, så Eirik så overrasket ut. Men panikken var fortsatt i øynene hans. Jeg sa til ham:
- Eirik, hør på meg. Jeg vet om en måte som kan redde deg. Sett deg på ryggen min, og jeg skal hoppe utfor stupet. Da dør du ikke.
- Ken… du snakker…
- Jeg kan snakke. Men ikke tenk på det. Gjør som jeg sier. Sett deg på ryggen min, og jeg kan redde deg.
Jeg kikket engstelig bak skulderen. Brannen kom nærmere og nærmere, og med et raskt tempo. I mitt stille sinn ønsket jeg at trærne var fuktige nok til at brannen ikke ville nå oss, men jeg visste det var umulig at det ville skje
- Men Ken, vil ikke du blitt veldig skadet da?
- Nei Eirik, det kommer til å gå bra med meg. Det går alltid bra med meg.
En løgn. Jeg hatet å lyve til min Eirik, min vakre lillebror med den herlige personligheten. Men jeg var villig til å ofre alt for ham. Alt.
Jeg tok ham på ryggen, pustet dypt inn og hoppet.

Hvor lenge hang vi der i løse luften. Sekunder? Minutter? Måneder? Eller kanskje år? For meg føltes det som en evighet. Det eneste som var i tankene mine, var at jeg skulle redde Eirik, selv om jeg måtte dø i forsøket.
Men for en deilig måte å dø på! Jeg måtte dø, men jeg kunne redde min elskede bror, det var en helt fantastisk tanke. Jeg var ikke redd for å dø. Aldri skulle jeg lide mer…
Jeg måtte bruke min egen kropp til å beskytte Eirik. I siste sekund rev jeg løs armene til Eirik som klamret meg på brystet, og dyttet dem på ryggen min. så kunne han slippe å skade dem.
Jeg følte ingenting. Alt ble svart.

Jeg hadde vondt overalt, som om jeg lå på en spikermatte samtidig som noen stakk kniver på meg. Jeg kunne så vidt se at Eirik knelte over meg og gråt. Jeg kunne føle at det regnet. Brannen var ikke en trussel lenger.
- La meg gå, Eirik… mumlet jeg med de siste kreftene jeg hadde.
- Aldri, Kenneth! Ikke gå! Nei! Ikke dra! Ikke svikt meg! Ikke dra fra meg! Kenneth…
Jeg kunne føle at jeg kom til å dø. Når som helst nå. Men plutselig var det som om smertene forsvant litt etter litt. Synet mitt ble klarere, og hørselen ble skarpere. Var jeg ikke død? Var jeg ikke skadet? Jeg følte at jeg ble lettere og lettere, jeg følte at jeg forvandlet meg. Plutselig så sto jeg der. Jeg var helt frisk, friskere enn jeg hadde vært noen gang.
Jeg var ei ørn. Et stolt, majestetisk dyr. Jeg slapp ut et skrik, og jeg kunne selv høre styrken i det. Det var et ørneskrik.
- Kenneth… sa Eirik nølende.
Jeg fløy litt opp og satte meg på skulderen til Eirik. Jeg nappet ham vennskapelig på øret som en siste hilsen, også fløy jeg opp, mot den blodrøde solen som nettopp hadde stått opp over horisonten. Jeg var fri, og nå skulle jeg hjem.
Jeg kunne se Lisa løpe til Eirik og klemme ham. Hun holdt rundt Eirik, og de så på meg mens jeg forsvant. Snart var skikkelsen deres mindre og mindre, og til slutt var de bare en hvit liten prikk som forsvant i det fjerne.

Vet du, det skulle ikke forbause meg om vi får lese mer av Rebecca Hua om noen år, i bokform. Jeg synes nesten jeg kan sanse skrivegleden din når jeg leser tekstene.

Jeg har skrevet to bøker før, noen år tidligere, men jeg har aldri hatt motet til å fortelle noen om det.
Jeg holder faktisk på med ei såkalt "bok" nå, men folk bare ler av meg når jeg sier det, jeg har ingen støtte, så det er litt av og på når jeg skriver.

