Bokelskere.no

Kjære reklamefilmmedarbeider.
Du vet, du som snakker på reklamefilmen for Les Miserables.

Jeg tenkte bare jeg skulle fortelle deg at du har kostet filmen en seer.

Filmen er sikkert bra.
Jeg ble anbefalt den for noen dager siden, som en "FANTASTISK" film som jeg absolutt burde se.

Men jeg klarer ikke.
For hver gang jeg ser noe om filmen, leser noe om filmen eller hører noen snakke om filmen, så er det EN ting som farer gjennom hodet mitt:
"Resjisjør"

Og jeg vet med meg selv at jeg ganske enkelt ikke orker å sitte gjennom en hel film, hvor folk på lerretet utfører sin jobb, men hvor det eneste jeg hører er "resjisjør, resjisjør, resjisjør".

Men jeg har lært at man ikke skal gi opp, så jeg forsøker igjen.
Om du, kjære reklamefilmmann kan lese sammen med meg, så blir dette sikkert bra til slutt.

Regi. Uttales "Resji"
Resji, resji, resji, resji...

Sør Uttales "sør", akkurat som himmelretningen.
Sør, sør, sør, sør.

Så setter vi det sammen.
Resji... sør... Resji... sør... Resjisør...Resjisør...

Ser du? Du klarer det hvis du bare vil.

Så, rydder opp litt her.
Skrur av lampen med det skarpe lyset.
Tror du nå at du kommer til å huske dette neste gang du skal fortelle hvem som har RESJIEN på en film? At personen er en RESJISØR?
Flink gutt. Da trenger vi ikke disse tauene lenger.
Og vi kan ta av håndjernene.
Ikke vær redd, du får igjen følelsen i hendene iløpet av 10 minutter. Det gjør kanskje litt vondt, men ingen skade skjedd. Denne gangen...

Så får du ha en fortsatt god kveld. Kanskje vi ikke sees igjen...

Utrolig hva profesjonelle kan si - sist lørdag presterte en av programlederne på Grand Prix (jo da, TV´n sto på) to ganger å bli imponert over Gaute Ormåsens fantastiske FASETTSANG.....

Haha :) Jeg skjønner følelsen!

Til dere som ikke likte innlegget kan jeg jo støtte jengeno og bekrefte at både resjisjør og resisjør er utbredte feiluttaler av dette ordet. Nei, det er ikke så lett. Ja, jeg synes kanskje at EN av dem som var med på å legge stemme på, filme, ta opp lyd, regissere, godkjenne og betale for denne reklamefilmen burde kommet med en liten korrigering av uttalen. Nei, det er ikke viktig. Men ja, det ER da litt irriterende....?

Sjøtt, sjole og sjøkken er noe annet. Det er ikke misforståtte ord, men en uttaleendring på gang, hvertfall her i Osloområdet. Alle barn her sier sjøkken, og hvis man korrigerer dem, strever de fælt med å klare å uttale kjøkken. Det ser ut som om de legger det av seg når de blir voksne, men det er nok bare et tidsspørsmål før flertallet faktisk sier sjøkken. Men jeg skal ALDRI slutte å irritere meg over det!! Jeg skal bli en gammel dame som kjefter og mumler over folk som uttaler feil...hehe :)

Forresten leste jeg et sted at det samme skjedde i vikingetida eller deromkring. Den gangen sa man kirke med K-lyd som i kork. Da ungdommen begynte å si kjirke, kan man jo tenke seg hvordan de eldre gremmet seg! Og nå heter det snart sjirke...

Kj-lyden tror jeg er noe de fleste barn har problemer med, men er ikke det der skolen eller foreldrene bør gjøre jobben sin? Vet selv at foreldrene mine måtte terpe for å få meg til å si det riktig. Noe annet jeg hadde problemer med var "sjukkertøy". Mamma ble faktisk så lei at hun nektet å gi meg sukkertøy før jeg sa det ordentlig, da viste det seg at det ikke var så vanskelig allikevel.

Noe annet jeg har lagt merke til i det siste, og som irriterer meg fordi det kan hende jeg tar feil, er uttalen av juice. Alle jeg vet om sier jus, men i det siste har jeg lagt merke til flere tv-kokker som uttaler det djus. Er det jeg som har sagt feil i alle år?

Jeg tror ikke det er fordi de har problemer med det, av erfaring lærer de fint å si kj-lyden først, men på skolen blir det til sj-lyd fordi alle andre sier det...
En teori jeg har hørt, er at det er en slags slang som har spredd seg fra innvandrere, fordi de som er kommet til Norge med f eks urdu som morsmål har hatt vanskelig for å lære seg kj-lyden. Jeg vet ikke om det stemmer, og barn som er født her og/eller oppvokst, har nok ikke noe problem med å lære seg kj- uansett eget eller foreldrenes morsmål, men det er nok en lyd som er fremmed i urdu og mange andre språk. Vet ikke om dette bare er et Oslo-fenomen, men husker jeg diskuterte det med en gutt som gikk på Vålerenga barneskole for ca tjue år siden - han påsto at sjue og sjøkken var vål'engadialekt :)

Huffda, dette er jo så feil som det kan bli! Se hva Språkrådet selv sier: "For det første er det godt dokumentert at skillet mellom sj- og kj-lyden er noe av det siste som kommer i barns språkutvikling. Dette gjelder i alle de relativt få språkene som har disse to lydene".

