Bokelskere.no

Jeg vet at kvinner ikke har noen problemer med å lese bøker skrevet bøker av både kvinner og menn. Så hvorfor har det seg ofte slik - eller er det bare meg? - at menn "kvoterer" inn bøker skrevet av kvinner i bokhylla si? Har flere fullt oppegående kamerater som har tenkt at "oi, jeg har jo ingen bøker skrevet av kvinner her. Det må jeg ha". Hvis så er tilfellet, hvorfor faller det ikke menn mer naturlig å lese bøker skrevet av kvinner?

Eg las nyleg ferdig "Krystallslottet" av Jeannette Walls, og vart nærmast sjokkert då eg kika på galleriet av "Bokelskere som følger boka". Der var det eg og 48 damer, gitt. (i tillegg til "Kristiansand folkebibliotek" som eg er usikker på om sorterer under damer eller herrer ...) For all del, det er hyggelig med selskap av damer, men er virkelig oppvekstskildringar ei så utprega dame-greie? Det var litt for påfallande til at eg kunne unnlate å ta det opp i denne diskusjonstråden

Og sånn for ordens skuld; eg er glad i fotball og øl, har motorsykkel, el-gitar og alfabetisk sortert CD-samling.

Hentet Krystallslottet på biblioteket i dag, og fikk med meg en varm anbefaling fra bibliotekaren som også hadde lest den.

hehe det virker som om du fikk sjokk! Godt at det var i etterkant at du sjekket bokens lesere. Men ærlig talt spiller det noen rolle? Det viktigste er hva du fikk ut av boken. Jeg tok for en tid siden en liten test på no.librarything.com og sjekket hvor mange bøker jeg har av mannlige og kvinnelige forfattere. Hos meg var det noe i overkant av kvinnelige forfattere, men det er fordi jeg har en del bøker som er fordelt på mine hobbyinteresser. Ellers så sjekket jeg andre medlemmer og ser at hos menn så er mannlige forfattere langt større prosent enn kvinnelige forfattere. Kan man forresten gjøre det her? Har andre gjort det samme?

Det plaga meg ikkje at eg har lest ei bok som tilsynelatende berre kvinner les, men det undra meg storleg at denne spesifikke historia ikkje har appellert til fleire menn. Eg kom så i tankar om denne diskusjonstråden, og kanskje særleg dei innlegga som dreier seg om korleis enkelte bøker blir marknadsført mot kvinner. Er det t.d. noko med omslaget på boka som gjer at nesten ingen menn plukkar den opp og sjekkar kva den handlar om, eller er det rett og slett slik at dei fleste menn ikkje les oppvekstskildringar?

Ja jeg stusset også vedr. omslaget, men etter å ha lest hva andre mente om boken fikk meg til å kjøpe den. hehe har ikke kommet så langt til å lese den enda, :)

Jeg har avskrevet boka pga av omslaget og at den har stått sentralt plassert i mange bokhandlere. Har dermed trodd det var en ny Samartin e.l Etter din bokomtale har jeg lyst til å lese den, så takk:) Nå har jeg inntrykk av at den kan ligne litt Leif Engers Ned til elva som jeg ønska meg til jul. Fikk ikke til å legge inn bilde, men dere kan se det her. Et mer nøytralt eller kanskje maskulint omslag? Jeg tror omslaget på Krystallslottet gjør at fordommer i mot feminine uttrykk som er nevnt i forbindelse med Plaths Glassklokken slår inn. Jeg er ganske sikker på at menn som leser skjønnlitteratur utover krim leser oppvekstskildringer, men jeg tror de velger mannlige forfattere.

Det er et flott omslag på denne boka, men du har nok rett i at det er et omslag som signaliserer at dette er en bok for kvinner. Det samme gjelder alle bøkene man får opp under "Du vil kanskje også like"

Jeg tror kanskje dette er det viktigste forklaringselementet, men at det er en selvbiografisk roman av en kvinnelig forfatter om en problemfylt oppvekst bidrar nok også i samme retningen. For å si det på en annen måte: det er lite her som frir til mannlige lesere.

