Nå har jeg kommet godt i gang med boken, er i kapittel tre nå. Det som forundrer meg er hvor uforskammet Ragosjin er mot Kontoristen på toget, jeg tenker siden de nettopp har møttes. Var dette vanlig i datidens Russland eller kun en særegenhet i boken, for man utviser vel normal folkeskikk til mennesker man møter første gang? Eller misforstår jeg noe? Fyrsten derimot opptrer høvisk, og det liker jeg. Ellers synes jeg det er et vakkert språk i boken, og mer lettlest enn jeg forventet, til tross for mange og lange navn.
Viser 4 svar.
Jeg er enig med Kent og oppfattet uhøfligheten til Ragosjin som et utslag av klasseskille, men han blir jo også irritert fordi Kontoristen blander seg inn i samtalen av nysgjerrighet.
Det har seg slik at jeg kjenner en nålevende kontorist personlig, han har tilnavnet 1881 og det han ikke vet om folk er ikke verdt å vite. Det er faktisk ganske guffent å måtte forholde seg til mennesker som regner sin rikdom i hvor mye sladder de sitter inne med om andre. Hvis min 1881 tilfeldigvis hadde stått i billettkø ved siden av en kjendis, ville han i ettertid fått det til å høres ut som om de hadde dratt på konsert sammen. Dostojevskijs kontorist oppfører seg også slik og prater om andre som om de var i den nærmeste omgangskrets, til tross for at han aldri har truffet dem. Jeg har derfor litt sympati med Ragosjin og kunne ønske det fantes noen nålevende eksemplarer av ham også, som kunne sette på plass min 1881.
Så artig det var å høre:) Da skjønner jeg litt mer den uhøflige tonen.
Angående Ragosjins oppførsel på toget så tenker jeg at det er en kombinasjon av hva Kjell sier; et virkemiddel for å få frem hvilket "godt" menneske fyrsten er i kontrast til bøllen Rogosjin, og de virkelige klasseforhold i Russland(og andre land) på den tid.
Vi er i tiden før revolusjonen, og Russland er styrt av en konservativ tsar. Klasseinndelingen er åpenbar, og samfunnet skilles mellom de som har midler/titler, og de som ikke har det. Sosialister og nytenkende blir forfulgt. Noe forfatteren selv fikk oppleve. Som intellektuell ble han selv stilt opp på peletongen for å skytes bare for å bli benådet i siste sekund. Hans redsel her kommer tydelig frem litt senere i boka gjennom Myskjins obervasjoner og tanker rundt dødsstraff.
Lebedev som er "offeret" på toget sier det ganske treffende selv senere i boka: "Ti jeg er fattig og naken og et atom i menneskenes kretsløp. Og hvem har aktelse for Lebedev? Han blir hundset av alle, nesten alle går og sparker på han."
Forøvrig er jeg enig angående språket. Overrasket over hvor lettlest denne var. Full av herlige fraser. "Tvetunget og trettekjær" leste jeg her nettopp. Undres på om jeg kan bruke den på fruen neste gang hun klager på noe...? :-)
Kanskje noen av personene har fått noen dårlige egenskaper for å sette dem i kontrast til det gode mennesket fyrst Mysjkin.
Eller det var muligens vanlig å oppføre seg slik i datidens Russland.