Jeg må si jeg fikk mer positive kommentarer enn jeg trodde, for jeg kom til Norge for 6 år siden fra Kina, så jeg hadde hele tiden prøvd å ta igjen de andre i norsk.
Nå ble jeg glad, for dette er en bekreftelse på at jeg har lykkes :D

Først vil jeg si at jeg synes det er modig av deg å legge ut noe du har skrevet her.

Jeg synes du viser en forståelse for at en person som har problemer med å uttrykke seg kan føle og tenke på samme måte som alle andre, det synes jeg kommer godt fram.
Nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår valget du har tatt ved at han plutselig snakker, om jeg har forstått Autisme riktig så er det ikke det at de ikke vil snakke, men at de ikke klarer å uttrykke seg muntlig. Det er mulig dette går under "kunstnerisk frihet" og er gjort for å understreke ett poeng.

Jeg er uansett imponert over din modenhet. Det er sjelden jeg orker å lese så lange tekster her inne, men denne leste jeg helt ut.

Ja, takk for responsen :DD
Jeg vet en del ting ble uklart, akkurat som jeg sa litt lenger nede. Autisme er faktisk slik at en person ikke kan uttrykke seg ordentlig. Men her skrev jeg da at hovedpersonen (Kenneth) ikke ønsket å snakke på grunn av en evne. Jeg måtte endre noen småting for å få det hele til å henge sammen.
En annen ting er at det faktisk ikke er slik at autistiske folk har vanskeligheter med å uttrykke seg muntlig. Jeg kjenner en autistisk person (som jeg ikke skal nevne navn på), og hn snakker medmeg, og forteller meg hva hn tenker, helt fint og uten problemer.
Tusen takk for responsen! Jeg tar gjerne imot kommentarer som forteller hvor jeg ikke har gjort det så bra, for det er slik man forbedrer seg, sant? ;)

Da er det nok bare jeg som har vært uoppmerksom, det skjer fort det :-)
Det finnes mange grader av Autisme, fra de som ikke kan uttrykke seg i hele tatt, til de som lever ett relativt normalt liv. Jeg ser at jeg muligens la mine egne tolkninger inn i teksten din.

Å ta imot konstruktiv kritikk og argumentere for seg er gode og viktige egenskaper.

Hva sto det i oppgaveteksten?

Jeg tror jeg skjønner hvorfor du mener annet du har skrevet var bedre, men du har noen flotte fortellertekniske grep her som løfter historien.
Med mindre dette skulle vært en resonnerende stil, har du absolutt ingenting å være flau over.

Dette var den forrige oppgaven. Jeg synes den var bedre, av en eler annan grunn, selv om det er noen gramatikkfeil i den.

Svik
Komplisert kjærlighet

- Du sviktet meg, sa hun med forakt og hat. – Jeg trodde du elsket meg, men du sviktet meg. Hvorfor gjorde du det? Vi hadde en avtale! Hvor er hun, det monsteret?
- Jeg… jeg… jeg kan ikke si det. Jeg elsker henne, jeg kan ikke si det! Blodet hans dryppet ned på gulvet. Hun ga ham enda et piskeslag. Han kastet seg bakover i smerte, men lagde ikke en eneste lyd.
- Du gjorde ikke oppgaven jeg hadde pålagt deg. Du gjorde ikke oppgaven! Betyr det at jeg må gjøre det selv?
- Nei! Gjør hva som helst. Hva som helst! gjør hva som helst mot meg hvis du vil, men ikke gjør det! Jeg ber deg!

Kitty gikk med rolige skritt over blomsterenga. Det duftet søtt av blomster, biene surret lykksalig over blomstene, og fuglene sang, som om de priste Gud for at våren endelig var kommet. Kitty hadde ikke hastverk. Hvem kunne ha hastverk på en slik dag? Fuglene hadde stor glede av brødsmulene som ble strødd til dem. Kitty satte seg ned på en benk midt i engen, og betraktet den skjønne vårnaturen mens fuglene flakset rundt henne.
Alt var så vakkert på denne perfekte vårdagen, men det var som om Kitty lyste opp hele engen enda mer med sin skjønnhet. Det perfekte smilet, det godsinnede hjertet. Det brune, skinnende håret, som var satt opp i en lang flette, danset i vinden. Kitty tiltrakk seg oppmerksomhet fra unge kavalerer hvor hun enn gikk, men hjertet hennes tilhørte kun en spesiell person, og det var denne unge mannen som hun skulle møte nå. Kitty og hennes elskede var i sin beste alder, litt over tjue år, og var det perfekte par.
Kitty så opp på den skinnende blå himmelen, som var like blå som hennes egne øyne. Noen små hvite skydotter hang på himmelen og svevde rundt. Hun reiste seg. Hun ville komme for sent hvis hun ikke gikk nå.
Kitty begynte å gå igjen, og fuglene kvitret trist idet hun var utenfor synsvidde.