Jeg har nettopp lest flere bøker som blant annet tar for seg sj- og kj-lydene, og mener jeg har litt kunnskap om dette. Og så kommer jeg selv fra et sted der vi opp gjennom alle år har fått "kjeft" fra lærere, spesielt fra de som kom fra Østlandet; der de etter hva de selv sa; snakket "korrekt norsk"...

Legger for øvrig med en link til Språkrådet for de som er interessert å lese litt mer om sj- og kj-lyd-SAMMENFALLET i landet vårt.

Hva er så feil som det kan bli?
Min åtteåring kan si kj- hvis hun vil, men hun gjør det ikke, for ingen andre i klassen sier det.
Kan ikke huske fra barneskolen at det var SÅ utbredt at man ikke sa kj.
Jeg tror det er en språkendring - tror du ikke det?

Det som er feil er teorien om innvandring. Det Språkrådet sier om utlendinger og sj-lyden er dette:
På verdensbasis er det ganske få språk som skiller mellom disse to lydene, og det kan komme av at de faktisk ligger svært nær hverandre i uttale. Dermed blir det også vanskelig for utlendinger som skal lære norsk, å holde dem fra hverandre.

Språkendring? Ja, for noen, men ikke for de som hele tiden har brukt sj-lyden i stedet for kj-lyd. Språkrådet kaller det "sammenfalling" av to lyder som ligner på hverandre, der språkendringen skyldes blant annet at sj-lyden er lettere å uttale enn kj-lyden og at sj-lyden også er mer representert i ordforrådet vårt. Andre forhold spiller jo også inn: ungdomstrend er en av dem.

Men forskjellene på uttale av sj-og kj-lyd var representert i landet vårt lenge før vi fikk innvandring i landet.

Jeg skjønner ikke hva du mener, jeg. Er jeg helt dum? Jeg synes det Språkrådet skriver er akkurat det jeg mener, at det er en språkendring på gang, og at påvirkning fra innvandrere med andre morsmål kan være en medvirkende faktor.....? Dette har jeg ikke tenkt ut selv, og jeg er ofte inne på sidene til Språkrådet, så det er godt mulig at jeg faktisk har tatt denne ideen fra dem...

Sammenfall av lydene betyr jo at forskjellen mellom dem utviskes, og i dette tilfellet betyr det vel at kj-lyden KANSKJE er på vei ut. Kanskje jeg bare skal la Språkrådet få råde :) Her er hvertfall en bit av det de skrev.

*Språkendring styres i stor grad også av sosiale faktorer, og dette språktrekket er naturligvis ikke noe unntak. I likhet med flere andre språktrekk ser denne sammenblandingen ut til å spre seg først fra by til by, og den ser fremdeles ut til å være et byfenomen. Den ser også ut til å være et ungdomsfenomen og kan godt være en måte ungdom markerer gruppetilhørighet på og avstand til foreldregenerasjonen. Den såkalte kebabnorsken – et ungdomsspråk eller en type slang fra multietniske miljøer, der ord og uttrykk fra blant annet urdu, arabisk og tyrkisk blandes inn – kan bidra til å forsterke denne tendensen. I denne språkformen brukes nemlig bare sj-lyden. Men hva som vil skje når dagens 20-åringer blir 40 – om de da bruker både sj- og kj-lyden eller fremdeles har sammenfall i sj-lyden – vil tiden vise. (Det ville også være interessant å vite om de som i dag ikke ser ut til å skille mellom lydene når de snakker, likevel hører forskjellen, men velger å ikke skille mellom dem i sin egen uttale.)

Oppkomst av nye lyder og sammenfall av lyder skjer i alle levende språk. Et eventuelt sammenfall av sj-lyden og kj-lyden ville ikke være den første, og heller ikke den siste endringen som skjer i norsk … Heldigvis! vil vi språkforskere si.*

Den teorien er nok noe tynn synes jeg, dette er ikke noe nytt fenomen og jeg er ganske sikker på at innvandrere ikke kan få skylden for det. Fargerik teori var det allikevel :-)

Språket påvirkes og endrer seg hele tida, det merker jeg bare på meg selv. Jeg tror ikke barn har vanskeligere for å lære kj-lyd enn før, men jeg tror det er blitt vanlig å uttale disse ordene med sj-lyd. Til og med tenåringer gjør jo det, og jeg tror ikke de har talefeil :)

Er enig i at det ikke er talefeil, det er bare latskap :-)

Er det også latskap som gjør at skarre-r er på fremmarsj? Er det latskap som gjør at stadig flere barn og unge i Oslo-området har Østfold-l i stedet for den mørke l-en som er vanligst i standard østnorsk? Hva forårsaker isåfall en slik kollektiv latskap? Hvor går grensen mellom latskap og språkforandringer?

