Bokelskere.no

Samtidig er det utrolig viktig å ikke undervurdere diagnoser. Jeg jobber med mennesker med forskjellige diagnoser, og noen av disse har autisme. Uten veiledning, bistand og, i noen tilfeller, medisinering hadde de faktisk ikke fungert i hverdagen.

Selvfølgelig skal mennesker få den hjelpen de trenger.
Det er en tendens både i samfunnet og i helse- og sosialtjenesten til å se på mennesker som for eksempel han problemer med rusmidler, som en homogen gruppe og behandle dem etter en bestemt oppskrift. Måten vi bruker språket på, "rusmiddelmisbrukere", "autister", "funksjonshemmete" osv, er med på å bygge opp under slike holdninger. Skal hjelpen lykkes, må man, som flere er inne på, se mennesket og gi individuell hjelp.
(Jeg snakker på generelt grunnlag, fru Bang, vet naturlig nok ikke noe om jobben din.)

Jeg jobber i Bistands avdelingen i kommunen og vi fokuserer på mennesket med diagnosen, ikke mennesket som diagnosen. Er jo en vesentlig forskjell og det er vel dette som er poenget ditt :) Jeg vet også at det er kommuner hvor mennesket dessverre kommer i andre rekke og hovedfokuset er på diagnosen. Jeg har personlig erfaring med rusmiddelmisbruk for noen år tilbake og går på møter hvor vi tittulerer oss selv som rusavhengige. Det viktigste for meg er, som du også poengterer, at det er det jeg er, men det er ikke hvem jeg er.

Enig med deg ! Diagnostisering og riktig medisinering er viktig, men det å behandle bestemte pasientgrupper ( f- eks autister) etter forhåndsdefinerte oppskrifter som om de skulle være like som personer, blir helt feil. Selv arbeider jeg delvis i forhold til personer med epilepsi, og her er det store individuelle forskjeller på pasientene. Selv alle disse har epilepsi og langt på vei bruker de samme medisinene, er de betydelig ulike som mennesker, og det må jeg selvsagt ta hensyn til når jeg møter dem.