Mye litteratur kan nok karakteriseres som "dameromaner", men så er i alle fall ikke tilfelle med "Krystallslottet". En meget spesiell oppvekstroman, godt skrevet om en barndom litt uteom A-4. Jeg skal "dytte" den på min bedre halvdel, så blir det i alle fall to menn som har lest den her inne.

Det er mulig tittelen skremmer vekk mange, og særlig menn, - men den er da visst bedre enn den høres ut som?

Har sansen for dine gode replikker!
Krystallslottet er ukjent for denne kvinnen.

Det er mange gode innlegg i denne tråden. Blant annet diskuteres det om alle "kvinnekategoriene" i språket er formålstjenlig. På Dagbladet nett står i dag en kronikk av Eia, Brenna, Ihle: Feminine menn i verdens lykkeligste land. Jeg mener den illustrerer til fulle hvilke kortslutninger som oppstår når det oppfattes som formålstjenlig å benytte halve delen av jordas befolkning som en tilnærmet homogen hop:

"Det er nettopp middelkulturen som blir den dominerende i et samfunn hvor kvinnenes smak får bestemme. For både den folkelige lavkulturen og den forfinede høykulturen er ukoselige og «ukvinnelige» på hver sin måte. Lavkultur fordi den er maskulint smakløs og primitiv. Høykultur fordi den har en mannlig hang til rang - den ser ned på og håner det som er «lavere». Et samfunn hvor høykulturen står sterkt er et kaldere og hardere samfunn - og dermed uønsket for kvinner flest. For intellektuelle er den vennlige, kvinnelige middelkultur en uting nettopp fordi den er så inkluderende og lite dømmende: «I dag har man ikke engang vett til å skamme seg hvis man ikke forstår seg på Ibsen», klaget Dag Solstad for noen år tilbake. Men la også til: «Det kan utvilsomt hevdes at vi aldri har hatt en lykkeligere befolkning i Norge». Folk flest har det rett og slett bedre i et feminint kulturliv. "

Før jeg begynner å lese kronikken, så legger jeg til en lenke for oss som sitter på pc: Dagbladet-kronikken "Feminine menn i verdens lykkeligste land" som lenke for pc - lenken din fikk jeg ikke opp, Strindin, og på URL'en så det ut som om du hadde lest den på mobil, så antagelig var dét grunnen til lenkeråten.

:-)

• OK, sånn. Nå har jeg også lest kronikken. Det var noe salig virrvarr, gitt! Enig med deg, Strindin: kortslutningene var spredt tynt utover av herrene Ihle, Eia og Brenna. Ellers må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønte hvor de ville hen, bortsett fra at de åpenbart gjerne ville ha en kronikk på trykk i avisen. Lenge siden "Hjernevask", kanskje? Begynt å bli lit lite oppmerksomhet? De påstandene om "det høykulturelle" og "det lavkulturelle" som så fjernt fra "det kvinnelige"... - for meg ble dét ikke bare virrvarr, men vissvass. Jaja.

Merket meg ellers dette avsnitet:

Den nederlandske sosialpsykologen Geert Hofstede er av dem som har arbeidet lengst med å kartlegge nasjonale kulturforskjeller. På bakgrunn av omfattende spørreundersøkelser i over 70 land har Hofstede og hans kolleger kommet fram til at Norge og Sverige har verdens minst maskuline kulturer. Ingen andre folkeslag er mer opptatt av å inngå kompromisser, er mer motstandere av selvhevdende, brautende oppførsel og er mer enige om at trivsel på arbeidsplassen er viktigere enn lønn.

Så da er det altså opplest og vedtatt at det er typisk maskulint med kompromissløs adferd, selvhevdende, brautende oppførsel og utrivelige arbeidsplasser? Stakkars menn....

