Bokelskere.no

Hvorfor akkurat denne boka har fått så enormt mye oppmerksomhet, er meg en gåte. Joda, jeg syntes den var ålreit mens jeg leste den, men ikke SÅ spesiell at den skulle fortjene en haug med priser - til fortrengsel for andre og - etter min mening - mye bedre bøker. Jeg ble skuffet. Var dette alt?

For min del representerer denne boka noe av det magiske med litteraturen: Jeg er med, jeg skjønner hver enste situasjon (ikke be meg forklare), intuitivt kjenner jeg følelsene (kanskje ikke forfatterens, men mine egne), jeg ser bildene (utvilsomt min egne), jeg føler stemningen beskrevet i få og enkle ord.
GULL, SØLV og BRONSE i den umulige kvalitetskonkurransen, som bare kan vinnes i hjerter og sjeler uten målbare kriterier.

Eg har bokklubben-utgava av denne boka, med illustrasjonar av Håvard Vikhagen. Det er få bøker eg har opplevd slik glede over å starte på som denne. For det første, det reint fysiske ved boka er veldig tiltalande; papirkvaliteten, skrifttypa, formatet og illustrasjonane. Alt stemmer. For det andre har eg hatt høge forventningar til boka, og opplever heilt frå start at dette er ei bok som passar for meg. Har kome omlag 1/5 i veg, og den har vært strålende så langt. Håper denne kjensla varer resten av boka også.

Jeg er så enig. Jeg trivdes med å lese den, men følelsen av den it-faktoren alle snakket om, uteble. Jeg tenker at det også var takket være perioden i livet mitt jeg leste boken i(en periode jeg hadde en ro på meg, tålmodighet og leselyst) som var grunnen til at jeg likte den såpass godt. Men kun så godt som veldig mange andre romaner, og mindre enn mange.

Strengt tatt blir jeg veldig irritert når en samlet tropp fagfolk og synsere genierklærer en bok, og det geniale kjennes utilgjengelig for meg. Gir meg en ganske dårlig følelse av å ha gått glipp av noe, og av å være uintelligent eller uempatisk.

Kommenterer i den tråden med flest svar. Jeg fikk ikke mye ut av denne boka, og sett i retrospekt er jeg overrasket over at dette er den samme romanen jeg ofte så folk sitte med på bussen på mine utenlandsturer i fjor, da som "Out Stealing Horses", for øvrig en oversettelse som ikke fanger opp det uhåndgripelige og eggende ved originaltittelen, som er det beste med boka.

Jeg registrerte ikke èn original tanke, og for hver passasje som fungerer er det ti som ikke gjør det, gjerne da i form av eviglange setninger med oppramsing av stedsnavn eller annet trivielt fyllstoff. Petterson tråkker opp gamle stier når han er inderlig, og er sparsom, stram og underkommuniserende bare når han ønsker å holde noe skjult slik at også et par sider til med fyllstoff tolereres av leseren i påvente av nye avsløringer. Selv finner jeg helst glede i setninger, ikke i forventninger. For min del faller denne mellom to eller flere stoler.

Jeg vet ikke. Selv hadde jeg stor glede av boka. Trivelig, trist, lengselsfull, skjønn, og med en fin driv over seg som ikke føltes påtvunget. Minneverdige passasjer. Kanskje en av de beste boktitlene på lang tid. Da jeg lest den ferdig, fikk jeg rett og slett innmari lyst til å dra på hytta, hugge litt ved, steike meg speilegg, tenke på fortiden, osv osv, noe jeg faktisk også gjorde like ettepå. Det kan vel ikke være annet enn positivt. ;-) Hm, nå som jeg har skrevet dette kjenner jeg at jeg igrunn liker den enda bedre . . .

