Bokelskere.no

I går kveld gråt jeg meg gjennom en innspilling av Les miserable in concert fra 2010, produsert i anledning musikalens 25-årsjubileum av Cameron Mackintosh. Scenen er ren og enkel, bruken av effekter minimal. Sang- og skuespillprestasjonene er formidable.

Det som gjør denne oppsetningen så gripende, er hvordan personene trer frem for oss – så sammensatte og sterke i all sin elendighet. Hvordan de slites i sine livsvalg og moralske dilemmaer, kjemper å overleve, for å bevare sin verdighet.

Den fattige og ulykkelige Fantime som setter bort sitt eneste, elskede barn i håp og tro om at hun gjør det beste for datteren. Eponine, som ofrer sin kjærlighet, ja sitt eget liv, for å hjelpe ham hun elsker til å få en annen kvinne. Den grådige slasken Thénardier er ikke bare en drittsekk, men et ynkelig, stakkarslig vesen. Marius, vek og ubesluttsom (som jeg irriterte meg over han da jeg leste boken) og den innsikten han viser når han etter det mislykkete studentopprøret synger om sine venner:
”Here they talked of revolution
Here it was they lit the flame
Here they sang about tomorrow
And tomorrow never come.”

Og sånn kunne jeg fortsette.
Sterkest er likevel møtet med politiinspektør Javert, som vi har diskutert i denne tråden. Overbevisende tolket av en mørkhudet sanger jeg dessverre ikke kjenner navnet på. En helstøpt og pliktoppfyllende mann som lever for det han tror på. Står lojalt inne for det han mener er riktig, ikke bare for seg selv, men for hele samfunnet. Vi kan synes han er ond og hardhjertet (ja, han er det), men det er sterkt å møte en person med Javerts integritet. Han velger til slutt å ta sitt eget liv fremfor å gå på akkord med sine prinsipper. Javerts kamp med seg selv er en tankevekker.

Erlend Loe har en anmeldelse den nyeste filmatiseringen av Les Mis i Aftenposten i dag. Han skriver: ”Historien i seg selv er det ikke noe i veien med, bortsett fra av den er ekstremt velkjent.” "ikke noe i veien med" og ja da, musikalvarianten er kjent nok, men vet virkelig ikke Loe til hvilke menneskelige dramaer dette verket rommer? Hvilket kunstverk det er? Dette er stoff med lag på lag, med stadig nye dimensjoner å oppdage. Les Victor Hugo!

Jeg har ikke lest artikkelen i Aftenposten, men synes det er litt pussig hvis Loe mener det er en ulempe ved et kunstverk at historien er velkjent. Det er vel nettopp det som kjennetegner det gode at det tåler å leses, sees, høres og oppleves mange ganger og i tillegg gir rom for tolkninger?

Foruten musicalversjonen som går på kino nå, har jeg sett filmversjonen med Gerard Depardieu. Den siste synes jeg ikke var særlig bra. Jeg savnet nettopp det sammensatte i personlighetene som du fremhever ved den versjonen du har sett. Jeg har notert ned din anbefaling :-)

DVD-en er i salg nå. Mannen kjøpte den uten å vite noe om denne versjonen. Vi ble begge dypt grepet (han har allerede sett den tre (!) ganger).
Spent på å høre hva du synes, hvis du går for den.

Jeg så en oppsetning I London for mange år siden. Meget god, men grep meg ikke som denne. Kanskje jeg har fått større forstålse for verket etter å ha lest det i sin helhet. Også sett en oppsetning i Oslo. Filmene har jeg ikke sett.

Loe hadde bare en kort og overflatisk anmeldelse. Enig i dine synspunkter.