Bokelskere.no

I boka står det at 2/3 av alle selvmord skyldes stemningslidelser, referert fra en tekst om forebygging av selvmord. Jeg ble da nysgjerrig på hva som utgjør den siste 1/3? Alle som er sucidale har vel et slikt problem?

(s. 128)

Nå ble jeg nysgjerrig så jeg måtte ut å Google litt igjen :-)

Først ser det ut til å variere etter hva slags tall hun tar utgangspunkt i. Flere steder står det at så mye som 90 % av selvmord skyldes stemningslidelser, da teller man med de som ikke hadde en diagnose, men mest sannsynlig burde hatt det.

Vi vet at det er en langt, langt lavere prosent enn 90 som er diagnostisert med en psykisk sykdom når de tar livet sitt, men at svært mange muligens ville kunne ha passet i en diagnosekategori dersom de ble kategorisert etter medisinsk diagnostisering idet de tok livet sitt. (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=36110&a=2)

Som du nevner kan det diskuteres om ikke alle som velger å begå selvmord har stemningslidelser.

"Stemningslidelser er en gruppe av psykiske tilstander som kjennetegnes ved en endring av stemningsleie over en viss periode."

Om man tar utgangspunkt i at man må ha problemer over tid for å ha stemningslidelser så er det nok flere som ikke går inn under den kategorien. Det er sjalusimord/selvmord, overdose, økonomisk eller annet press som fører til at noen ikke ser en annen utvei.
Det finnes også folk som tar et bevisst valg, med grunnlag i "praktiske" årsaker som fremskreden sykdom eller tro og overbevisning.

Jeg finner det du skriver veldig interessant! takk :)
Ser forskjellen på om det er en lidelse eller noe mer akutt... jeg var også innom tankene med annen sykdom, økonomi, rus osv men jeg tenkte likevel at før det har gått så langt så en person blir sucidal og velger å ende livet sitt, så er ting veldig mørkt og en passer inn i diagnosekriteriene for en stemningslidelse. Hvis man ikke har en stemningslidelse i utgangspunktet så tenker jeg at selvmord neppe er et "innfall" så mange som 1/3 av de som tar livet sitt får. Så at selv om det kanskje er økonomi, fysisk sykdom eller lignende som gjør at man ender opp der så går det over litt tid slik at man på veien får en stemningslidelse, om du skjønner hva jeg mener?
Men selvfølgelig, hvis det er kun de som har en slik diagnose som teller på de 2/3 så stiller jo ting seg ganske annerledes....

Nå vet ikke jeg hva slags statistikk forfatteren tar utgangspunkt i, men det høres fornuftig ut at han forholder seg til sikre diagnoser.

Synes problemstillingen og det jeg fant var veldig interessant selv. Skjønner hva du mener og jeg er i stor grad enig med deg. Det er nok ytterst få som ville blitt friskmeldt timene eller minuttene før et selvmord, suicidal er vel et symptom eller en diagnose i seg selv?
Det er vanskelig å se at en som velger den utveien er 100 % psykisk eller følelsemessig stabil, men det betyr kanskje ikke at det nødvendigvis ligger en psykisk sykdom bak.

Som med alt annet finnes det sikkert unntak, da tenker jeg med en gang på boken "Kvinne går til lege, mann går på byen", som jeg vet du også har lest, der hun tar et veloverveid og "fornuftig" valg.

Må også si at dette er mine synsinger, jeg har ingen utdanning eller erfaring innen dette temaet som gjør meg kvalifisert til å uttale meg.

Det som står ordrett i boken er

I en lederartikkel om forebygging av selvmord i 2007 skriver Akiskal at 2/3 av alle selvmord skyldes stemningslidelser, og han påpeker at bipolar type 2 gir økt risiko for selvmord (Akiskal, 2007).

Jeg vet ikke om det er en egen diagnose å være sucidal, men et klarte symptom på alvorlig depresjon er det jo!
Jeg i min lille verden tenkte at dette dreide seg om norske forhold, men det trenger det selvfølgelig ikke å gjøre, og hvis man tar med forhold sånn som det du nevner fra "Kvinne går til lege, mann går på byen" så stiller jo ting jeg plutselig ganske annerledes! I en sånn situasjon tenker jeg faktisk at man kan være frisk psykisk sett og likevel velge en slik utvei. Jeg sliter bare med å "oversette" det til norske forhold. Jeg tenker at det blir noe helt annet da man har med både legen og loven på sin side og det kan planlegges og snakkes om, slik som det kan bl. a. i Nederland.

Jeg har heller ingen utdanning spesifikt på slike temaer, men syns det er veldig interessant!!

Enig med deg.