Bokelskere.no

Fortellinger fra de norske bygdene, har vært et vanlig innslag i norsk litteratur, siden Bjørnstjerne Bjørnsons Bondefortellinger fra 1857. Sammen med forfattere som blant annet, Tarjei Vesaas og Arne Garborg, har han dannet en tradisjon for litteratur, med handling lagt til landlige omgivelser. Bygdelivet og bonden ble fremstilt på en idyllisk måte. Det dreiet seg om å dyrke de felles verdier, som var knyttet til det enkle og harde, men autentiske, livet på landet. Sigmund Løvåsens debutroman Nyryddinga (2003), har klare paralleller til Bjørnsons Bondefortellinger, med tanke den idylliske fremstillingen av landsbygdene. Gjennom den tiårige Geir skildrer Løvåsen en idyllisk drøm om å drive familiegården. Bygda er det gode og samfunnsutviklingen er det som truer. I oppfølgeren Bratt (2006) er faren til Geir død og gården er solgt. Vi blir i denne romanen vitne til hva dette gjør med Geir.

I samtidslitteraturen fremstår ikke bygdelitteraturen på en like idyllisk måte lengre. Snarere er skittenrealisme en fellesbetegnelse på de nyere bygdebøkene. Det er en del variasjon innenfor sjangeren, men noen likhetstrekk går igjen. Moderne bygdelitteratur skildrer ofte bygder som bærere preg av forfall og fraflytting. Fyll er et vanlig innslag. Karakterene vi møter på er ofte typete, og ikke sjelden er de vinningskriminelle. En del er også arbeidsløse. Som oftes er det mannlige karakterer, som har et lite språkligregister for følelser, de er altså ikke spesielt verbale av seg. Både karakterene og miljøet kan beskrives som harry og dirty. En del av novellene og romanene bærere et thriller eller speninngspreg som Levi Henriksens Snø vil falle over snø som har falt fra 2004. Mot slutten av 90-tallet, dukket det også opp et par filmer som kan falle innunder emnet skittenrealisme: Mørkets øy (1997), 1732 Høtten (1998).

Det ble utgitt flere bøker med denne typen innhold fra midten av 90-tallet, men ikke alle tar sted på bygdene. Vi kan også befinne oss i de større byene i Norge. I motsetning til bygdene, har ikke denne litteraturen noe eget begrep innen litteraturterminologien. Heimstadsdiktning, bygdefortellinger og regionallitteratur er vanlige begreper, mens bylitteratur er et lite brukt begrep. Disse bøkene har ikke foreløpig noen utbredt betegnelse, men Marta Norheim hevder, å ha funnet flere fellesnevnere ved en rekke av romanene utgitt i dette tidsrommet. Handlingen tar plass i byen, der miljøet og karakterene også er er ganske dirty. Disse byromanene beskriver ofte en subkultur der tilværelsen til karakterene er preget av sex, drugs and rock n roll.
Derfor innfører hun betegnelsen Dirty urbanism. Dirty urbanism beskriver en nisje innenfor nyere samtidsllitteratur. Hva som ligger i begrepet forklarer hun ved å gi oss eksempler fra utvalgte bøker. Hovedtrekkene for sjangeren er at de holder en mer skitten tone enn man vanligvis er vant til. Et annet trekk er at bøkene gjerne ikke går så dypt i skildringer av miljøet, de ripper bare i overflaten; kropp, klær, sminke, hvem man omgir seg med og hvor man drikker ølen sin.

Et annet trekk er forakt og selvforakt hovedpersonene er utstyrt med. For eksempel i boken Fri skrevet av Morten Abrahamsen (2001), der hovedpersonen er Jørgen. Jørgen er en feature/kultur-journalist og forakter kjendiser, siden han jobber med dem daglig. Hvor langt han er villig til å gå i jobben vises gjennom at sjefen beordrer ham til Gardermoen, fordi det ryktes at Lene Marlin skal lande, og han tilbringer en hel dag bare på å vente uten at hun kommer.

                Dirty Urbanism

Når det gjelder bøker som passer inn i begrepet dirty urbanism, er det verdt å se litt nærmere på Matias Faldbakken sin romantriologi, Skandinavisk Misantropi. Romanene er gitt ut under pseydonymet Abo Rasul, i perioden 2001- 2008. Dette er ikke en triologi, hvor man følger de samme hovedpersonene gjennom alle bøkene. Hver bok har sine egne hovedkarakterer og historier. Slik at man som leser, står fritt til å velge i hvilken rekkefølge man vil lese bøkene. De fremstår som en serie ved at de deler samme undertittel: Skandinavisk misantropi. Første boken i serien heter, The Coca Hola Company (2001). Handling kretser rundt et pornoselskap i Oslo, over en to ukers periode midt i juletider. Selskapet er startet for å finansiere en av hovedkarakterenes, samfunnskritiske prosjekter. Den andre boken i serien er, Macht Und Rebel (2002). Her handler det om Macht og Rebel, som kommer fra to ulike utgangspunkt. De møtes og finner ut begge to er misfornøyd med den såkalte motkulturen. Begge har en forkjærlighet for å ligge med mindreårige jenter, og deler et felles hat mot en som blir kalt feiten. Den siste boken er fra 2008 og heter Unfun. Denne boken handler om når Dan Castellangeta, stemmen til Homer Simpsons, kommer til Norge for å være stemmeskuespiller for et dataspill som er under utvikling. Her blir han kjent med den voldsintellektuele Slaktus.

I Faldbakkens misantropiske verden, blir vi presentert for karakterer som alle står i ytterkantene av samfunnet. Det de har til felles, er at de nærer en stor skepsis til samfunnet. I den andre boken Macht und Rebel, blir hovedkarakterene forent over at det ikke er noe mer å hente i den såkalte motkulturen. Dette er en indikasjon på at vi, som lesere blir presentert for en verden befolket av personer som alle befinner seg i ytterkantene av samfunnet. Utenfor de vanlige rammene og gjerne litt utenfor den vanlige “outsider” rollen, som man blant annet kan finne i Ingvar Ambjørnsens sin roman Hvite Niggere (1986). Når Faldbakken lar sine karakterer og hendelser utløpe seg, ved siden av det etablerte, gir det ham en unik mulighet til å harselere fritt med alle de ulike samfunnslagene. Spesielt med motkulturen. Der andre realistiske bøker, med handling lagt til byene kan ha en tendens til å «romantisere» motkulturen, er det motsatt hos Faldbakken. I hans verden hvor narkotika, porno og vold, er like naturlig som å puste, blir vi servert ekstreme meninger og situasjoner som er ganske overdrevne. Karakterene og miljøet som Faldbakken benytter seg av, gjør at han kan trekke frem elementer fra populærkulturen for harselering. Dette skaper en effekt som gjør at disse bøkene ikke kan kalles realistiske, selv om det kan være noen som kjenner seg igjen i situasjonene og meningene som blir formidlet. Overdrivelsene står i kø, gjennom hele bokserien. De ekstreme meningene, situasjonene og overdrivelsene skaper en distanse mellom leser og bok. Distansen gjør at man ikke kan kalle dette for realistiske by-romaner, men heller at det passer inn under kategorien dirty urbanism.