Bokelskere.no

Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig. Langdrygt, mangler intensitet, mangler stil og retorisk gnist, repetitivt, fullt av hamsuns pekefinger. Dickens og Balzac kan dette mye bedre. Gjesp.

Landstrykere mangler den retoriske gnisten som kjennetegner Hamsuns tidlige utgivelser. Men den er likevel Hamsun. Tror det er få romaner man med like stor ærlighet kan betegne som 'festlig'. Pekefingeren er på sin plass når man skal male bygda, den er et fargerikt og levende sted, og vår dikterhøvding får dette frem. Et fengslende verk jeg koste meg rikelig med ved peisen, og med en kopp te innen rekkevidde til enhver tid.

Eg for min del koste meg over lydboka som følgje til og frå arbeid. Eit fornøyeleg par er dei, August og Edevard, og så denne Lovise Margrethe, då ...

Enig med deg her....hmmm..rart ikke Tore har fått sansen for Hamsun da, han liker jo Proust, og der går det da også langsomt "i gjesp", he,he..

Hei Tore Renberg. Jeg forstår at du gir uttrykk for din oppfatning av Hamsuns Landstrykere, men du presenterer det ikke slik. Du konstaterer og påstår at slik er det. La gå at din hovedhensikt nok har vært å provosere meningsmotstandere til å utfordre alle dine absolutter. Kanskje har denne formen en slik effekt på noen, men personlig blir jeg bare lettere oppgitt. Jeg har mer sans for diskusjoner som tar utgangspunkt i begrunnede argumenter. Til nød kan jeg la meg rive med av utsagn som "jeg synes at......" eller "jeg mener at....." fordi det gir en åpning for andre til å mene noe annet. Dette vil jo kunne føre til at en i neste omgang trekker frem noen saklige argumenter eller noen følelsesbaserte illustrasjoner til støtte for sin synsing. Men din form, eller kanskje jeg heller skulle si den formen du velger å presentere i din "debattstarter" (for det var vel det det var ment som), er for meg mer egnet til å forebygge/sperre for en meningsfull dialog.

Hamsun slutter aldri å engasjere, men din oppsummering av kvalitetene til en av de høyest skattede av Hamsuns senere romaner, er trolig av de mer originale.

Jeg vil avslutningsvis prøve å vise hvordan man etter min oppfatning kan finne en gyldig plass for ulike typer utsagn i møte med andres ytringer.

Konstaterende utsagn: Landstrykere var den Hamsun-romanen som enn noen annen henvendte seg til alle deler av min personlighet. Dette skjedde for over førti år siden (FAKTUM)

Meningsutsagn: Jeg opplevde en særegen Hamsunsk forheksende språklig kreativitet som jeg fortsatt, etter over førti bokelskende år finner uovertuffen. (SYNSING)

Inviterende utsagn: Har Hamsun mistet sin popularitet blant norske bokelskere, og hva kan grunnen til dette i så fall være? (SPØRSMÅL)

Det sitatet fra Landstrykere som Eirik Røkkum trekker frem, kan etter mitt syn tjene som eksempel på Hamsuns nyskapende språkbruk:

"De pratet og pratet det over i sit forunderlige nordlandssprog, det var med mange påfallende ord, uventede ord, det var ravgalt indtil kunst, men det uttrykte deres meninger."

Du står selvsagt fritt til å mene at dette er et eksempel på manglende stil og retorist gnist, Tore Renberg, men å konstatere det vil etter mitt syn være så sært at ditt innlegg fortjener den skjebne det faktisk fikk (to anonyme "godt sagt", to motinnlegg, etter syv måneder og dette, ett år i etterkant av din gjespende dom. Hilsen Jon Thoresen

hm. jeg leste denne for et par år siden, og ble egentlig positivt overraska. ser ikke bort fra at nordnorgenostalgikeren i meg falt for den smått underfundige og lune stemninga, men jeg falt nå for det likevel.