Bokelskere.no

Gode reiseråd kommer godt med, selv om de er fra 1834.

Den mest bekvemme reiseplan er å lære seg litt av sproget og så sette sin lit til å møte presteskapet, som alltid er rede til å hjelpe den fremmede, og som man helt ut kan stole på. Men hvis folk som søker prestegården legger vekt på å latterliggjøre sine verter, som en forfatter har gjort, er det å vente at disse gode mennesker snart vil slutte å motta i sine hjem folk som gjengjelder gjestfriheten med å spotte og håne sine verter. Presten i Ulvig omtales - og det med navns nevnelse - som "en mann der synes å være glad i sin pipe og sin flaske", og blir gjort til latter for å ha begått en feil da han snakket latin.

Utdrag fra William Henry Bretons "Gamle Norge", reisehåndbok anno 1834.

Kloke ord! Og presteskapet kan gjerne utvides til å gjelde folk generelt dit man kommer.
Både denne reisehåndboken og Montaigne's essay Om reiser høres artig og interessant! Vet du hvor jeg finner essayet til Montaigne?

Om reiser er hentet fra Montaigne, utvalg og innledning ved A. Gide. Boken kom ut på Gyldendal i 1952.

Flere av Montaignes essays berører reisevirksomhet, bl.a. essayet Om forfengelighet (kapittel 9) i Michel de Montaigne - Essays - Tredje bok oversatt/gjendiktet av Beate Vibe.

....Det at skikk og bruk skifter fra land til land, synes jeg bare gir en morsom avveksling. Hver skikk har sin berettigelse. Om tallerkenene er av tre, tinn eller fajanse, maten er kokt eller stekt, man bruker smør eller olje, oljen er av nøtter eller oliven, rettene er varme eller kalde, det er ett fett. Så lite betyr det for meg, at jeg nå i min alderdom beklager denne lite nøyeregnende tilpasningsevnen, jeg kunne trenge å bli mer kresen og forvent for å dempe min umåtelige appetitt og nå og da avlaste magen.

Når jeg i utlandet av høflighet er blitt spurt om jeg ville spise på fransk maner, har jeg alltid blåst av det og plassert meg ved de bordene der det var flest utlendinger.
Det er en skam å se franskmenn så beruset av denne tåpelige fordommen at de skyr skikker som er annerledes enn deres egne og føler seg utenfor sitt rette element så snart de har stukket nesen utenfor sin egen landsby. Hvor de enn er, tviholder de på sine vaner; alt fremmed får dem til å gyse. Skulle de treffe en landsmann i Ungarn, feirer de det bemerkelsesverdige møtet, de forbrødrer seg og forenes i en klagesang over de barbariske seder de får oppleve.

Utdrag av Om forfengelighet.

Med tanke på at Montaigne ga ut sine essays i 1581 - har mennesket forandret seg lite. :)