Jeg har sett at denne boka er blitt karakterisert som "et av de mest sentrale verkene i hele verdenslitteraturen" - og skjønner ikke helt hvorfor. Visst er den velskrevet, og hovedhistorien om Goriots grenseløse og blinde farskjærlighet er jo hjerteskjærende. Et mangfold av sidehistorier som vever seg inn i hovedhandlingen, er dessuten riktig så fornøyelige, og en del av personkarakteristikkene er direkte infame. Når jeg likevel fikk dette verket "på bakfoten", er det fordi jeg ikke tror på historien.
For det første: Et gudsord fra landet kommer til Paris som pengelens student, og etter kun kort tid har han skaffet seg innpass i byens mest fornemme kretser - takket være økonomiske bidrag som jeg finner høyst usannsynlige.
For det andre: Ekteskapsbrudd ser ut til å være allment akseptert og endog oppmuntret av personer fra de fleste samfunnsklasser. At dette er så til de grader gjennomført, nekter jeg å tro på, enda Balzac undervegs gir oss atskillige små forelesninger om Paris' særegenheter i så måte.
Jeg har tidligere lest Eugenie Grandet og var bare så måtelig begeistret, så Balzac er nok ikke "my cup of tea". Firer på terningen tross alt; blant annet er språk og miljøskildring klare plussfaktorer.
Viser 2 svar.
Hei Marit.
Takk for at du gjorde meg nysgjerrig på denne romanen igjen. Leste den for lenge siden og inkorporerte den da umiddelbart i min kulturelle bagasje/dannelse (den vil alltid forbli en referanse i min kulturelle oppvåkning). Har en stund tenkt at denne burde jeg lese på nytt - og sannelig fikk dine tanker forhåpentligvis noe fortgang i dette.
Takk for dine tanker!
Bare hyggelig! Aldri så galt at det ikke er godt for noe. (Jeg skjønner jo at det må være mange som ser større verdier i denne boka enn jeg gjorde - og kulturell ballast er ingen liten verdi).
Sist sett