Nei, jeg har ingen tro på at dette er latskap, heller en "naturlig" språkendring/utvikling. Har nettopp hørt på ei lydfil med konstruert tale fra norrøn tid (etter norrønne skrifter) og mellomnorsk tid. Det har skjedd en del endringer siden den gang, og endringene var også store mellom norrøn og mellomnorsk tid! Hadde språket vårt ikke endret seg ville vi fortsatt slitt med kasuser f.eks. Tror det er få av oss som ville savnet det...

At språket endres over tid er vel det mest naturlige. Et land som har hatt forholdsvis liten språkutvikling er Island. De har f eks laget helt nye islandske ord når det dukker opp utenlandske nye ord, som f eks ordet "radio" som på islandsk er "útvarp" som igjen skal bety noe tilsvarende som: å kaste ut (apparatet kaster ut lyder). For ordet fjernsyn laget de et tilsvarende ord. Men nå merker også Island at utenlandske ord tas inn i språket, og da prøver de å tilpasse ordet til eget språk. Slik vi i Norge har gjort i mange år; vi fornorsker ordene slik at de "ser" og høres norske ut. Egentlig så er de bare tilpasset vårt språk, slik det blir gjort i de fleste land, når "nye" ord fra utlandet tas i bruk, f. eks. nasjonal, nacional, national osv.

Globalisering kan vel få skylden for en del av språkendringene. Slik var det også i gammel tid. Bodde man i ei lita bygd uten stor omgang med andre så beholdt man sin egen dialekt, men bodde du f.eks. i de store kystbyene der handelen blomstret, så endret språket seg mye raskere. Noen steder "lagde" de seg også et eget "hjelpespråk" for bedre å forstå hverandre! Da er det jo også naturlig at både ord og lyder endres. I dag er vi spredt for alle vinder. Er du fra Stavanger så studerer du kanskje i Trondhjem, blir samboer med en fra Bodø, for så å bosette deg i Oslo. Da sier det seg selv at det blir noen endringer. Kanskje får man også barn, der barna fødes og bor de første årene sine i hver sin by. Ganske "morsomt" noen ganger å høre familier på 5-6 personer der alle snakker hver sin "dialekt" :-).

Nei når det gjelder talemål så mener jeg at det ikke dreier seg om latskap, veldig sjelden i så måte. Og i Norge i dag er jo levevilkårene for dialektbruk mye bedre enn før, dengang alle i NrK måtte snakke "Oslomål". La oss nå aldri komme tilbake dit!

Når det gjelder skriftspråka våre, så er jeg mer bekymret, men det er en annen diskusjon.

Kan det være mulig at det er latskap som fører til språkforandringer? Nå vet jeg at jeg ikke er den rette til å svare på spørsmål om språk eller uttale meg om det, jeg er verken språkforsker eller spesielt kunnskapsrik når det gjelder språk. Jeg har alltid fått kommentarer på at jeg snakker for bredt, det er mange som har sett rart på meg når jeg sier at jeg kommer fra "Lørenskauen" f.eks. Jeg velger allikevel å ytre mitt synspunkt utfra egne erfaringer på ett såpass åpent forum som bokelskere er.

Det kommer kanskje an på hvordan man definerer latskap. I enkelte tilfeller er det snakk om at ulike språklyder ligner hverandre veldig, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger ender opp med én felles lyd, i stedet for to eller flere nesten identiske lyder. Bør man da snakke om latskap? Har det utviklet seg en ukultur der enkelte grupper rett og slett ikke gidder å skille mellom de to lydene? Hva hvis sammenfallet av de to lydene faktisk henger sammen med språklig identitet og/eller inngår i ulike sosiolekter og etnolekter?

Jeg har heller ingen store kunnskaper på dette området, men jeg synes bildet virker altfor komplekst til at man kan konkludere med at disse endringene skyldes latskap e.l.

Nå snakker nok du litt over hodet på meg, etnolekter og sosiolekter er ord jeg må google for å finne betydningen av, men selvfølgelig blir det for enkelt å skylde alt på latskap. Det er kun egen erfaring fra barneskolen at dette var lyder og ord vi måtte terpe på. Kjeks, kjøtt og skjørt var ord vi måtte lære oss at vi skulle uttale på forskjellige måter. Om alle fortsatte å lære dette i 1, 2 eller 3. klasse, på lik linje som vi lærer at 2+2=4, ville det da blitt så utbredt å si det "feil"? Om noen påstår at 2+2=5 blir de jo rettet på, det er ingen som sier at det er begynnelsen på en endring i systemet.

Godt spørsmål!

