Bokelskere.no

Fjerde del og Geir Kjetsaas etterord er ferdiglest. Jeg har hele tiden oppfattet fyrsten som usedvanlig velmenende og ganske naiv, men klarer ikke helt å se ham som en Kristus-skikkelse selv om det tydeligvis var dette Dostojevskij mente. Jeg satt snarere igjen med spørsmålet som Jevgenij Pavlovitsj stilte til fyrsten (kap. IX, s. 235 i min utgave):
Hvor går medlidenhetens grenser?

Jeg hadde også litt problemer med å fordøye alle de svært spesielle personlighetene. Visst er mennesker ofte irrasjonelle og uforutsigbare, men her ble det kanskje litt i overkant? Selv om boka var underholdende og absolutt lesbar, blir den nok ikke blant favorittene mine.

Tenker litt når jeg leser innlegget ditt, at kanskje Idioten kunne vært et verk som mange av oss hadde hatt større glede av uten alle fortolkningene, analysene, forordene, etterordene, uten Geir Kjetsaa og N. Waage. Bare lese og nyte Dostojevskijs språk.

Jeg er forsåvidt enig i at mange verk kan stå på egne bein og "leve sitt eget liv" uavhengig av både forfatterens forklaringer og andres tolkninger. Det er ikke alltid jeg selv føler behov for å tolke eller forstå heller. Men det var ikke tilfelle denne gang - kanskje fordi jeg ikke opplevde den flyten som kreves for bare å nyte? Uansett er det artig med disse diskusjonene som både gir nye innfallsvinkler og viser hvor forskjellig vi kan oppleve bøkene :)