Bokelskere.no

På slutten fikk jeg assosiasjoner til Stefan Zweigs "De utålmodige av hjertet" (som jeg ser også du har i bokhylla di), hvor medlidenhet og hva det kan føre til er et av temaene. Hovedpersonen der synes jeg imidlertid var lettere å skjønne og ha sympati for enn fyrsten som jeg synes framstår mer som en ide.

Jeg er nå omtrent halvveis i De utålmodige av hjertet. Selv om den og Idioten er to svært forskjellige bøker, er det en interessant sammenlikning du trekker opp, Bjørg. Medlidenhetens problem, om man kan kalle det det, går igjen i begge. Er medlidenhet alltid av det gode, og finnes det grenser for medlidenhet? (Og NB - medlidenhet og empati er to forskjellige ting!)

Zweig er en knakende god forteller. Er enig i at det ikke er vanskelig å forstå hvordan hans hovedperson lar seg rive med, og få sympati for han. Fyrst Mysjkin er en "hardere nøtt".

Jeg fikk lyst til å skyte inn at vår menneskelige feighet har en tendens til å "gjemme seg" og utgi seg for å være medlidenhet. Synes jeg ser dette tydelig både i *De utålmodige av hjertet" og i "Idioten".

Jeg synes du er vel streng i din dom her, gretemor; vi er jo bare mennesker :-)
Har nettopp lest hva doktor Condor (De utålmodige av hjertet) sier om to typer medlidenhet: en farlig - svak og sentimental og en fruktbar - tålmodig og overbærende.
Derimot finner jeg begge våre to venner, løytnanten og fyrsten, i overkant naive. Naive og velmenende.

Det var ikke min mening å være hverken streng eller å dømme noen :-) noe jeg forøvrig ikke har noen forutsetninger for å gjøre.

Takk for interessant og artig informasjon. De utålmodige av hjertet plukket jeg med i en bærepose (100 kroner posen) for noen dager siden, uten å kjenne den. Gleder meg til å lese den.

At fyrsten fremstår mer som en ide enn et reelt, levende menneske - en tankevekkende og treffende formulering. Lurer på om jeg må revurdere terningkastet...