Jeg vet ikke om det skinner gjennom her, men jeg bryter normalt på riksmål når jeg skriver.
Jeg er imidlertid oppvokst på et sted med a-endelser, og "det låg en hælv kælv i ælva og flæut".

Første gang vi skulle lære NYNORSK, så insisterte læreren på at det enkleste var at vi skrev sånn som vi snakker. JEG fikk selvfølgelig ikke lov, så for meg så var visstnok den enkleste inngangen til nynorsken at jeg skrev sånn som "de andre" snakket. Jeg fikk ikke lov til å skrive "ekstremt" nynorsk, jeg MÅTTE skrive normalisert nynorsk fordi det var "lettere" for oss som bodde der.
Jeg ville selvfølgelig helst håndtere nynorsk som et helt nytt språk, og bruke "ekte" nynorsk, ikke en "sniknynorskifisering" av dagligtalen.

Senere ble det ytterligere åpning for "skriv som du prater". Av en eller annen grunn ble det presentert for oss som "alt annet enn bokmål og riksmål er nynorsk".

Etterpå har ting flatet ut mer. Nå er det ikke lenger bokmål og nynorsk, nå er det "alle skal skrive som de prater". Det ER visst viktig at alle dialekter (som egentlig er talespråk) blir gjort til skriftspråk.
Det finnes selvfølgelig ingen REGLER rundt dette, så om du kan argumentere med at "men det er jo det jeg sier" så er det riktig. I praksis betyr dette at to personer som har vokst opp som naboer kan skrive samme ord på forskjellig måte, men begge har "rett" til dette, for "det ER jo sånn de prater, så..."

Hvis du leser ulike (norske) blogger på internett, så er det mye rart der ute.
Jeg har hatt et lite prosjekt hvor jeg leser mange av de bloggene som er reklamert for i avisene for språkets skyld, og resultatet er skremmende.
- mange av de som skriver på engelsk kan ikke engelsk. (Og du bør ikke forvente at kommentarer om akkurat DET i kommentarfeltet deres slipper gjennom sensuren.)
- mange av de som skriver på NORSK skriver som de fremdeles går på ungdomsskolen.
- mange av de som skriver, skriver på sin egen dialekt, så om du kommenterer at de formulerer seg som ungdomsskoleelever, så MOBBER du dialekten deres(!) (For ordens skyld; NEI, det går an å skrive (og prate) voksent selv om det skjer på dialekt)
- Skrivefeilene florerer, også om du aksepterer at 90% av "feilene" er "dialektvarianter".

Greit, jeg har tatt for meg skrivesystemet her. Eller MIN versjon av det, om det høres bedre ut.

Men jeg tror mye av problemet ligger akkurat der.
Du har så mye rett til å være DEG, at vi ikke lenger kan rette på det som er feil. For det er jo ikke "feil", det er bare "din måte å uttrykke deg på". Som altså aldri er feil.

Så har verden blitt mindre andre steder også.
ALT er lov på TV. Alle dialekter, og alle språklige feil. For om det ikke er lov å refse ungene for "feil" så kan vi absolutt ikke refse VOKSNE, for alle vet jo at våre egoer er ENDA bedre utviklet enn barna, og VI prater som vi vil.

Jeg liker dialekter. Jeg liker til og med nynorsk. Jeg har ingen problemer med at det brukes på TV, vi har godt av å bli språklig utfordret.
Se bare på svensker og dansker som har problemer med å skjønne hverandre. Og norsk. Fordi de aldri har behøvd å forstå det. "Det er for vanskelig"... og så dropper de det.

Men når FASITEN forsvinner, så får man ingen korreks når man prater feil. Eller honnør når man prater riktig.
Alt er lov, ingenting er feil lenger.
Og når vi idag får mye fler innspill enn vi gjorde for 30-40 år siden... så ender man opp med at alle tar til seg de "letteste" løsningene.

Jeg tror jeg totalt sett ikke har så mye imot språklig utvikling.
Det jeg sliter med er at jeg ikke er sikker på om det er utvikling eller retardasjon når mantraet er "gjør som du vil, det har du lov til".
For da får vi om noen år, nye arbeidstakere som skriver og formulerer seg som de kommer rett fra ungdomsskolen.
Å bryte reglene kan sies å være en utvikling, men når det ikke lenger finnes regler...

(Fikk jeg i det hele tatt frem hva jeg mener her?)

Her er jeg i alle fall enig med deg i det du skriver om "forfallet" i skriftspråka våre. Om det er "lovligheten" av å bruke dialekt når man skriver, det være seg bruk av sms- og/eller fb-språk/blogging, skal jeg ikke si noe om, men uansett så jeg mer engstelig for skriftspråka enn talemåla.

