Bokelskere.no

Noen strøtanker i vilkårlig rekkefølge:

Da har jeg lest de første seks kapitlene (til side 75 i min utgave) og er blitt kjent med noen av personene og deres relasjoner.

Fyrst Mysjkin er i alle fall interessant og spesiell. Schneider (eieren av kuranstalten i Sveits) mener at Mysjkin er et barn og vil fortsette å være det selv om han blir seksti år. Det betyr vel at han er litt enfoldig, og kanskje er det det som må til for å kunne være snill og god, jfr. Jesu uttalelse om at man må bli som barn igjen for å komme inn i himmelen (parafrasert).
Mysjkin er også klok og en god forteller (f.eks. fortellingen om Marie i kap. VI), og blir i tillegg omtalt som filosof. Jeg er ikke sikker på om det er ironisk ment.

Digresjon:
Kvietisme (latin): mystisk retning i den katolske kirke som særlig betoner det fromhetskravet at mennesket gjennom oppgivelse av alle egne ønsker og begjær og gjennom passiv hengivelse til den guddommelige vilje skal finne fullkommen hvile i Gud.
(Kunnskapsforlaget: Fremmedord og synonymer, blå ordbok).

Det virker som Nastasia Fillipovna er hovedperson i flere relasjoner og intriger i romanen. I alle fall så langt. Spesielt kapittel IV inneholder mange opplysninger om Nastasia (og bl.a. Afanasij Ivanovitsj Totskij) i retrospektiv.

General Jepantsjin vil gi Mysjkin en stilling i departementet og mener at han kan bo hos generalens sekretær Gavrila og dennes mor og søster. Gavrila spotter fyrsten fordi Mysjkin er overbevist om sin egen begavelse (f.eks. når det gjelder kalligrafi).

Forhold og slektskap mellom noen av personene:
Hovedpersonen heter Lev Nikolajevitsj Mysjkin. Han er fyrste og fjernt i slekt med generalinnen Jelezaveta Prokofjevna Jepantsjina. Hun er gift med general Ivan Fjodorovitsj Jepantsjin. Ekteparet har de voksne døtrene Aleksandra, Adelaida og Aglaja.
Gavrila Ardalianovitsj Ivolgin er generalens sekretær. Han er rival til Parfjon Semjonovitsj Rogosjin, som Mysjkin traff på toget fra Sveits. Rogosjin er arving til en millionformue etter sin far.

Likheter mellom Mysjkin og Dostojevskij:
Epilepsi,
Dødsdom med benådning på skafottet
(Se f.eks. Geir Kjetsaas biografi Fjodor Dostojevskij. Et dikterliv (Gyldendal, 1985)).

Noen likandes sitater:

"Slike allvitende mennesker kan man av og til, ja temmelig ofte treffe i visse samfunnslag. De har kjennskap til alt, deres aldri hvilende nysgjerrighet er rettet mot ett eneste mål, selvfølgelig av mangel på høyere livsinteresser og anskuelser, som en av våre moderne tenkere ville ha uttrykt det. Deres allvitenhet er imidlertid i regelen begrenset til hvilken stilling "den og den" har, hvem han er kjent med, og hvor stor formue han har, hvor han har vært guvernør, hvem han er gift med, hvor meget han fikk i medgift, hvem som er hans fettere og tremenninger osv. osv. i det uendelige."
(Kapittel I)

"Til slutt, like før jeg reiste, sa han [Schneider] noe merkelig til meg, en merkelig tanke han hadde: Han var helt sikker på at jeg selv var et barn, et barn i alle henseender, at jeg bare av vekst og utseende lignet en voksen, men at min utvikling, mitt sjeleliv, min karakter og kanskje også min forstand var som hos et barn, og slik ville jeg fortsette å være selv om jeg ble seksti år. Jeg fikk meg en god latter, for jeg kunne jo ikke godt være enig med ham. Jeg er jo ikke noe barn! Men én ting hadde han rett i: Jeg bryr meg virkelig ikke om å være sammen med voksne mennesker, det har jeg forlengst lagt merke til, jeg synes ikke om det, fordi jeg ikke forstår meg på hvordan jeg skal være. Hva de enn sier, hvor snille de enn er, føler jeg meg alltid trykket når jeg er sammen med voksne, og jeg er alltid meget glad når jeg kan gå til mine kamerater, og mine kamerater har alltid vært barn. Men grunnen til dette er ikke at jeg selv er et barn, grunnen er ganske enkelt at barn tiltaler meg."
(Kapittel VI)

(Kan dette være en av grunnene til at Mysjkin blir oppfattet som idiot? Skulle ikke forundre meg).

"Men med hensyn til Deres ansikt, Lisaveta Prokofjevna, vendte han seg plutselig mot generalinnen, med hensyn til Deres ansikt, så er jeg sikker på at De er som et barn i alt, i godt som ondt, til tross for at De allerede er kommet opp i årene. De blir vel ikke sint på meg for at jeg sier dette? De vet jo hva jeg synes om barn? Og tro nå ikke at det er av enfoldighet at jeg har talt så åpent om Deres ansikter; å nei da, slett ikke! Kanskje jeg hadde en mening med det."
(Kapittel VI)

Fyrst Mysjkin er nok ikke enfoldig.
Heller tvert imot.
Tror jeg.

(Søndag, 17. mars 2013)

Jeg ser for meg fyrsten som en karismatisk person. En person som alle lytter til med begreisting når han forteller sine historier.
Han sier selv at de hyppige sykdomsanfallene har gjort han nesten til en idiot. Han kan også fortelle at han aldri har hatt ordentlig undervisning mens han vokste opp med to gamle damer.

Mens han er i Berlin sier han: "Her betrakter de meg som idiot, men jeg har nå likevel min forstand i behold, men det aner de ikke"....

Han er nok en litt spesiell person der han uten blygsel søker kontakt med ukjente "slektninger" og andre mennesker.
Interessant å følge han videre.....