Tusen takk for link :0)! Og for en nedlatende smisk disse herrene bedriver og for en trist sorti de gir mennene i sitt forsøk på å avvæpne kjernen i sitt budskap som jo er lite annet enn reaksjonært vrøvl. I den lille søte troskyldige gutteaktige kroppen til Eia sitter det nok egentlig en sur, gammel og bitter mann;)

ETA:

Tilsvar til Eia & co. nettopp oppdaget på nrk.no: Oss sveklinger imellom, skrevet av Jan Grue (forfatter og postdoktor ved UiO, ifølge oppslaget), publisert 18.02.2013. Anbefales! En smakebit:

Er vi et mer feminisert samfunn enn Russland? Ja, ifølge ditt referansepunkt, sosialpsykologen Geert Hofstede, er vi definitivt det, hos ham scorer Norge 8 på maskulinitetsdimensjonen og Russland scorer 36. Og vi vil jo alle ligne mer på Russland, der menn er menn og dør av alkoholforgiftning uten å belaste helsevesenet unødig, slik at kvinnene kan få kjenne på hva det er å bære samfunnsbyrden alene.

Jo, men i tillegg synes jeg jo kronikken var preget av en slående mangel på stringens, koherens og retning... HVA VILLE DE EGENTLIG MED DEN? Som debattinnlegg var den jo fullstendig blottet for poenger som kunne brukes konstruktivt videre i en diskusjon. Jeg klarer ikke å få noe annet ut av innlegget enn et sammensurium av sammenraskede påstander som egentlig ikke underbygger noe som helst annet enn forfatternes ønske om spalteplass...

En kollega bragte for øvrig kronikken på bane ved lunsjbordet i dag - det viste seg at rundt bordet var det bare han og jeg som hadde lest den (Takk skal du ha, Strindin - uten deg hadde jeg ikke fått den med meg!), så jeg var raskt ute og bedrev litt nedlatende synsing om hele tekststykket og dets tvilsomme premisser. ;-P

Jeg lurte også på hva de ville med den kronikken. Jeg syntes den hørte mer hjemme i Åpen post enn i Dagbladet, rent bortsett fra at den ikke var særlig morsom.

For min del handler det mer om genre enn kjønn på forfatter. Skjønnlitterært er det science fiction og fantasy med alle sine undergenrer som fascinerer meg. Jeg har lest en del av bla. Ursula K. LeGuin som utfordret mannsdominansen innenfor sci-fi, regner med at hun måtte kjempe mot ymse oppfatninger om at "kvinner skriver ikke sånt" den gangen. Har også lest noe mer "militær" sci-fi av en av Anne McCaffreys "elever". Det var godt skrevet og interessant handling, jeg ga blaffen i at hovedpersonen var en kvinne. Men det kan virke som om det fortsatt er slik at selv innenfor fantastisk litteratur, fabelprosa, er science fiction forbeholdt menn, mens kvinner dyttes inn i fantasy fordi de her kan skrive mer om følelser og sånn. Sånt vil ikke lesere av hard sci-fi ha kan det virke som om forlagene tenker.

Jeg leste Harry Potter etter at det ble kjent at forfatteren var en kvinne, det ødela absolutt ingenting av lesegleden for meg :)

Men fantastisk litteratur er tildels fortsatt for smalt kanskje? Ellers så har jeg ikke lest så mye ny sci-fi de par siste åra, så om noen har noen tips til kvinnelige sci-fi forfattere tar jeg i mot med åpne armer jeg. Nye bekjentskap innen genrene mine er alltid av interesse.

Jeg tror ikke at science fiction er forbeholdt menn, og det har det kanskje heller aldri vært. Det har dog vært slik at kvinner har vært nødt til å skrive under pseudonym, og innenfor SF/F er det ikke helt uvanlig at kvinner fremdeles blir oppmuntret til å gjøre det.