Der! Under det store grantreet sto hennes kjære, hennes elskede og smilte det mannlige smilet til henne. Hun gjengjeldte smilet og kastet seg i armene hans. De kysset hverandre. Lenge.
Det var et magisk øyeblikk. Det var som om hele verden sto stille. Fuglene sluttet å kvitre, vinden sluttet å bevege seg, og bruset fra havet sluttet og ble helt stille.
Det gylne håret hans blafret i vinden, og skinte som om det var laget av ekte gull. Øynene hans var like blå som hennes, men skinte enda mer av glede.
- Khasper! Er du skadet? Alt gikk bra? Sa hun gråtkvalt inn i armene hans.
- Alt er bra, elskede, sa han og strøk henne over håret. – det er bare en gang igjen, og jeg overlever det. Så kan vi være sammen for alltid.
- Jeg liker ikke at du drar ut til krig. Jeg lever i angst når du er borte fra meg, forstår du det? Jeg gråter meg i søvn hver dag, jeg lever i redsel for at du skal dø, skjønner du det?
- Jeg skjønner, kjære, det er slik hos meg også.
- Jeg gleder meg til å være sammen med deg noen måneder før du skal dra igjen.
- Ja, kjære, men problemet er det at, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det… jeg må dra tilbake igjen i morgen kveld. Det er viktig.
- I morgen? Hvorfor? Det er da alt for tidlig? Jeg tillater ikke deg å dra i morgen. Du må la meg puste ut etter mange måneders angst, Khasper, jeg kan ikke holde ut noen måneder til i en slik situasjon, med deg så langt unna meg, og i fare for å bli drept av de menneskene når som helst! Jeg kan ikke! Hun vred seg ut av favnen hans. Han skyndte seg å stikke kniven inn i sliren. Kniven som hadde vært to centimeter fra Kittys bakhode.
- Jeg skjønner, men det er bare en gang igjen! Sa han desperat og grep tak i armen hennes da hun snudde seg for å gå. – vær så snill! Jeg kan gjøre alt for deg! Du vet det! Jeg er villig til å gi fra meg livet mitt for deg! Du vet det!
Hun sukket.
- Jeg vil ikke se deg mer foreløpig. Jeg trenger litt tid for meg selv.
- Men Kitty! Min Kitty! Ikke snakk slik til meg! Jeg kommer tilbake, jeg lover!
- Forsvinn, Khasper! Sa hun, nesten fiendtlig.
- Jeg er hjemme hos meg helt til jeg drar tilbake igjen, hvis du trenger noen å være sammen med!
Hun ignorerte ham. Khasper så langt etter henne da skrittene hennes fjernet seg mer og mer til han ikke kunne høre det mer. Han falt på kne, tok seg til pannen og begynte å hulke.

- Jeg vil gjøre det selv! Hvor er kniven da? Hvor er den? Spyttet hun, og ignorerte ønskene hans om å ikke gjøre det grusomme.
- På bunnen av Atlanterhavet. Let hvis du virkelig vil ha den, men du finner den aldri!
- Din løgner! Du har den på deg! Du har den på deg! Få den!
Hun kastet seg plutselig mot ham, og siden han var bundet på armene og hang fra taket, kunne han ikke gjøre noe. Hun rev av ham skjorta, og der, på beltet, lå kniven i slira.

