Bokelskere.no

Jevgenij Pavlovitsj’s spørsmål: ”Hvor går medlidenhetens grenser?” har jeg også festet meg ved. Jeg oppfatter det som sentralt i romanen.

Fyrst Mysjkin vil det gode og ønsker det beste for alle. ”Medlidenheten er den viktigste, kanskje den eneste lov i hele menneskehetens tilværelse”, er hans rettesnor. Og likevel går så mye galt i hans fotspor. Jeg har vekslet mellom å føle sympati med fyrsten og synes synd på han, og å bli irritert og oppgitt over han. Merkelig nok kanskje, har jeg ikke beundret han for hans godhet. Jeg har sett på han som hjelpeløs og brukt av sine omgivelser, og jeg har sett på han som klok, observant og velmenende. En person det altså ikke er helt enkelt å få taket på.

Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet Mysjkin som en slags katalysator, en som får ting til å skje. Hadde det vært bedre, som oversetter Geir Kjetsaa spør i sitt etterord, om han hadde holdt seg i Sveits og ikke hatt denne gjesteopptredenen i Petersburg? Eller om han faktisk hadde satt noen grenser for sin medlidenhet med alle? Eller hadde verden blitt et dårligere sted uten mennesker som fyrsten? Jeg synes Kjetsaa stiller opp romanens dilemmaer på en god og klargjørende måte.

Jeg ga bind 1 terningkast 5, og bind 2 under tvil en 6-er. Jeg synes det er et driv over bind 2, spesielt mot slutten, som trekker opp.

På slutten fikk jeg assosiasjoner til Stefan Zweigs "De utålmodige av hjertet" (som jeg ser også du har i bokhylla di), hvor medlidenhet og hva det kan føre til er et av temaene. Hovedpersonen der synes jeg imidlertid var lettere å skjønne og ha sympati for enn fyrsten som jeg synes framstår mer som en ide.

Jeg er nå omtrent halvveis i De utålmodige av hjertet. Selv om den og Idioten er to svært forskjellige bøker, er det en interessant sammenlikning du trekker opp, Bjørg. Medlidenhetens problem, om man kan kalle det det, går igjen i begge. Er medlidenhet alltid av det gode, og finnes det grenser for medlidenhet? (Og NB - medlidenhet og empati er to forskjellige ting!)

Zweig er en knakende god forteller. Er enig i at det ikke er vanskelig å forstå hvordan hans hovedperson lar seg rive med, og få sympati for han. Fyrst Mysjkin er en "hardere nøtt".

Jeg fikk lyst til å skyte inn at vår menneskelige feighet har en tendens til å "gjemme seg" og utgi seg for å være medlidenhet. Synes jeg ser dette tydelig både i *De utålmodige av hjertet" og i "Idioten".

Jeg synes du er vel streng i din dom her, gretemor; vi er jo bare mennesker :-)
Har nettopp lest hva doktor Condor (De utålmodige av hjertet) sier om to typer medlidenhet: en farlig - svak og sentimental og en fruktbar - tålmodig og overbærende.
Derimot finner jeg begge våre to venner, løytnanten og fyrsten, i overkant naive. Naive og velmenende.

Det var ikke min mening å være hverken streng eller å dømme noen :-) noe jeg forøvrig ikke har noen forutsetninger for å gjøre.

Takk for interessant og artig informasjon. De utålmodige av hjertet plukket jeg med i en bærepose (100 kroner posen) for noen dager siden, uten å kjenne den. Gleder meg til å lese den.

At fyrsten fremstår mer som en ide enn et reelt, levende menneske - en tankevekkende og treffende formulering. Lurer på om jeg må revurdere terningkastet...