Jeg har faktisk inntrykk av at mange av de dyktigste nålevende science fiction-forfatterne er kvinner, for eksempel Patricia A. McKillip, Elizabeth Hand, Maureen F. McHugh, Kij Johnson, Octavia E. Butler, Catherynne M. Valente, Margaret Atwood og ikke minst den allerede nevnte Ursula K. Le Guin.

Trist at det må være sånn fortsatt, at kvinnelige sf-forfattere oppfordres til å bruke psevdonym. Takker for tips til forfattere forøvrig, flere der jeg ikke kjente til, skal undersøke disse nærmere ved anledning :)

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

"Chick-lit" og "kvinnelitteratur" - det er to begreper som provoserer meg så mye at jeg har problemer med å skrive eller si noe fornuftig om dem. Er det ikke soleklart at dette er kategorier som er skapt for markedets, det vil si bokhandlernes/forlagenes fortjenestes skyld, og ingenting annet? Du sier det selv, Eirik, om enn ikke eksplisitt. Enhver person som tenker seg om en halv gang vil komme til at disse begrepene er med på å sementere kjønnsstereotypier. Spesielt når man tar i betraktning disse bøkenes innhold. Så hvorfor dette spørsmålet mot slutten ("Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur"" osv.)? Hvem retter du det til? Kvinner in general? Jeg for min del holder meg like langt unna "chick-liten"/"kvinnelitteraturen" som det du gjør, har jeg inntrykk av. Og det av (for meg, i alle fall) åpenbare grunner. Folk må gjerne lese disse bøkene, men kall det noe annet om du ikke vil framstå like reduserende på kvinners vegne som det forlag og og bokhandlere gjør.

Et utmerket svar, Ebba, om jeg enn føler meg satt opp mot veggen i din avslutning. Jeg vet ikke om ditt "du" er rettet mot en implisitt leser eller mot meg. Hvis det er mot meg må jeg isåfall vise til tvilen og frustrasjonen i det jeg skrev som jeg selv retter mot begrepet kvinnelitteratur. Jeg liker ikke bruken av begrepet, men det er likevel det vi diskuterer. Bakgrunnen for spørsmålet mitt mot slutten er at folk har en enestående evne til å opphisse seg over at andre ikke leser "deres" type bøker. Den mest gjentakende diskusjonen på disse forumene er eliten vs kiosken, der de to stridende leirene først og fremst består av Anne B. Ragde- eller Twilight-fantaster og Hamsun-fantaster. Jeg må nok innrømme at jeg tilhører den sistnevnte grupperingen og at jeg derfor ikke har hjulpet på å løse polariseringen. Men uansett, poenget er, eller poenget jeg prøvde å få frem, at den såkalte Chick-litteraturen så tydelig er markedsført for et visst publikum, en viss type kvinne(stereotypi), og det burde derfor være selvsagt at menn holder seg unna, med andre ord: det synes å være det de vil. Kvinner som ikke er krakilsk opptatt av høyhælte sko, sminke, muskuløse menn med trimmet skjegg, journalistdrømmen, Manhattan og Starbucks holder seg vel også unna. Det dårlig stilte spørsmålet mitt var vel derfor rettet mot forlagene, som motivert av salgstall og målgruppen for sine bøker fortsetter å markedsføre som de gjør og åpenbart ikke har noen grunn til å fri til et mannlig publikum.

Jeg har kommet til en slags konklusjon for meg selv:

Det er helt OK med "rosabøker" bare innholdet er slik fordommene mine (desverre) tilsier. Det er altså først når de pakker de virkelig gode bøkene (som Plath) inn i rosadillet jeg blir sur. På samme måte som jeg kan gå glipp av en seriøs historiebok om 2. verdenskrig dersom forsida er laget for "Vi menn" segmentet.

Og når det gjelder begrepet "kvinnelitteratur" så gir det nesten ikke mening for meg. Betyr det "skrevet av kvinner" er det så vidt at det er uten innhold. Betyr det "for kvinner" har det bare en ørliten mening dersom en da mener litteratur som nesten bare kvinner leser. Ørliten fordi om flertallet eller nesten alle som leser noe er kvinner, så er det likefullt bare en liten andel av alle kvinner som leser akkurat de bøkene.