Dette fordi jeg mener og tror, at det er helt nødvendig med et formalisert skriftspråk. Ikke minst fordi det er skrift vi bruker i lovtekst, avtaler og formidling "ut til folket" og i kommunikasjon med hverandre på andre nivå enn bare "hei, koss har du d?"-nivå. Et formalisert skriftspråk er med på å tydeliggjøre formidlingen, samtidig må en også "læres opp" til å lese og tolke tekst. Derfor er norskopplæringen veldig viktig. Har man dårlig norskforståelse så vil man også ha problemer med å lese tekniske spesifikasjoner f.eks. Noe man må kunne om man skal bli elektriker, rørlegger eller andre praktiske yrker. Gode norskkunnskaper er en nøkkel til mye i livet.

Jeg er også medlem av mindretallet som er opptatt av å verne om nynorsken; det "opprinnelige" norske språket som var rådende før vi kom i union med Danmark. Danskene innførte sitt eget språk i de formelle skriftene, og det ble latterliggjort å snakke "bygdemål". Men også i skriftspråket vil det være en utvikling/endring, men da bør endringen komme først etter at ordet og bruken er godt etablert som talemål og på en slik måte at betydningen er klar.

PS: om noen nå skulle lure på hvorfor jeg ikke skriver nynorsk, så er svaret at jeg bruker bokmål og nynorsk vekselsvis; i dette forumet skriver jeg som regel på bokmål, i andre forum på nynorsk.

Jeg verner gjerne om nynorsken, men ikke den utvannede "alt er nynorsk"-varianten.
"Husker du å skrive "eg" og legger a-endelser på alle substantiv, så ligger du godt an med nynorsken," sa en av mine norsklærere.
Og jeg vil heller ha nynorsk som et språk og bokmål som et annet.
(Nå begynner jeg å bli vant til ikke å få det som jeg vil, da. Så det er kankje ikke et så stort poeng hvordan jeg vil ha det.)

Og jeg er også stor tilhenger av standardiserte skriftspråk. Det ER viktigere enn standardiserte talespråk.
Jeg mener også at et standardisert skriftspråk ville ha hjulpet mot disse sch-lydene. For om du behersker de standardiserte skriftspråkene så bør du også beherske uttalen av dem. Men siden vi ikke har noen "standard", så følger uttalen etter.

Så kan vi heller ta en diskusjon om det dansk-inspirerte bokmålet eller den svensk-inspirerte nynorsken er det idealet vi bør hige etter, en annen gang:)

Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg er nok ikke helt enig. Det er klart at det kan være forvirrende med stor valgfrihet og mange sideformer, men stor valgfrihet gjør jo også språket langt rikere. Man vet også at språksituasjonen i Norge (stor dialektvariasjon, to målformer) gjør at nordmenn får en gevinst i form av større språklig bevissthet. Stor valgfrihet bidrar kanskje også til dette.

Når man ser mye merkelig eller direkte dårlig språk på blogger, i kommentarfelter og på sosiale medier, tror jeg ikke at det faktisk er snakk om at folks norskkunnskaper har blitt dårligere enn de pleide å være. Jeg tror snarere det er slik at stadig flere grupper deltar i den offentlige debatten, og noen av disse gruppene har nok aldri vært særlig språklig sterke.

"og noen av disse gruppene har nok aldri vært særlig språklig sterke."

Et veldig godt argument.
Det siste vi trenger er en språklig elite som er de eneste som slipper til i skriftlige debatter.

Jeg skulle imidlertid ønske at de som KUNNE bedre gjorde bedre.
For som jeg har sagt tidligere her, jeg har ikke ønske om å henge ut noen som ikke kan bedre. Men de som kan bedre, men ikke bryr seg, DE fortjener å bli uthengt.

I tillegg er det mye å lære bare av å se hvordan andre skriver. (Ja, jeg har drevet skriveopplæring av voksne mennesker også. Tenk at det finnes flere der ute som har lært å formulere seg på MIN måte. Skremmende, ikke sant? :) )
Men altså... selv i en vanlig skriftlig diskusjon plukker man opp mer enn mot- (og med-)debattantenes meninger. Man plukker opp ord og formuleringer...
Når da selv de som "kan bedre " ikke gidder gjøre bedre, fordi... whatever... så blir dette en nedadgående spiral, hvor alle jobber mot et minste felles multiplum.

Tror du tar feil når du "skylder på" innvandrere her.

Da jeg for mange år siden jobbet som lærer, en fantastisk tid da jeg fikk lov til å drive opplæring av folk, jobbet jeg bla. med en førsteklasse. (Ok, jeg har vært ganske heldig og drevet med opplæring bestandig, men dette var første gang... Og jeg elsket det)
Dette er mange år siden på et lite sted i Akershus hvor vi ikke visste noe om folk fra andre land i det hele tatt. (Greit, jeg er ikke SÅ gammel, men vi snakker altså om 25 år siden).Her var det flere elerver i klassen som ikke kunne si "kj".
Dette oppdaget vi da den nyutdannede læreren (som IKKE var meg) hadde planlagt en time på egen hånd. Klassen skulle lære et lite dikt om kjøttmeisa som hoppet i hagen...

