Bokelskere.no

Det begynner å bli en stund siden vi leste Cervantes nå, men både Don Quijote og Sancho Panza dukker opp både her og der, nå sist i Jan Guillous "Heksenes Forsvarere". Ikke nok med at en av inkvisitorene (kardinal Bernardo de Sandoval y Rojad) er Cervantes beskytter, Guillou finner paralleller til romanfigurene hans blandt presteskapet i Sverige : "For eksempel fikk han (herredsmann Psilander) vanskeligheter med en del pinlige avsløringer om hva han og hans nidkjære Sancho Panza, presten Kjellinius, hadde gjort med de dømte heksene de trakasserte i fengselet på Kastellholm." Jeg mener også å huske at Knausgård refererte til Servantes i en av de siste Min Kamp-bøkene. Noen som husker?

Det er vel dette du meiner (trur eg har lagt det inn før):

Hvis vi sier at vår nåværende kultur ble endelig grunnlagt på sekstenhundretallet, i den forstand at alle de elementer som preger vår tid, for første gang var til stede da, er det mellom to bestemte portalfigurer som dørene slås opp: Hamlet og Don Quijote. Deres forfattere, Shakespeare og Cervantes, døde samme år, og deres forståelse av et menneskelige, så radikalt ulike de enn fortoner seg innbyrdes, danner to poler i vår forståelse av oss selv. I deres tid ble det absolutte, som de kjente gjennom navnet det guddommelige, trukket nærmere og nærmere det relative. Det vil si det mellommenneskelige, som er et annet navn på det sosiale. Hamlet tviler, og det er som om han oppdager tvilen, den fyller alt. Don Quijote tviler ikke, han tror, men det han tror på, og som han ser, siden det fyller hans syn, er ikke virkelig, det tilhører fiksjonen og ikke verden. Han ser sauer, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en fiendehær. Han ser en vindmølle, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en kjempe. Don Quijote er en komisk helt. Hamlet er også en helt, men av den eksakt motsatte grunnen, han tviler og relativiserer i en verden av absolutter. Hamlet er en tragisk helt. Don Quijote ser den gamle verden som for siste gang. Hamlet ser den gamle verden som for første gang. Gjennom dem ser vi oss selv, for vår kultur er grunnlagt i tvilen, og vårt spenn strekker seg fra den relative hverdagsvirkeligheten og til de store forestillingers himmel. Hitler eliminerte tvilen, og han senket de store forestillingers himmel ned i den relative hverdagsvirkeligheten, det vil si, innsatte fiksjonen i den materielle virkeligheten og gjorde virkeligheten om til et skuespill, som låste enkeltmennesket fast til masken.

Takk, det var dette jeg mente. Jeg lette etter det i Don Quijote trådene, men de er mange og lange, så jeg ga nok opp litt for tidlig.