Og til slutt. Det sørgeligste er om omtalen av samme type litteratur blir ulik avhengig av kjønnet på forfatteren. Jeg har ikke grunnlag for å si at det gjøres ofte. Kvinner har ofte blitt knyttet til hjemmesfæren, menn til samfunnssfæren. Jeg lar meg ofte lokke av reklame som hevder at boka både forteller en engasjerende historie og er et godt tidsbilde, gir innblikk i samfunnsendringer, politikk, kultur e.l (selvsagt med unntak). I fjor leste jeg 26 bøker av kvinnelige forfattere og 25 av mannlige. Som samfunnsorientert finner jeg mao like mye hos kvinnelige forfattere et tilfeldig valgt år. Jeg tror kanskje vi holder oss med mange myter som ikke alltid står seg i møte med virkeligheten:) Men at menn er MYE flinkere til å spinne myter om seg selv og fremme hverandre i nettverk det er jeg ikke i tvil om. Slik gjentar nye generasjoner det de forrige gjorde. Bortsett i fra at Ragde og Lindell skravler om velfortjente penger og drikker vin i sammen da;)!

Jeg forstår det du sier, og med det mener jeg: jeg er enig, både når det gjelder begrepet og særlig når det gjelder bokomslag. Krast, ærlig eller overdrevet (jeg er ikke sikker) må man kunne si at bokomslag nå til dags rett og slett er piss. Joda, jeg er nok sikker på at jeg overdriver allikevel.

Unostalgisk men med en viss teft for kvalitet ser jeg tilbake på omslagene på bokserier som for eksempel Fakkel, Lanterne og Bokklubbens klassikere, eller for den saks skyld førsteutgavene til amerikanske forfattere før nyere tid, den største stjernen der går naturligvis til The Great Gatsby. Jeg ser for meg et nytt omslag til Gatsby, et fotografi med sterke kontraster og farger hvor vi ser ryggen til en kvinne som står og lurer på om hun skal begi seg gjennom porten til en stor prestegård. Men nå skriver jeg uten å tenke over hva jeg skriver, så jeg får - som man sier - holde meg i skinnet. Iallefall litt. Det verste er uansett når bøker får filmomslag; snart kommer folk til å kjøpe Gatsby fordi Mr DiCaprio er klistret over hele. For en skrekk! Neida, jeg overdriver igjen, ingen skrekk, men litt småforkastelig er det, om vi kan tillate oss å være håndhevere av moralen. Boken før filmen. Som jeg også så andre utlyse nedenfor vil jeg gjerne hatt mer nøytrale omslag; ville ikke for eksempel en forside tegnet med kullstift ha vært snasent? Eller sammenlign førsteutgaven av Breakfast at Tiffany's med versjonene som kom etter filmatiseringen med Audrey Hepburn.

Haha, tydelig at du ikke har lest noen chick-lit-bøker! Den engelske varianten handler nok ikke fryktelig mye om høye hæler og sminke, men ofte om hverdagslige forhold til alminnelige menn, gamle foreldre, krevende tenåringer....ispedd litt gjørme, tomme kjøleskap, kranglete radiatorer og så videre...og ofte masse besk humor! Mange bøker som pakkes i rosa omslag og gis en teit norsk tittel er ofte av mye bedre kvalitet enn det markedsføringen skulle tilsi, men det er jo bare forlagenes ønske om å putte bøkene i en boks. Noen bøker får jeg nesten vondt av fordi de er så malplasserte i sin sjanger.....

Dette gjelder nok ikke bare menn dessverre, jeg er en av de som leser altfor få bøker av kvinnelige forfattere. Det er ikke ett bevisst valg jeg har tatt, men når jeg handler bøker så er det ofte bøker av mannlige forfattere jeg ender opp med.

