Bokelskere.no

Hvordan bruker man egentlig ordet "autisme"? Tentamen er om noen dager, og jeg må få svar iløpet a helga!
Sier man "han har autisme" eller "han er autistisk" eller noe sånt? Og det hadde vært fint om noen forklarte meg nærmere og mer nøyaktig hva det betyr, osv :)
Jeg forsto ikke noen ting av det om sto på internett, så det kan jeg bare glemme.
Takk på forhånd! :))

Jeg har merket at mange nå for tiden er veldig fordomsfulle mot de som har litt psysiske problemer. Jeg skal skrive en novelle om ei autistisk gutt som ofrer seg for den fire år yngre broren; og det jeg prøver å få fram at folk med autisme faktisk kan tenke, og at de faktisk har mennesker de er glade i! Jeg kjenner flere autistiske personer, og de er faktisk noen helt fantastiske personer, så det er ikke noen vits i å si "din autist" foreksempel. Det har faktisk skjedd.
Og jeg må vite hvordan jeg skal bruke ordet når jeg skal skrive en novelle om det, ikke sant?

Heia Rebecca :)
Ja, klart du må vite hvordan du bruker ordet. Du får bare ikke bry deg om at noen henger seg opp i litt sideordnede temaer....her er det sånn at vi lett kommer ut på viddene og begynner å diskutere noe annet, og det er egentlig det fine med sidene.

Konkret svar til ditt spørsmål: Han er autistisk (beskriver personen) / har autistiske trekk (har mer med oppførselen å gjøre).

Hvor har du dette fra? Dette er bare forvirrende for jenta. Min mening var at Rebecca ville ha mer nytte av å lete/ finne informasjon på egen hånd og det mener jeg fortsatt.

Ifra fagbøker - er sykepleier

Det å sidestille et menneskets identitet med en diagnose, er i beste fall en gammeldags tenkemåte.

Det er nettopp holdninger som du fremmer her, som gjør at mennesker med ulike typer funksjonshemminger, føler seg stigmatisert.

Man har autisme (diagnose), man er autistisk (måtesadverb) som beskriver personen i nåtid graden av autistisk væremåte kan vel variere
Fakta-opplysninger

Vet ikke om dette hjelper: http://helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/autisme-fakta.aspx

Autisme er en sykdom eller et sydrom. Det å identifisere et menneske gjennom vedkommendes sykdom/syndrom er etter min mening feil og stigmatiserende. Ingen er, slik jeg ser det , autist eller for den saks skyld allergiker, funksjonshemmet, rusmiddelmisbruker osv. Vi er alle mennesker, med ulike typer problemer eller sykdommer. Min identitet er ikke knyttet til de lidelsene/plagene jeg har, men hvem jeg er som menneske. Jeg er meg, uansett hva jeg måtte lide av.

Ble liggende å tenke på dette i natt, hvordan man kan si at man er enkelte diagnoser uten at noen reagerer, mens ved andre diagnoser ville alle ha reagert på hvis man sa man var, og hva som gjør dette?
Jeg mener helt bestemt at man ikke er en diagnose. Det kan være en del av en person, men personen er likevel ikke diagnosen. Likevel høres det ikke veldig feil ut hvis noen sier at dem er f.eks. deprimert, diabetiker osv. Men hvis noen hadde sagt "Jeg er kreft", eller "Jeg er leddgikt", så ville jo alle protestert på dette.
Må si jeg synes dette er et veldig interessant tema :)

Han har autisme, han er autistisk (noe han er i nåtiden og påvirker hans væremåte), har autistiske trekk (han virker som om han er autistisk enkelte ganger uten å ha diagnosen autisme)

Blir veldig lett å trekke den konklusjonen at det som skiller "jeg er" og "jeg har" er sykdom versus syndrom. "Jeg er autist"/"jeg har kreft", men det blir jo også helt feil for man sier ikke "jeg er Down syndrome." Hjertens enig med deg, dette er et utrolig spennende tema!

Hmmm.... ja, kanskje! Men slik som depresjon og diabetes som jeg nevnte ista, er jo heller ikke syndromer, likevel er det delvis greit å si "Jeg er deprimert", "jeg er diabetiker"?