Jeg syntes så utrolig synd på denne læreren, for vi kom aldri lenger enn til første ordet. "Schjøttmeisa" ødela hele timen hans, for... de hørte virkelig ikke "kj-lyden"..
Det var en hel time med
"Kjøttmeis"
"Schøttmeis"
"Kan dere si "kjøtt""
"Schøtt"

Men det tror jeg er noe litt annet enn det fenoment vi har nå. Blant førsteklassinger kan det nok være noen som ikke har lært seg lyden ordentlig ennå, men i dag er det da en hel del ungdommer som sier sjøttkake og som nok ikke har tenkt å slutte med det med det første. Sånn var det da ikke for 25 år siden.

Enig med deg - når man er gammel nok til å ha lørdagsjobb i butikk, burde man vel være ferdig med å lære kj-lyden? Jeg tror ikke det er fordi de ikke kan.

Synes det er litt merkelig at dere overser de dialektiske forskjellene her, det kan vel ikke være latskap når noen blir "født inn i " en dialekt der kj-lyden ofte er fraværende?

Jeg sier da ikke at det er latskap...? Det er jo bare det at man tar etter dem rundt seg...språket endrer seg....det er jo ikke fordi man er lat. Blir vel på samme måte som færre og færre går runddt og sier "efter", for eksempel. Helt naturlig utvikling.

Jeg tror ikke det er latskap. Jeg tror det er komplekse grunner til dette fenomenet. Det eneste jeg har reagert på er at det skulle være samme fenomen som for 25 år siden da en del barn ikke hadde lært seg lyden ennå. Den gangen tror jeg det var nettopp fordi det er en av de vanskelige lydene og det derfor er noe av det siste man lærer seg. Mens nå for tida er det andre grunner også - som gir seg utslag i at mange heller vil uttale den annerledes. Men som sagt det er veldig sammensatt dette, noe av grunnen til at det begynner å bli en tendens til å droppe lyden, er selvfølgelig fordi den er av de vanskelige. Språket har en tendens til å utvikle seg mot det som er lettere.

Men hvilke dialekter mener du? I denne diskusjonen har det vel helt fra begynnelsen av vært nevnt at det gjelder spesielt dialekter på østlandet.

Både jengeno og MiaMaria har spesifisert at eksemplene de nevner er fra Oslo/Akershus ,og jeg er selv fra Lørenskog, så jeg tror det er trygt å anta at denne diskusjonen Om latskap omhandler dialekter som typisk har kj-lyden.

Sjekk denne siden: der det blant annet står;
For det første er det godt dokumentert at skillet mellom sj- og kj-lyden er noe av det siste som kommer i barns språkutvikling.

Ja? Jeg vet ikke helt hva du ville si med dette med hensyn til mitt svar på jengenos innlegg om førsteklassinger for 25 år siden.

Jeg skulle kanskje postet innlegget mitt under andre enn ditt, men håper jeg fikk fram meningen med innlegget i alle fall :-)

Da jeg begynte på barneskolen (79/80), gikk frøken rundt i klasserommet til hver og én av oss og øvde på kj-lyden. Det skulle liksom eksplodere mellom tunge, jeksler og gane; Kj!!!!
-Noen ble sågar i overkant ivrige og la seg til en egen variant som "kjokoladekake", "minikjørt" og "blåkjellsuppe". :0) Ingenting å si på innsatsen i hvertfall!
For oss som allerede hadde lyden på plass, rakk det med én demonstrasjon, før vi lettet og ikke så lite stolt kunne lene oss tilbake i stolen :0)

He, he, artig sak :) Sånn ellers litt off-topic, men hvorfor skal man lage musicals av alt mulig rart?! Tror ikke hr Hugo så for seg dette som en musical? :)

Nei, men tror du han hadde hatt noe i mot det? Hvis jeg ikke husker feil, gikk De elendige først som føljetong i en fransk avis. (Tydeligvis bedre kvalitet på avisene den gang...)

Vet ikke hvordan Victor Hugo ville ha reagert på musikalversjon(er) av sine verk egentlig. Men rent personlig liker jeg det ikke :) Altså som forfatter har man jobbet langt og lenge med å få dette ned på papiret og så istedenfor film/skuespill, gjøres boken til en musikal, hvor alle bryter ut i sang i tide og utide istedenfor å snakke? :D

Vi kan ikke vite om han ville hatt noe imot det, men jeg skulle likt å vite hvordan han ville ha sett på endringene de har gjort i historien. Men det er blitt mye fin musikk av det, da.

Aviskvaliteten var kanskje bedre før, men nylig har Falkbergets Den fjerde nattevakt gått som føljetong i vår lokalavis. "All's right with the world".

Av alle ting å henge seg opp i... Jeg synes faktisk oppriktig synd på deg om du lar en talefeil i en trailer ødelegge filmer for deg...

Jeg veit om folk som har snudd i kjøkkenbutikken fordi den eplekjekke selgeren sa "sjøkken" og ikke "kjøkken". Der gikk den butikken glipp av et salg på 100 000 liksom...

