Bokelskere.no

Svar til Brits bokomtale:
Jeg hadde også vansker med å svelge alle sider av denne faren (Aslak Timbereid). I første del av boka oppfatter jeg ham som en utrolig sensibel og sårbar far. Det virker som om han går 100 prosent opp i sin lille datter, følger etter henne overalt (om enn i skjul). Når Emma lider, lider faren også minst like mye. Tankene han gjør seg på flyreisen om hvor forferdelig er at Emma blir borte fra ham noen dager, er også ganske påfallende. Problemet mitt er at jeg får ikke denne tynnhudede, ømfintlige faren til å stemme overens med mannen vi møter da han er tilbake i Oslo igjen etter begravelsen. Her er han den som er fornuftig. den som klarer å fungere til en viss grad som ellers. Han går på jobb, avviser tilbud om profesjonell hjelp osv. Det eneste "unormale" er utbruddet han har på skolens minnestund. I denne delen av boka er det moren,Hanne, som er denne irrasjonelle, mens faren altså er heller sterk og selvhjulpen, og slik fortsetter han å være også etter at Hanne har reist tilbake til Nord-Norge.
Er det flere lesere enn meg som har reagert på dette?

Nytt svar til Brits bokomtale:
Helt enig meg deg i at Aslak virkelig elsket sin datter. Ikke alle fedre går i den grad opp i sine barn. Her ble jeg virkelig rørt av Bjørnstads beskrivelser. Men som du sier er behandlingen hans av Aslaks sorg langt svakere. Og når det gjelder Hanne? Hun reiste jo fra datteren sin da hun forlot mannen. Ligger det ikke en slags egoisme i hennes ønske om hevn? La du forresten merke til reaksjonen til familien som fikk skutt i stykker vinduet sitt? Disse foreldrene er langt mer storsinnet. De har ingen betenkeligheter med å la sønnen senere ha kontakt han som utløste det nesten drepende skuddet.