Helt enig med deg. Denne boka handler egentlig ikke om så mye, men om de små ting i livet, som du sier, hugge ved, lage mat, tenke litt på livet, kort sagt - det som er vesentlig i hverdagen for de fleste av oss. Jeg synes det var en veldig fin bok. Nå er det ganske lenge siden jeg leste den, så jeg husker ikke helt i detaljer handlingen, men husker at det ga meg en god leseopplevelse. Det var ingen såkalt "Action"-bok, handlingen lå mer i det det som ble tenkt og sagt. Slike bøker er mer utfordrende og gir deg rom for egne tolkninger. Jeg liker helst slike bøker.

He-he ... Jeg smilte da jeg leste kommentaren din. Minner meg om her om dagen på jobben. En kvinnelig kollega spurte meg om jeg forsto hva det var med boka "Ut og stjele hester". "I grunnen ikke", svarte jeg. Hvorpå en annen mannlig kollega svarte at det forsto han! Like fullt klarte han ikke helt å sette ord på akkurat hva det var. Etter litt diskusjoner frem og tilbake kom han vel egentlig til at bok HAR en slags magi, men mente at det er vanskelig å si på hvilken måte ...

"Ut og stjæle hester" inneheld ein udefinerbar magi som gjorde at eg fyrste gongen eg hadde boka mellom hendene, ikkje sleppte taket i forteljinga om forholdet om Trond og faren (no har eg lese boka for andre gong for å kunne lage oppgåver til elevane mine). Det er Trond, det er faren og det er forholdet mellom dei - som det kan sjå ut som om Trond fører vidare til si eiga dotter. Det er om tap, og det er om å bli vaksen. kanskje mest om å bli vaksen; tenk på forholdet hans til mora til Jon og dressen han får. Og tittelen, då! Gjennomgangstema, suggererande. Språket støttar opp om miljø og personar, som hos Twain og Dickens på engelsk. Komposisjonen følgjer opp og byggjer opp under alt dette: eg synest han er så fin, med veksling mellom notid, 1948 og krigen. Trond får assosiasjonar, og fortida dukkar opp. Også dottera.

Jeg er helt enig, og jeg har i det siste nesten utelukkende dømt forskjellige bøker ned som kjedelige. Denne synes jeg er fantastisk. Fant en amerikansk utgave på reise i USA, og bokhandleren sa at det var den beste boken hun hadde lest. Så jeg kjøpte den til vår amerikanske venninnne - som har hester - men jeg sa jo at den handler ikke så mye om hester, men mest om livet. Hun synes også det er den beste boken hun har lest. Så den har åpenbart noe. Jeg var derimot litt skuffet over den neste boken hans "Jeg forbanner tidens elv". Smak og behag osv.

Jeg synes forsåvidt historien er bra, og komposisjonen virker kanskje enkel, men er kompleks. Det som irriterer vettet av meg, og etter min mening ødelegger litt for mye av boka, er forfatterens holdning til det personlige pronomen. Vi lever i et fritt land, men "han" i objektsform er noe av det mest barnslige jeg vet om!!

Det er hans sosio-/dialekt, - jeg mener jeg har lest ham uttale seg om at han aldri i verden ville skrive "ham". Jeg legger jo merke til at han ikke gjør det, men jeg ergrer meg da ikke!;-)

Henne skulle ut og stjæle hester henne ... Det finnes faktisk folk som snakker slik i dag. Synes du det ville være helt enkelt å ikke irritere deg hvis språket i en bok var gjennomført i en slik sosio-/dialekt? Jeg vet at det er jeg som er konservativ nå, men akkurat når det gjelder dette forbeholder jeg meg også retten til å være barnslig.

Vel, da håper jeg du irriterer deg like mye når det skrives på trøndersk eller nordnorsk o.l.;-) Og jeg synes det funker helt bra, det viser jo en tilhørighet og et ståsted, - det er ikke barnslig.