Hva det kommer av vet jeg ikke, det kan være omslaget eller fordi menn skriver bøker som passer meg bedre. Jeg har allikevel mer tro på at bøker av mannlige forfattere er lettere tilgjengelig, mulig er det fordi de er overrepresentert blant forfattere. Det finnes helt sikkert mange grunner til det.
Kanskje burde forlagene se på rutinene sine for å se om det er noe de kan gjøre for å fremheve kvinnelige forfattere eller gjøre de mer attraktive for begge kjønn.

For min del er det ikke snakk om å "kvotere" inn kvinnelige forfattere, men å være mer obs på det. For selvfølgelig vil jeg gjerne lese kvinnelige forfattere, ikke fordi de er kvinner men fordi jeg ikke ser noen grunn til at jeg skal la være.

Hvis så er tilfellet

Det er det neppe. Ikke for de som er glad i litteratur. Og hvor politisk korrekt må man ikke føle seg tvunget til å være hvis man kjønnskvoterer i bokhyllene sine? Hvis dine venner har villet skaffe bøker skrevet av kvinner bare for å gi et godt inntrykk bør du be dem sette av noen timer til terapi. Hvis de derimot har funnet ut at de trenger flere kvinnelige forfattere i hylla fordi de vet at de går glipp av mye bra litteratur så er det jo bare et sunnhetstegn.

Godt spørsmål: Jeg kikket etter i hylla og lurte på hvilke kvinnelige forfattere som ville appellere mest til menn; et høyst selektivt utvalg sett fra skrivebordet (den svenske hylla); Kerstin Ekman, Åsa Larsson, Beate Grimsrud, Astrid Lindgren, litt lengre borte Bergljot Hobæk Haff. Kanskje et godt oppfølgingsspørsmål til menn er: Hvilke kvinnelige forfattere leser du helst?

Interessant spørsmål, eg må innrømme at eg måtte ta ein titt i bokhylla for det har aldri falt meg inn at eg kanskje vel bøker ut frå om det er kvinnelig eller mannleg forfattar. Eg liker å tru at eg vel bøker ut frå kva dei handlar om, om det er eit tema som på ein eller annan måte appellerer til meg, eller kanskje på grunn av ein god bokomtale eg har lest, eller anbefaling frå vener. Men kan eg ha blitt lurt av ein undermedviten preferanse for mannlege forfattarar? Sjekken i bokhylla viste at kvinnelege forfattarar, om enn i mindretal, er forholdsvis godt representert, og etter å ha gått igjennom titlane og tenkt over kvifor eg i si tid kjøpte desse bøkene kan eg med handa på hjartet påstå at eg ikkje har kvotert dei inn.

Når det er sagt, så er det vel slik at menn og kvinner i gjennomsnitt har litt ulike preferanser, og det er vel ikkje urimelig at dette gjenspeglar seg i at kvinner og menn i gjennomsnitt har ulik prosentandel kvinnelige og mannlege forfattarar i bokhyllene sine?

Samstundes meiner eg Mari i innlegget nedanfor trekker fram eit veldig godt poeng med omsyn til bokomslag. Eg skal ærlig innrømme at ein del bøker med overdrive feminint motiv på omslaget ikkje er dei som fangar interessa mi først i ein bokhandel, sjølv om eg kanskje hadde likt historia dersom eg hadde lest den. Skal teste ut dette i løpet av året, eg lovar høgtidelig å lese minst ei bok med overdrive feminint omslag, og skrive omtale på bokelskere.no

Tiltredes! Kunne ikke sagt det bedre. Jeg tok også titt i bokhylle og fant en del bøker skrevet av kvinner. Jeg har ikke kvotert dem inn. Hvem er det som for.eks kvoterer Jane Austen? Mann eller kvinne for den saks skyld. :)

PS: For øvrig det må nevnes at noe av det mest "klissete" hvis man kan bruke den betegnelsen jeg har lest av romaner - var nok skrevet av menn (eks: Victoria av Hamsun og Goethes Den unge Werthers lidelser.) Jeg tror det er en sannhet med visse modifikasjoner at "kvinnelitteratur" er veldig feminint eller tar for seg bare "myke" temaer.

eg lovar høgtidelig å lese minst ei bok med overdrive feminint omslag, og skrive omtale på bokelskere.no

He, he, det gleder vi oss til!
Må vedgå at jeg svært sjelden leser denne typen bøker selv. Gjenstår å se om du kan overbevise meg til det ...