Kitty tørket ansiktet, som var våt av tårer. Hun bestemte seg for å dra til Khaspers bolig og be om unnskyldning. Hun var egoistisk der ute ved stranden. Hun skulle ikke ha behandlet ham på den måten. Han var jo tross alt hennes elskede og den som har stjålet hjertet hennes.
Hun tok på seg jakken. Den vekket søte minner, hun måtte smile. Hun hadde fått den av Khasper til bursdagen sin, den dagen hun fant ut at de elsket hverandre. Han var yngre da, omtrent atten år. Han hadde kommet på døren hennes med en rosebukett, konfekteske og en gave, som var denne jakken. Hun måtte smile da hun husket hvordan han hadde rødmet. Da var han helt annerledes enn han var nå. Nå var han modig, sterk og vakker, og ikke det minste sjenert.
Hun gikk ut ytterdøra, der taxien allerede ventet på henne. En liten tur og hun var framme. Hun og Khasper bodde ikke så langt unna hverandre. Hun betalte sjåføren tohundre kroner, mye mer enn nødvendig, men hun ba ham beholde resten. Hun gikk opp trappa, banket på og ventet. Ingen åpnet. Hun banket på igjen. Ingen svar nå heller. Hun fikk rynker i panna av bekymring. Nøkkelen til huset hans, hvor var den hen? Lommetørklær, sminke, notatbøker og blyanter falt ned på trappen da Kitty rotet hysterisk i vesken etter nøkkelen. Hun var syk av bekymring. Sa ikke han at han var hjemme? Han løy jo aldri til henne?
Der var den! Hun skjelvet da hun skulle til å stikke nøkkelen i hullet. Men da sprang ytterdøren opp, og Kitty hoppet bakover av overraskelse. Det var ei rødhåret ung kvinne som sto der, og ikke hennes elskede Khasper!
- Hvem er du? Spurte Kitty.
- Jeg er kjæresten til Khasper! Ser du ikke det? Sa den rødhårede damen oppgitt. Hun hadde noen mørkerøde flekker på klærne. Blod? Nei, det var ikke mulig. Sikkert bare ketchupflekker.
- Men… men… han er jo min kjæreste?
- Nei, nei, nei! Han bare lyver for deg! Han er min kjæreste!
- Kan jeg få snakke med han? Er han her?
- Nei! Han holder på å hente en pakke til meg på postkontoret!
- Kan du spørre han om han kan ringe meg når han kommer tilbake?
- Ja! Det skal jeg da så visst!
- Ok. Vi sees da. Sa Kitty mens hun prøvde å holde igjen tårene. Hun brydde seg ikke om tingene som fortsatt lå på trappen til Khaspers hus.
Hun tok taxien tilbake. Hun var så skuffet, sint og lei! Hvordan kunne han? Hvordan kunne han gjøre noe så grusomt mot henne? Hennes elskede?
Men noe var galt, det var sikkert. Khasper ville aldri ha vært utro mot henne. Aldri! Hun måtte tilbake for å finne ut hva som hadde skjedd.
- Kjør tilbake! Befalte hun sjåføren, og han adlød.
Denne gangen beholdt hun ikke roen. Hun fant fram nøkkelen, låste opp døren og braste inn i stuen. Hun ble sjokkert. Hun ble lamslått av det hun så. Hun hadde mistet handlingskraften helt, bare stirret måpende på synet av det forferdelige.
Der var hennes kjære Khasper, hengt fra taket med armen, blodig og forslått. Og den rødhårede damen, som holdt en pisk i hånden og som holdt på å piske livet ut av ham. Khasper krympet seg i smerte. Han var utmattet og slet med å puste. Håret som en gang hadde vært så pent, var klistret inn til hodet av blod. Øynene hans var blodskutte, men han fortsatt det samme glimtet i øyene; glimtet av håp.
- Hva er du du gjør? Hylte Kitty hysterisk. – slipp ham!
- Der er den lille skatten din, Khasper. Sa damen sukkersøtt og sluttet å piske. – nå har hun lært seg å bryte seg inn hos folk også! Hva er det neste? Ran?
- Kitty… jeg beklager. Jeg prøvde å drepe deg, på hennes befaling. Jeg beklager…
- Hold kjeft! Glefset damen. – det er ikke tid for søtt romanse nå!
- Hva? Min kjære Khasper! Hva er det som skjer? Hvem er denne damen? Jeg må slippe deg løs uansett hva som skjer! Kitty kastet seg mot ham. Rødtoppen tok kniven ut av slira med rasende fart og stakk den inn i brystet på Kitty. Khasper skrek, men kunne ikke gjøre noe. Kitty falt sammen på gulvet, noen meter fra Khasper.
- Der! Endelig er hevnen tatt! Damen lo hysterisk. – Hevnen er tatt! Og Khasper, jeg skal slippe deg løs, min elskede! Jeg har ikke lenger bruk for deg!
Hun kuttet av tauet rundt Khaspers håndledd. Han falt ned på gulvet, og krøp mot Kitty.
Han holdt rundt henne og gråt. Damen hadde forsvunnet allerede.
- Jeg beklager, Kitty! Jeg beklager! Denne damen er gal! Hun rømte fra fengselet. Hun elsket meg, og hun var så sjalu på deg. Jeg måtte late som om jeg elsket henne! Hun sa at hvis jeg ikke elsket henne eller drepte deg i tillegg, skulle hun drepe deg selv, og hele familien din i tillegg. Jeg kunne ikke la hun gjøre det! Det var egentlig meningen at jeg skulle drept deg der ved stranden tidligere idag, men jeg klarte ikke det, fordi jeg virkelig elsker deg. Du må tro meg! Du må…
Kitty løftet en finger og la det over munnen hans. Hun så kjærlig på ham.
- Hysj. Jeg tilgir deg, Khasper, jeg tilgir deg virkelig. Jeg elsker deg… jeg elsker deg…
Hun trakk sin siste pust, og forlot denne verdenen med et smil om munnen.