Jeg skjønner de som gikk godt. Det er noe med hvilke signaler en sender når en velger å ansette en som ikke kan snakke riktig enn si velger å bruke en skuespiller som ikke kan snakke riktig i en reklame. "DET ER IKKE SÅ NØYE" sier en da.
Det ER nøye. Språket ER nøye! Det har med respekt å gjøre i sin ytterste konsekvens.

Synes jeg da.

Og ikke la meg begynne på diskusjonen omkring stavefeil/gramatiske feil og bruk av dialekt på sosiale medier etc etc. Da blir vi aldri ferdige.

Grammatiske, mener du ;)

JEG er en av de som nektet å kjøpe kjøkken av en som sa "Sjøkken", så det så! Rett skal være rett!

Da vil jeg gjerne spørre: hva da med ulike dialekter og såkalt "feil" bruk av sje-lyder? Noen blir faktisk "født" inn i denne form for uttale. Hvis man ser på lydene (fonemene) i språket vårt fra urnordisk tid og fram til i dag, så er det skjedd utrolig store endringer. Man kan jo ikke kalle alle endringer i språket for "feil", - eller?

Om 100 år sier kanskje alle i dette landet "sjøkken", da sje-lyden er på full fart inn i språket i hele landet. Dette skyldes flere ting; blant annet at sje-lyden er mye letterere å uttale enn kje-lyden. Det ser man også hos utlendinger som ofte aldri klarer å uttale kje-lyd "riktig". I tillegg så finnes ikke kje-lyden i så mange land, og vi globaliseres mer og mer, - også når det gjelder språklig uttale. Hører man etter når barn snakker så klarer de sjelden å uttale kje-lyden, selv i de dialektene der denne lyden er vanlig. Unger og ungdommer lærer også mer av jevnaldrende (barnehage/skole) enn foreldre når det gjelder bruk av språket, dette tilsier at sje-lyden sin spredning ikke kommer til å stagnere.

Så "feil" uttale er ikke alltid feil...

Dialekt er dialekt, men nei... kjøkkenet mitt kjøpte jeg av en som uttalte det korrekt! Og ja, jeg er en av de som irriterer meg over at språket forsvinner, eller... jeg syns det er leit!

Kjedekollisjon!

Språket blir jo fattigere, man får f.eks. problemer med å skille mellom kjede og skjede;)

Min favorittoppleving i så måte; i eit fly, med sete ved midtgangen, registrerer eg at den unge dama på andre sida av midtgangen spør "Vil du ha jus eller sex?". Lettare forstyrra, usikker på om eg skulle vere flattert eller sjokkert, snur eg meg halvvegs for å sjekke om spørsmålet var mynta på meg. Men dama har henvendt seg til den ca 2 år gamle dattera si, og spør henne ein gang til: "Vil du ha jus eller sex?" medan ho pakkar opp ein pakke med Løvemat. Då gjekk det brått opp for meg at spørsmålet skulle vere "vil du ha jus eller kjeks?" Det blei vanskelig å halde seg alvorleg ein augneblink.

Jeg setter pris på medfølelsen.

Det er imidlertid interessant å høre at det er ille at jeg lar talefeil i en trailer ødelegge en film, uten at det kommenteres at jeg forteller at jeg har bundet fast og torturert den som har den UTtalefeilen...

Det er blant annet slike "talefeil" som fører til språkendring, og er du "heldig" så opplever du kanskje at Språkrådet en vakker dag tilrår "resisjør" som skriftlig norm....

Akkurat på det punktet tror jeg språkrådet vil være på vår side. Men hvorfor ikke uttale ordet med g-lyd? Sjøl sier jeg energi, nostalgi, strategi, synergi osv. med den g-en vi bruker i norsk uttale. Hvorfor ikke like gjerne re-Gi? Og re-Gissør? Mye enklere for alle parter! En gang het det sannsynligvis "regisseur". Noe av ordet har vi altså fornorsket, men den fremmede uttalen av g foran i har vi beholdt. Det er det jeg alltid har sagt: Språk er språk og ikke logikk.

Jeg tror vel heller at Språkrådet er mer interessert i de "naturlige" endringer som skjer ute blant folk. Og dersom endringene "fester seg" så er det ofte Språkrådet som tilrår at det fører til endring også i skriftspråket. Ta f.eks. bacon som er et importord som nå er fornorsket til beiken. Å forutse språkutviklingen tror jeg ingen av oss kan, da endringen ofte skjer først i talemålet, - og gjerne hos ungdom, og etterhvert implementeres det i skriftspråket. Men dette kan ta hundrevis av år. Det er ganske spennende å se hvordan ord har utviklet seg fra urnordisk og norrøn, via mellomnorsk, og nå moderne norsk. Jeg tror de gamle vikingene ville snudd seg i graven om de hadde hørt talespråket vårt i dag :-)

Kan nok stemme.
Jeg vinner aldri i lotto, men i slike settinger "vinner" jeg hver gang.