Då har eg gjennomført denne øvinga, bokomtale finnast her.

Så artig at du faktisk fulgte opp dette - leste boken og omtalte den. Flott innsats!
Jeg kan si med sikkerhet at dette er en bok jeg aldri ville ha lest, nettopp på grunn av omslaget, og det det signaliserer, slik jeg ser det. Det hjelper ikke hva forlaget skriver i sin omtale. Slike omtaler tar jeg med minst en klype salt; her skriver forlaget det som det tror selger.
Hvis jeg kommer til å lese Botticellis hemmelighet, er det utelukkede på grunn av din omtale, Jostein :-)

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Mens vi er inne på omslag som kan føre til at menn velger bort bøkene fordi de ser for "damete" ut, kan vi jo trekke frem den nye jubileumsutgaven av Sylvia Plaths The Bell Jar...

Et av de originale og mest populære omslagene:

Det nye:

Det ble en stor diskusjon ut av dette, for eksempel i The Independent, Huffington Post og The Guardian. Kort oppsummert er det mange som mener at omslaget ikke representerer bokas innhold, at det er fordummende, forsøker å dytte boka inn i chick-lit-hylla osv. Uansett så kan det vel hende at menn muligens er mer tilbøyelige til å plukke opp det originale omslaget, og kanskje gå rett forbi det nye... Men det kan kanskje mennene her i tråden svare på?

Ingen av omslaga appellerte til meg. Men av dei to omslaga så er det nok det nyaste som ville ha fanga interessa mi i ein bokhandel. Ikkje på grunn av dama, sminkespegelen, fargevalet eller skrifttypen, men på grunn av den vesle rundingen der det stend "50th Anniversary Edition". Då tenker eg at ei bok som det er bryet verdt å gi ut på nytt etter 50 år må ha noko ved seg, og eg ville truleg ha sjekka kva den handla om.

Må bare innrømme at dersom bokomslag nr 2 lå ute på netthandelen eller bokhandleren så hadde jeg bare gått forbi/bladd forbi. Sistnevnte bokomslag indikerer at innholdet er mer av det søtlige sorten enn hva kanskje er tilfelle. Jeg har ikke lest boken. Før i tiden hadde man ikke dette problemet for da var bøkene anonyme uten omslag. Det kan godt være at jeg har gått forbi flere gode bøker pga. bokens utseende.

Omslaget har utrolig mye å si. Vil forøverig SKRIKE ut at ALLE bør lese THE BELL JAR. Den er så bra, gråt da den sluttet.

Enig der. Det er en av favorittbøkene mine. :)

Tja, jo - min første reaksjon var "hvorfor i all verden..." Min andre reaksjon var: tja, kanskje det omslaget kan tiltrekke lesere som ellers ikke ville ha...

Det med omslag har jeg reflektert endel over før, særlig fordi jeg ser at samme bok ofte får VELDIG forskjellige omslag på det amerikanske og det britiske markedet. Amerikanske omslag har en tendens til å bli veldig "kiosklitteratur-aktige" (sorry!) - det registrerte jeg første gang som student i USA i 1992. Og så har jeg tenkt, at "de vet nok hva de gjør". Ulike markeder er mottagelige for ulike visuelle uttrykksmidler - så når man først er bevisst dét, kan man forsøke å oppdra seg selv til å se forbi omslaget og sjekke innholdet litt nærmere.... OK, lett er det ikke alltid, det er jeg den første til å innrømme! Men altså...