Ja, det var akkurat det jeg mente :)

Samtidig er det utrolig viktig å ikke undervurdere diagnoser. Jeg jobber med mennesker med forskjellige diagnoser, og noen av disse har autisme. Uten veiledning, bistand og, i noen tilfeller, medisinering hadde de faktisk ikke fungert i hverdagen.

Selvfølgelig skal mennesker få den hjelpen de trenger.
Det er en tendens både i samfunnet og i helse- og sosialtjenesten til å se på mennesker som for eksempel han problemer med rusmidler, som en homogen gruppe og behandle dem etter en bestemt oppskrift. Måten vi bruker språket på, "rusmiddelmisbrukere", "autister", "funksjonshemmete" osv, er med på å bygge opp under slike holdninger. Skal hjelpen lykkes, må man, som flere er inne på, se mennesket og gi individuell hjelp.
(Jeg snakker på generelt grunnlag, fru Bang, vet naturlig nok ikke noe om jobben din.)

Jeg jobber i Bistands avdelingen i kommunen og vi fokuserer på mennesket med diagnosen, ikke mennesket som diagnosen. Er jo en vesentlig forskjell og det er vel dette som er poenget ditt :) Jeg vet også at det er kommuner hvor mennesket dessverre kommer i andre rekke og hovedfokuset er på diagnosen. Jeg har personlig erfaring med rusmiddelmisbruk for noen år tilbake og går på møter hvor vi tittulerer oss selv som rusavhengige. Det viktigste for meg er, som du også poengterer, at det er det jeg er, men det er ikke hvem jeg er.

Enig med deg ! Diagnostisering og riktig medisinering er viktig, men det å behandle bestemte pasientgrupper ( f- eks autister) etter forhåndsdefinerte oppskrifter som om de skulle være like som personer, blir helt feil. Selv arbeider jeg delvis i forhold til personer med epilepsi, og her er det store individuelle forskjeller på pasientene. Selv alle disse har epilepsi og langt på vei bruker de samme medisinene, er de betydelig ulike som mennesker, og det må jeg selvsagt ta hensyn til når jeg møter dem.

Der sa du akkurat det jeg tenkte da jeg så denne tråden! :)

Kunne ikke sagt det bedre selv ! Jeg har selv arbeidet i forhold til personer med lett autisme/ autistiske trekk, og da var det helt nødvendig å kunne se mennesket bak diagnosen.

Jeg er så hjertens enig!

Tips! Gå til wikipedia og søk på autisme.

Det var jo det jeg sa! Jeg forsto ikke hva som sto på Wikipedia!

Okey.

"Hn har autisme" og "hn er autistisk" kan så vidt jeg vet sies.

Heter det ikke h*n er autist?

I jobben min bruker vi ihvertfall begge begrepene.

Jeg tror også man sier at en person er autist. Eller han har autistiske trekk. Men jeg tror ikke det er så farlig om du skulle får spørsmål om autisme. Det er vel viktigere å kunne fortelle hva som legges i begrepet. Og så bør du kunne litt om variasjoner og om typiske trekk.

Jeg tenker at du lærer lite eller ingenting av å få et ferdigtygd svar av noen her inne. Det finnes mye informasjon om dette, selv om det sikkert kan virke litt overveldende. Når jeg ikke forstår det som står i en tekst, så skriver jeg det gjerne ned for hånd. På den måten må du jobbe med teksten, og det blir både lettere å lese den og lettere å forstå den.

Nedskriving av tekst for hånd er en metode jeg har gode erfaringer med.

Dette svaret virker litt absurd...

Hun leser en tekst. Hun forstår den ikke. Hun spør om noen kan forklare - det vil si skrive en tekst her inne. Hvordan kan det være feil å lese en ny tekst om samme tema? Hvorfor er det mindre lærerikt?

En annen ting er at det er litt rart å avvise folk som ber om hjelp ved å si at de ikke lærer noe av å få hjelp! Hvis noen kommer med fulle hender og ber deg åpne en dør, sier du at det vil være mer lærerikt for dem å finne ut hvordan de kan åpne den selv....?

Synes det skal være lov å spørre om hva man vil, og hvis man ikke har lyst til å hjelpe, trenger man jo egentlig ikke å kommentere. Det framstår som avvisende, og jeg hadde nok blitt litt lei meg over å få sånne svar....ville følt meg ganske dum, som om man insinuerte at jeg var lat fordi jeg ba om hjelp... Ikke noe hyggelig.