Bokelskere.no

Jeg er i all hovedsak enig med deg, de norske oversettelsene er tullete. Det er bare noen jeg aksepterer, som oversettelsen av navnene til Lockhart - som gir noe av den samme meningen på norsk som på engelsk.

Men det som irriterer meg mest er at han oversetter ekte navn (særlig de ordentlige navnene til mugglesene) til noe som ikke her ekte navn. For eksempel at Dursleyene (Dursley er et ekte engelsk navn) til noe som ikke er et norsk navn - bare noe teit for å få familien til å framstå teit. Dumling er et tullenavn - Dursley ikke. Det samme med Dudley (hva er Dudleik for noe, liksom?). Oversettelsen av Dean Thomas er også helt merkelig. Dean Thomas er et helt reelt navn, men kan noen forkalre hva Tommy Ding er for noe?

Tommy Ding! Haha! Det er det jeg mener. Og Professor Flitwick som er blitt til Pirrevimp. Hva i all verden er det?

Hvis man drar til et annet land, så bytter man jo ikke navn av den grunn. Kanskje, hvis man er en norsk student i USA, og man heter feks. Helene, så kan man introdusere seg selv som Helen eller Helena. Men hvorfor bytte hele navnet når det likevel høres likt ut på begge språkene? Det samme burde vel gjelde i bøker?

Og hva etternavn angår. Jeg ser ikke poenget i å bytte ut Dursley med Dumling, når Dursley er like enkelt å uttale for norske lesere som det er for de engelske.

Den norske uttalen er dur-slei. Første del rimer på mur, andre del uttales som sleiv, bare uten v.

Den engelske uttalen er noe i retning av dør-sli. Har ikke lydtegn her...

Så det er vel ikke riktig å si at det er så enkelt å uttale på norsk?

Kanskje ikke for barn som leser boken på egen hånd. Men for de som mestrer engelsk, så faller det seg naturlig å uttale Dursley som Dør-sli, selv når det står i en norsk tekst. Tror nå jeg, i alle fall. Min gudsønn på to og et halvt år lo og gjentok klokkerent "Dudley Dursley" da jeg leste navnet på engelsk i den norske utgaven av boka, så så vanskelig kan det ikke være.

Tja. Jeg har lest "Huset på prærien"-bøkene høyt for datteren min. Hun går i tredje klasse og lærer engelsk på skolen. Likevel valgte jeg å uttale navnene Laura, Mary og Caroline på norsk. For Charles og Carrie brukte jeg engelsk uttale, siden det egentlig ikke finnes noen norsk uttale av disse navnene. Men da jeg selv leste bøkene som barn, leste jeg Sjar-les og Karr-i-e, selv om jeg lærte engelsk på skolen...

Nå, når jeg leser bøker med engelske navn, uttaler jeg dem på engelsk. Altså inni hodet mitt :) Men det er jo fordi jeg kan det. Når jeg leser høyt, flyter det lettere å lese en norsk bok med å uttale Læu-ra i stedet for Låra og tjukke R-er.

Lett nok. Uansett, poenget er uansett at om de skulle oversatt navnet til norsk, burdet de gjort det til et ordentlig norsk navn, tilsvarende... jeg veit ikke... Duvik eller noe. Dumling er jo ikke et navn.

Rowling's names:
Dursley: a town in Gloucestershire, England. Rowling chose the name because it sounds “dull and forbidding.”

Altså noe et engelsk barn (kanskje) kunne ha et forhold til, men som et norsk barn bare kunne uttale...
(Og PRØV å komme med et "ekte norsk navn" med begrunnelsen "vi valgte det fordi det skulle høres kjedelig og avskrekkende ut"...)

Esløv?

Bra forslag.
Greit å bygge opp under rivaliseringen med svenskene med et norskklingende navn som ikke finnes i den norske telefonkatalogen og samtidig er et sted i Sverige.

Selv mener jeg selvfølgelig at "Dumling" gjør mye av den samme jobben, uten å erte svenskene.

Hehe, skjønner hva du mener. Men er bare det at jeg liker en litt ektefølt norskklingenhet om du skjønner. Og jeg tenkte at hvis man skal bruke et litt "kjipt" navn på et litt "kjipt" tettsted, slik Rowling gjorde, er f.eks. Esløv et forslag. Åmål, som i ny norsk og svensk språkkultur, har blitt definisjonen på et slikt sted, hadde vel blitt litt dumt. Man kan jo spørre seg hvor gøy de som bor i Dursley er over navnebruken? Eller kanskje de bare synes det er gøy å bli "beæret" slik?

Og når jeg tenker meg om, Esløv kan gi assosiasjoner til ordet esel. Og familien Dursley er jo en gjeng med esler.

Ja, jeg likte Esløv. Både som "er sløv" og "esler".
Men jeg liker ikke å "mobbe" steder i barnebøker. (Mobbing av svensker kan gå an;) )

Jeg liker heler ikke å "henge ut" vanlige (eller uvanlige) norske navn.
Noe som gjør at en "full fornorsking" av Harry Potter, fulgt opp av hva Rowling MENTE med navnene... ville blitt feil i mitt hode.

Jeg tror ellers norske barn hadde et greiere forhold til hva en "Dumling" er for noe enn "Dursley". "Esløv" kunne vært et alternativ, men jo mer "norske" navnene blir, jo mer forsiktig må man være for å ikke tråkke noen på tærne.

Ja og nei. Ser poenget ditt, men jeg er også opptatt av at forfatterens mening skal gjendiktes riktig. Og jeg tror mange barn er fornuftige nok, og har en streit nok humor til å ikke gjøre det til en mobbe-greie. For meg blir liksom den engelske versjonen av Dumling Dumbley. F.eks. er det veldig riktig at hovedpersonene i Roald Dahls bok the Twits, blir hetende Dustene på norsk. Twit og Dust er jo det samme. Dursley og Dumling ikke.

Nå tar vi vel diskusjonen litt ut på viddene, men...

Det er mange år siden jeg jobbet som barneskolelærer. Og det er mulig barna har forandret seg.
Men min erfaring fra "den gang da" er at det ikke er de ungene som er "fornuftige nok" eller har "en streit nok humor" som er mobberne.
Mobberne er de som har plass til en tanke i hodet samtidig, og som ikke klarer å slippe taket i den om det er en tanke de kan bruke til å plage andre.

Men jeg ser poenget ditt. Jeg gjør det.
Og jeg ER i utgangspunktet enig i at "gjendiktning" er bedre en "oversetting", altså at du skal få frem forfatterens MENING, og ikke "ordrett hva forfatteren sier".