Nå kom jeg forresten i tanker om Harry Potter-serien - husker dere at de bøkene etter hvert ble utgitt i "voksne" parallell-utgaver, fordi det visstnok var mange voksne lesere som ikke ville sees på bussen med nesen begravd i en barnebok? Alt var likt inni, det var bare omslaget som ble endret! :-D Verden vil bedras.... Man skal ikke skue hunden på hårene.... osv., osv., osv.

J.K. Rowling utga jo også Harry Potter-bøkene først uten å røpe på coveret at hun var en kvinne...

Ja, det gjorde hun også, minsanten - det tenkte jeg ikke på!

Og det var sikkert ikke hennes egen ide - men det var nok forlaget som ville at også gutter skulle få lyst til å lese bøkene. De trodde ikke de kunne selge bøker med en gutt til hovedperson hvis de var skrevet av en kvinne...

Det stemmer at det var forlaget sin idé. Utdypes for eksempel her:

It was the publisher's idea to have her use a gender-neutral pen name, as they feared boys wouldn't read a book written by a woman, and it was Rowling's idea to add the 'K' -- she has no middle name -- in honor of her grandmother Kathleen.

Skal se du har rett der. Hm. Egentlig burde kanskje ALLE bøker selges med "nøytrale" forfatternavn.... Og gråpapir-omslag.... Hmmm - plutselig begynte den ideen å utvikle seg i veldig øst-europeisk-kommunistisk retning.....

:-D

Ja, jeg har også fått med meg denne diskusjonen, og dette er jo et skrekkeksempel. Man får ikke akkurat et korrekt inntrykk av hva slags bok dette faktisk er, og jeg må si at jeg ikke helt forstår hvorfor de har laget et omslag rettet mot chick lit-publikumet. Et omslag som dette skremmer jo vekk folk som ikke liker chick lit, helt uavhengig av hvilket kjønn de har. Jeg tror de kunne nådd et langt større publikum med et mer nøytralt omslag.

Ja, men da kan dere jo ha det så godt, tenker jeg :) Don't judge a book by its cover, er det noe som heter, og det gjelder jo tydeligvis for bøker også. Kanskje man ikke skal ha så mange fordommer, men heller plukke opp noe man tror man ikke vil like....en gang i blant...?

(Og ja da, gjør det samme selv.)

Helt utrolig! Og det tristeste er kanskje AT vi helt klart oppfatter dette omslaget som fordummende. Altså at jo mer feminint jo mer lettvint mener vi noe er. Det sier jo litt om at det kvinnelige fortsatt er mer kjød enn ånd i vår oppfatning av kjønnene. Dette omslaget illustrerer også en triviell situasjon, men ofte holder kombinasjonen farger, kvinne og kjole. Litt har jeg også fundert på hvor utrolig "kjønnet" alt har blitt nå som vi er tilsynelatende likestilt i mangt. Produkter for barn er et kapitell for seg, men til og med TV-kanaler og ulike typer lettbrus er jo kjønnet :0)

Glimrende!

Det er et veldig godt spørsmål du stiller Maiken. Jeg har fundert over det en stund og kommet fram til at dette må gutta svare på selv. Håper noen tør!

Er jo litt trist da, hvis det er slik. Men tror Linn C. har rett i det hun skriver om hva menn tror kvinner skriver om. Ett unntak: krim. Ser i alle fall at han her hjemme ikke skiller på menn/kvinner når det gjelder krim.

I min bokhylle er det også flere bøker skrevet av menn (jeg har ikke sjekket, men jeg vil tro det er slik). Kanskje skyldes det at det er flere menn enn kvinner som skriver? Dette vet jeg heller ikke om stemmer, men det er en forståelse man får når man leser anmeldelser f.eks.

bump?

Kanskje de tror at når det er kvinnelig forfatter er det automatisk bare masse søtsuppe og klissete kjærlighetsgreier...