Ja, Ellen, jeg skulle nok klare å peke på et irritasjonsmoment eller to i de fleste dialekter og sosiolekter. Men jeg håper da også mitt innlegg antyder et aldri så lite glimt i øyet, og en viss refleksjon over min egen barnslighet; det var ihvertfall intensjonen. EGENTLIG lar jeg meg ikke så veldig lett irritere, men hvis jeg først skal gjøre det har det ofte med å gjøre at noe skjærer veldig med min medfødte språksans/mitt språkøre. Jeg er født med disse ørene. Jeg KAN ikke la være å irritere meg i slike tilfeller, og desverre skygger denne barnsligheten -om den nå ligger hos meg, forfatteren eller begge- en smule over for de andre kvalitetene boken har. Jeg liker historien. Jeg liker komposisjonen. Ja, ut i fra de gangene jeg har hørt forfatteren si noe må jeg til og med si at jeg liker HAM. Jeg avskyr derimot måten hans å bruke han på, sånn er det/jeg bare.

Det har sine fordeler å være så "smakløs" som meg noen ganger, - jeg slipper mange ergrelser! ;-)

Enig, kjempebarnslig;)Har ikke lest boken, men morsom ordbruk:)

Jeg ble også skuffet. Så skuffet faktisk at jeg valgte å avbryte lesingen - hvilket jeg meget sjelden gjør. Den var rett og slett for "tam" for meg. Følte hele tiden jeg venta på noe spesielt liksom. Noe som jeg ikke følte kom. Leste vel godt over 1/4 del av boka, og nå lurer jeg jo litt på om jeg tok feil - og må ta den fram igjen.... :O

P P er en mester på å skildre stemninger. Og han er en ordkunstner av ypperste klasse. Kanskje litt krevende for noen. Det er ikke så mye action. Han skriver på en "introvert" måte,- .

Jeg skjønner godt at men sitter igjen med en "var dette alt"- følelse etter å ha lest denne boken, det gjorde jeg selv. Heldigvis "måtte" jeg lese denne i forbindelse med en litteraturanalyse-oppgave på skolen, og under og etter denne analyseringen fikk jeg virkelig opp øynene for boken og den ble min store favoritt!

Men, det er jo begrenset hvor mye man orker å analysere på fritiden ;) Jeg er bare glad jeg fikk den sjansen og ble "omvendt", hehe :)

Helt enig. Jeg måtte også analysere denne boken. Dette gjorde at jeg oppfatter handling som ikke blir sagt i rene ord, men som leses ut i fra de språklige bildene Ptterson brukte. Denne boken lærte meg å lese mellom linjene :D

ja, det er en god bok å analysere :D

Kanskje det, men den er også en stor opplevelse!

Jeg er helt enig med deg. Helt grei bok, men ikke så mye mer enn det. Satt også igjen med følelsen - var det alt?!

Det er egentlig veldig fascinerende hvordan en og samme bok kan gi forskjellige mennesker så ulike ting! Forrige gang jeg var på møte i lesesirkelen min, begynte vi å diskutere denne boka. Og det viste seg at vi hadde høyst ulike oppfatninger av den. En i gruppen hadde valgt å lese den for andre gang, og plutselig var det som om hun opplevde boka på en helt annen måte enn ved første gangs lesing. Hun forsto også først da hva tittelen henspeilte til (med paralleller til andre verdenskrig og smugling av flyktninger over til Sverige - omtalt som "ut å stjæle hester") - et forhold ingen av oss andre hadde fått med oss.

Jeg liker heller ikke å gå i flokk, og jeg liker i særdeleshet svært dårlig å skulle bli fortalt hva som er god eller dårlig litteratur. Men noen ganger må man bare bøye seg i støvet og juble med flertallet når man kommer over en bok som "alle" liker, og som viser seg å være god. "Ut å stjæle hester" fungerte ikke helt slik for meg, men dog ... Desto mer forunderlig at Pettersons siste bok stakk av med Brageprisen ... Akkurat det forsto jeg ikke helt. Jeg opplevde den som fin, men ikke SÅ bra at den fortjente denne gjeve prisen. Men det viser vel at man ikke bør legge all verdens i slike priser ....