Jeg syns det var fornøyelig skrevet om hvordan man kan bli så hooked up på detaljer i hverdagen, som tilslutt får oss til å reagere fullstendig irrasjonelt.
Egentlig litt nerdete, et behov for å skrike ut; er det ingen andre som blir gal av dette????!!!
Svaret er, som vi leser nedover i tråden; både ja og nei. På samme måte som at folk tar ut separasjon pga tannkremtuber og åpne dolokk.
Jeg humret for meg selv da jeg leste jengenos innlegg. Det minnet meg om Erlend Loes herlige galskap :)

Deler din sans for denne type humor og galskap, men foretrekker den som sparker oppover eller er selvironisk:0) Her synes jeg det bare ble nedlatende ovenfor en fyr som har forsøkt å gjøre jobben sin og alle oss andre som sier både det ene og det andre litt feil.

Jeg ville ALDRI ha kommentert en person jeg traff privat som hadde en eller annen feil, det være seg tale eller annet, på en sånn måte at personen var identifiserbar. (Men jeg kunne finne på å kommentere et allment fenomen, som "shole" og "shøtt")

Når man får BETALT for å prate, så mener jeg at det er lov å kreve at resultatet er bra nok, altså uten for mange feil og mangler.
Jeg forventer nemlig at folk som får betalt, også tar seg bryet med å undersøke hvordan ting skal være. (Se bare hvor mye dialekt-kritikk "Halvbroren" har fått. Er DET ufint? Nedlatende? Jeg synes ikke det.)

Så har jeg altså satt ny rekord her inne, og forsvarer et av innleggene i etterkant.

Ny rekord:0)? Jeg synes bare kritikken var fremført på en nedlatende måte og synes ikke det var like morsomt som mange andre her inne. Men det er ikke veldig viktig og således i mine øyne ingen stor "brøler" du har gjort.

Ja, selvsagt, hvis man tolker det som et spark (og det ser jeg at man kan!) Jeg så bare for meg jengenos hysterianfall over én resjisjør for mye, dvs den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over :)
-Enig; selvironi er gull :)

Jeg synes følgende variant er like vanlig og ennå verre: Resisjør!

Kritikkverdig uttale burde vere eit minimalt hinder for å sjå ein god film!
Helsing ei som har vore medriven av Les Miserables meir enn ein gong!

Jeg er nå mer opptatt av hvordan folk skriver, enn av hvordan de snakker. Jeg mener det er viktig å ta vare på skriftspråket og at alle lærer å skrive mest mulig riktig, slik at man kan både formidle og motta skriftlig informasjon uansett sjanger.

Talemål er avhengig av så mangt; hvilke lyder vi er i stand til å uttale, som igjen ofte er avhengig av hvor fra i landet vi kommer.

Hilsen ei som kommer fra vestlandet, og som sannsynligvis ikke er i stand til å uttale verken kjole, skjørt eller regissør "korrekt"...

PS: Jeg har sansen for innleggene dine; ganske så fornøyelige til tider :-)

Er i utgangspunktet enig med deg, men når det er snakk om profesjonelle så synes jeg vi bør forvente at de uttaler ord korrekt. Og ofte er det kun latskap at man ikke gjør det.

Om du virkelig skulle ønske å lære bort noe en gang tror jeg en mindre nedlatende tone enn i dette innlegget vil oppnå større effekt:)

Jeg synes det er enda et hakk verre med ellers oppegående folk som sier "resisjør". Og de er ganske mange. (De vet kanskje hvem som har hatt resien på Les Miserables, for eksempel ...)

Jeg på min side skjønner ikke hvorfor det er så farlig så lenge mottageren av ordet forstår hvilken mening som ligger i det. Det er de sjarmerende "feilene" og individuelle særegenhetene som skaper et interessant menneske.

^^

... men så er vi altså noen pedanter som ikke synes alle feil er like sjarmerende.

Jeg er helt enig (med både jengeno og deg, Marit), og litt redd: jeg som snakker så fort og slurvete (det hører dere heldigvis ikke her inne!), klarer jeg egentlig å si det ordet ordentlig?

Har testet noen titalls ganger høyt her hjemme i stuen, og det høres ut som det går bra hver gang, men hvem vet om ikke dét bare er fordi det ikke er "på ordentlig"? Jeg mener, ALLE kan jo svømme på land, ikke sant - det er først ute på dypet du ser forskjellen på teoretikere og praktikere, 'sant?

Vi er så enige, så enige.
"Resisjør" ER verre enn "resjisjør", for i den siste så har taleren i alle fall halvparten rett.

Jeg har forsøkt å arrestere dem som sier "resisjør" med å spørre om det stemmer at X da hadde "resien", men da ser de bare dumt på meg, og klager til hverandre om hvor irriterende det er at jeg ikke vet hva ting heter.