Bokelskere.no

Ah selvfølgelig: enten blir man simpelthen så nedfor og skakkjørt av å lese denne at man ikke engang makter å fullføre, eller man trekker et lettelsens sukk, omtrent som når man våkner av et mareritt og det sakte går opp for en at det bare var en drøm, fordi man er der man er og fordi man ikke alltid deler hovedpersonens evige halvtomme glass. Man fatter fornyet håp på egne veier. Det er rett og slett umulig å ikke glede seg over sin egen optimistiske fortreffelighet...

For dem som opplever og persiperer verden slik hovedpersonen gjør, identifiserer seg med samme, vel... fanden vet...?

Slenger meg på dette. I det siste har jeg ledd godt av Bernhards Trær som faller, av Plaths Glassklokken og av denne. Ingen er morsommere enn intelligente mennesker med svartsyn. Ikke at man ler ofte, men etter endeløse betraktninger med fininnstilt sikte, der mennesket strippes ned til kjernen og latterliggjøres, så trenger man et avbrudd, og Celine vet akkurat når han skal servere den slengbemerkningen som sørger for den nødvendige forløsningen og dermed en aldri så liten pause fra det suggererende vanviddet.

Herlig misantropi der den kjærligheten og fortvilelsen hatet springer ut fra, tidvis skinner gjennom. For øvrig helt rå billedbruk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den norske oversettelsen må være veldig god.

Huff, jeg identifiserer meg i skremmende grad med stakkars Bardamu..

Tilsluttes. Særlig det om "slengbemerkningen som sørger for den nødvendige forløsningen"