Når jeg tenker på det nå, skulle jeg ønske at jeg hadde drept den rødhårede damen da jeg kunne. Jeg savner Kitty, jeg har gjort det hele livet. Hvis Kitty hadde levd, ville ha vært nesten like gammel som jeg er nå, 97 år. Jeg er gammel nå. Jeg føler at jeg når som helst kan treffe Kitty.
Jeg kommer nå, Kitty.

Hva sto det i oppgaveteksten?

Jeg har desverre levert inn oppgaveteksten sammen med norskmappen, men det var et åpent tema der vi kunne skrive om noe sterkt, en følelse

Du kan sikkert få utlevert oppgaveteksten igjen på skolen i morgen og poste den her :-)

Oppgaveteksten er alltid utgangspunktet og grunnlaget for å vurdere en besvarelse, så uten den kommer ikke jeg så langt i så måte. Dertil må det jo presiseres at vurderingen gjøres på grunnlag av Kunnskapsløftets læreplanmål. Dere har nok jobbet grundig opp imot tema dere får på tentamen?
Om man først skal vurdere en besvarelse, så er det også interessant å se hele oppgave-settet (altså lese oppgaveteksten i alle oppgavene du hadde å velge mellom).

Jeg kan skrive det her når jeg får den :)

Fint :-)

Jeg synes du skriver godt, Rebecca :-)

Denne gikk ikke så bra egentlig. Likte mye mer den forrige tentamensoppgaven min :) men takk likevel!!!!

Jeg fikk gåsehud når jeg leste deler av oppgaven din. Det er ikke så ofte jeg får det, så da traff du noe, i hvert fall hos meg :)

Jeg synes at en del ting ble litt uklart, så jeg vet ikke helt om du skjønte at ingen måtte berøre hovedpersonen Kenneth, og at han lett fikk raserianfall når det gjelder fugler...
Jeg mener dette er en novelle og ikke bare en fortelling, for jeg mener selv jeg har skrevet en åpen slutt på denne her
Ellers håper jeg egentlig jeg får en bedre karakter enn forrige skriveøkt, der jeg fikk 6-

Jeg skjønte det, og synes du har fått med deg mye kunnskaper når det gjelder autisme. Personlig følte jeg kanskje at du tok litt av på slutten, men vet jo ikke hva som kreves/godtas av denne typen oppgaver. Tenker at det er farlig med høye forventninger, men jeg håper du blir fornøyd.

Jeg ble ihvertfall veldig glad da jeg fikk positive kommentarer :)