Bokelskere.no

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

"Chick-lit" og "kvinnelitteratur" - det er to begreper som provoserer meg så mye at jeg har problemer med å skrive eller si noe fornuftig om dem. Er det ikke soleklart at dette er kategorier som er skapt for markedets, det vil si bokhandlernes/forlagenes fortjenestes skyld, og ingenting annet? Du sier det selv, Eirik, om enn ikke eksplisitt. Enhver person som tenker seg om en halv gang vil komme til at disse begrepene er med på å sementere kjønnsstereotypier. Spesielt når man tar i betraktning disse bøkenes innhold. Så hvorfor dette spørsmålet mot slutten ("Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur"" osv.)? Hvem retter du det til? Kvinner in general? Jeg for min del holder meg like langt unna "chick-liten"/"kvinnelitteraturen" som det du gjør, har jeg inntrykk av. Og det av (for meg, i alle fall) åpenbare grunner. Folk må gjerne lese disse bøkene, men kall det noe annet om du ikke vil framstå like reduserende på kvinners vegne som det forlag og og bokhandlere gjør.

Et utmerket svar, Ebba, om jeg enn føler meg satt opp mot veggen i din avslutning. Jeg vet ikke om ditt "du" er rettet mot en implisitt leser eller mot meg. Hvis det er mot meg må jeg isåfall vise til tvilen og frustrasjonen i det jeg skrev som jeg selv retter mot begrepet kvinnelitteratur. Jeg liker ikke bruken av begrepet, men det er likevel det vi diskuterer. Bakgrunnen for spørsmålet mitt mot slutten er at folk har en enestående evne til å opphisse seg over at andre ikke leser "deres" type bøker. Den mest gjentakende diskusjonen på disse forumene er eliten vs kiosken, der de to stridende leirene først og fremst består av Anne B. Ragde- eller Twilight-fantaster og Hamsun-fantaster. Jeg må nok innrømme at jeg tilhører den sistnevnte grupperingen og at jeg derfor ikke har hjulpet på å løse polariseringen. Men uansett, poenget er, eller poenget jeg prøvde å få frem, at den såkalte Chick-litteraturen så tydelig er markedsført for et visst publikum, en viss type kvinne(stereotypi), og det burde derfor være selvsagt at menn holder seg unna, med andre ord: det synes å være det de vil. Kvinner som ikke er krakilsk opptatt av høyhælte sko, sminke, muskuløse menn med trimmet skjegg, journalistdrømmen, Manhattan og Starbucks holder seg vel også unna. Det dårlig stilte spørsmålet mitt var vel derfor rettet mot forlagene, som motivert av salgstall og målgruppen for sine bøker fortsetter å markedsføre som de gjør og åpenbart ikke har noen grunn til å fri til et mannlig publikum.

Jeg har kommet til en slags konklusjon for meg selv:

Det er helt OK med "rosabøker" bare innholdet er slik fordommene mine (desverre) tilsier. Det er altså først når de pakker de virkelig gode bøkene (som Plath) inn i rosadillet jeg blir sur. På samme måte som jeg kan gå glipp av en seriøs historiebok om 2. verdenskrig dersom forsida er laget for "Vi menn" segmentet.

Og når det gjelder begrepet "kvinnelitteratur" så gir det nesten ikke mening for meg. Betyr det "skrevet av kvinner" er det så vidt at det er uten innhold. Betyr det "for kvinner" har det bare en ørliten mening dersom en da mener litteratur som nesten bare kvinner leser. Ørliten fordi om flertallet eller nesten alle som leser noe er kvinner, så er det likefullt bare en liten andel av alle kvinner som leser akkurat de bøkene.

Og til slutt. Det sørgeligste er om omtalen av samme type litteratur blir ulik avhengig av kjønnet på forfatteren. Jeg har ikke grunnlag for å si at det gjøres ofte. Kvinner har ofte blitt knyttet til hjemmesfæren, menn til samfunnssfæren. Jeg lar meg ofte lokke av reklame som hevder at boka både forteller en engasjerende historie og er et godt tidsbilde, gir innblikk i samfunnsendringer, politikk, kultur e.l (selvsagt med unntak). I fjor leste jeg 26 bøker av kvinnelige forfattere og 25 av mannlige. Som samfunnsorientert finner jeg mao like mye hos kvinnelige forfattere et tilfeldig valgt år. Jeg tror kanskje vi holder oss med mange myter som ikke alltid står seg i møte med virkeligheten:) Men at menn er MYE flinkere til å spinne myter om seg selv og fremme hverandre i nettverk det er jeg ikke i tvil om. Slik gjentar nye generasjoner det de forrige gjorde. Bortsett i fra at Ragde og Lindell skravler om velfortjente penger og drikker vin i sammen da;)!

Jeg forstår det du sier, og med det mener jeg: jeg er enig, både når det gjelder begrepet og særlig når det gjelder bokomslag. Krast, ærlig eller overdrevet (jeg er ikke sikker) må man kunne si at bokomslag nå til dags rett og slett er piss. Joda, jeg er nok sikker på at jeg overdriver allikevel.

Unostalgisk men med en viss teft for kvalitet ser jeg tilbake på omslagene på bokserier som for eksempel Fakkel, Lanterne og Bokklubbens klassikere, eller for den saks skyld førsteutgavene til amerikanske forfattere før nyere tid, den største stjernen der går naturligvis til The Great Gatsby. Jeg ser for meg et nytt omslag til Gatsby, et fotografi med sterke kontraster og farger hvor vi ser ryggen til en kvinne som står og lurer på om hun skal begi seg gjennom porten til en stor prestegård. Men nå skriver jeg uten å tenke over hva jeg skriver, så jeg får - som man sier - holde meg i skinnet. Iallefall litt. Det verste er uansett når bøker får filmomslag; snart kommer folk til å kjøpe Gatsby fordi Mr DiCaprio er klistret over hele. For en skrekk! Neida, jeg overdriver igjen, ingen skrekk, men litt småforkastelig er det, om vi kan tillate oss å være håndhevere av moralen. Boken før filmen. Som jeg også så andre utlyse nedenfor vil jeg gjerne hatt mer nøytrale omslag; ville ikke for eksempel en forside tegnet med kullstift ha vært snasent? Eller sammenlign førsteutgaven av Breakfast at Tiffany's med versjonene som kom etter filmatiseringen med Audrey Hepburn.

Haha, tydelig at du ikke har lest noen chick-lit-bøker! Den engelske varianten handler nok ikke fryktelig mye om høye hæler og sminke, men ofte om hverdagslige forhold til alminnelige menn, gamle foreldre, krevende tenåringer....ispedd litt gjørme, tomme kjøleskap, kranglete radiatorer og så videre...og ofte masse besk humor! Mange bøker som pakkes i rosa omslag og gis en teit norsk tittel er ofte av mye bedre kvalitet enn det markedsføringen skulle tilsi, men det er jo bare forlagenes ønske om å putte bøkene i en boks. Noen bøker får jeg nesten vondt av fordi de er så malplasserte i sin sjanger.....