Bokelskere.no

Autisme er en sykdom eller et sydrom. Det å identifisere et menneske gjennom vedkommendes sykdom/syndrom er etter min mening feil og stigmatiserende. Ingen er, slik jeg ser det , autist eller for den saks skyld allergiker, funksjonshemmet, rusmiddelmisbruker osv. Vi er alle mennesker, med ulike typer problemer eller sykdommer. Min identitet er ikke knyttet til de lidelsene/plagene jeg har, men hvem jeg er som menneske. Jeg er meg, uansett hva jeg måtte lide av.

Ble liggende å tenke på dette i natt, hvordan man kan si at man er enkelte diagnoser uten at noen reagerer, mens ved andre diagnoser ville alle ha reagert på hvis man sa man var, og hva som gjør dette?
Jeg mener helt bestemt at man ikke er en diagnose. Det kan være en del av en person, men personen er likevel ikke diagnosen. Likevel høres det ikke veldig feil ut hvis noen sier at dem er f.eks. deprimert, diabetiker osv. Men hvis noen hadde sagt "Jeg er kreft", eller "Jeg er leddgikt", så ville jo alle protestert på dette.
Må si jeg synes dette er et veldig interessant tema :)

Han har autisme, han er autistisk (noe han er i nåtiden og påvirker hans væremåte), har autistiske trekk (han virker som om han er autistisk enkelte ganger uten å ha diagnosen autisme)

Blir veldig lett å trekke den konklusjonen at det som skiller "jeg er" og "jeg har" er sykdom versus syndrom. "Jeg er autist"/"jeg har kreft", men det blir jo også helt feil for man sier ikke "jeg er Down syndrome." Hjertens enig med deg, dette er et utrolig spennende tema!

Hmmm.... ja, kanskje! Men slik som depresjon og diabetes som jeg nevnte ista, er jo heller ikke syndromer, likevel er det delvis greit å si "Jeg er deprimert", "jeg er diabetiker"?

Ja, det var akkurat det jeg mente :)

Samtidig er det utrolig viktig å ikke undervurdere diagnoser. Jeg jobber med mennesker med forskjellige diagnoser, og noen av disse har autisme. Uten veiledning, bistand og, i noen tilfeller, medisinering hadde de faktisk ikke fungert i hverdagen.

Selvfølgelig skal mennesker få den hjelpen de trenger.
Det er en tendens både i samfunnet og i helse- og sosialtjenesten til å se på mennesker som for eksempel han problemer med rusmidler, som en homogen gruppe og behandle dem etter en bestemt oppskrift. Måten vi bruker språket på, "rusmiddelmisbrukere", "autister", "funksjonshemmete" osv, er med på å bygge opp under slike holdninger. Skal hjelpen lykkes, må man, som flere er inne på, se mennesket og gi individuell hjelp.
(Jeg snakker på generelt grunnlag, fru Bang, vet naturlig nok ikke noe om jobben din.)

Jeg jobber i Bistands avdelingen i kommunen og vi fokuserer på mennesket med diagnosen, ikke mennesket som diagnosen. Er jo en vesentlig forskjell og det er vel dette som er poenget ditt :) Jeg vet også at det er kommuner hvor mennesket dessverre kommer i andre rekke og hovedfokuset er på diagnosen. Jeg har personlig erfaring med rusmiddelmisbruk for noen år tilbake og går på møter hvor vi tittulerer oss selv som rusavhengige. Det viktigste for meg er, som du også poengterer, at det er det jeg er, men det er ikke hvem jeg er.

Enig med deg ! Diagnostisering og riktig medisinering er viktig, men det å behandle bestemte pasientgrupper ( f- eks autister) etter forhåndsdefinerte oppskrifter som om de skulle være like som personer, blir helt feil. Selv arbeider jeg delvis i forhold til personer med epilepsi, og her er det store individuelle forskjeller på pasientene. Selv alle disse har epilepsi og langt på vei bruker de samme medisinene, er de betydelig ulike som mennesker, og det må jeg selvsagt ta hensyn til når jeg møter dem.

Der sa du akkurat det jeg tenkte da jeg så denne tråden! :)

Kunne ikke sagt det bedre selv ! Jeg har selv arbeidet i forhold til personer med lett autisme/ autistiske trekk, og da var det helt nødvendig å kunne se mennesket bak diagnosen.

Jeg er så hjertens enig!