Bokelskere.no

Der var boka utlest, og An-Magritt lagt i ble og laken ved siden av sin Johannes. Aldri har vel uttrykket "bedre halvdel" vært mer dekkende!

Vemodig å være ved veis ende, men godt likevel å forlate et samfunn som er begynt å våkne opp fra "firehundreårsnatta" - med An-Magritt som viktigste redskap. Hedström uttrykker det treffende da han for andre gang griper inn og berger henne fra å fryse i hjel: "Jag hör et helt folks hjärta slår!"

Handlekraftig, myndig og karismatisk inntil det siste - men uten Johannes taklet hun altså ikke tilværelsen. Og vi får vel tro hun fikk fred med seg sjøl den siste natta da hun i drømmen møtte en ukjent vandrer på Årvsjø-isen og tilbød ham et stykke av "nattens brød" ---

Hedström er jo et kapittel for seg. Da jeg denne gangen leste epilogen, slo det meg for første gang at han naturligvis er forfatterens alter ego. Når ting tukler seg til og alt ser som mørkest ut, er det Hedström forfatteren tyr til. Han skrives inn i situasjonen - kommer gjerne uventet og fra ingen steder - og leder historien videre på rett spor. Hedström vet hva som foregår og hva som skal skje. Et innslag av magisk realisme, selvfølgelig! Men et menneske er han jo like fullt, med de viktigste personlige begivenheter i livet bak seg.

Da skal bøkene tilbake i hylla igjen, men de kommer garantert fram igjen. Takk til alle som har deltatt i felleslesingen og diskusjonene - dere har gitt meg nye innfallsvinkler til dette verket!

An-Magritt er fortsatt i mine øyne det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur!

Tusen takk for en fin oppsummering, Marit!

Kølfogden Johan Hedstrøm som forfatterens alter ego – en interessant og tanke som står til troende! En god observasjon som bidrar til at mye faller på plass.

I det lille hefte Kølfogden påpeker Eiliv Grue at Falkberget gir Hedstrøm samme fornavn som seg selv – Johan. Nå har jeg dessverre ikke heftet her, men så vidt jeg husker er ikke Grue like eksplisitt på dette med forfatterens alter ego som deg, Marit.

Grues hefte er absolutt leseverdig, selv om det egentlig ikke bringer så mye nytt. Spesielt likte jeg det lille avsnittet mot slutten: Den Hedstrøm Falkberget møtte. Flere personer Falkberget møtte da han arbeidet i gruvene, har gitt stoff til ”vår” Hedstrøm. Spesielt nevnes rallere, en med navnet Hedstrøm og en svensk stiger (en slags arbeidsformann). Om stigeren står det: ”Maken til storlygar skulle en aldri hørt om. Han ble kalt tusenåringen eller femhundreåringen. Historier han fortalte, og som strakk seg gjennom flere mannsaldrer, skulle han selv ha vært med på.” At kølfogden Hedstrøm bygger på en person som har levd, gjør han enda mer levende for meg!

Disse samtalene med dere har beriket min lesing. Tusen takk til alle – og kom gjerne med flere innlegg! Falkeberget er en forfatter man ikke blir ferdig med.

... og en ekstra takk til deg, Lillevi, som tok initiativet! Kom gjerne tilbake med leseplan for Christianus sextus med tid og stunder - den skulle jeg gjerne hatt en grundigere gjennomgang av. Men ikke ennå. Nå skal jeg begi meg inn i andre verdener en periode, kanskje til og med slappe av med litt krim igjen.

Jeg har faktisk lekt med tanken - felleslesing av Chritianus sextus! Nå er det ikke så lenge siden jeg gjenleste dette verket og trenger som deg noe annet i en periode. Vi lar det gå litt tid, lodder stemningen - så tar jeg, om ønskelig, mer enn gjerne initiativ til en leseplan for Christianus sextus. Kom gjerne med synspunkter og ønsker allerede nå!