Bokelskere.no

For en skuffelse språket er i Stille flyter Don. Etter nylig å ha lest Turgenjevs (en russisk mester) stramme, presise og elegante penn, faller dessverre Sjolokhov igjennom. Jeg har riktignok bare lest snaut hundre sider i det første av fire bind, så noen dom kan jeg strengt tatt ikke felle. Men jeg sliter meg igjennom mengder av adjektiv og adverb (flere i hver setning), intetsigende metaforer og oppstyltete og klisjeaktige setninger (mulig oversetteren må ta noe av ansvaret?). Ja, jeg tar i nå, men jeg strever med å få tak i personene, hvem de er, og hvorfor de ter seg som de gjør. Grusomme ting skjer, og jeg forblir uberørt.

Får håpe at historien i seg selv er sterk nok til å bære dette ”mektige eposet” (som bøkene er kalt). Vi snakker tross alt om et verk som ble belønnet med Nobels litteraturpris i 1965.

Er det noen av dere som kan komme med oppmuntrende tilrop! Eller er ikke Don verdt å bruke mer tid på …

Hei, Lillevi. Igjen har du så evig rett . (etter) min beskjedne vurdering er det nok en gang en uheldig avgjørelse at Mikail Sjolokhov i det hele tatt ble tildelt Nobelprisen. Han greide faktisk (ved hjelp av de sovjetiske myndigheter) å få til to reiser til Sverige. Og ingen var den gang i tvil om at Sjolokov's siste reise faktisk var en ren PR_reise for å å bane veien for nobelprisen og at hans innsmigrende tale "til mine svenske lesere" Må kunne sees som et innlegg for hans egen pris. Jeg har intet med å blande meg inn i om du bør lese verket videre, selv tok det en unødvendig bruk av den tid jeg er tildelt her på jorden. Nå sier man jo (hvem er egentlig dette/denne "man" der stadig blir rferert. Men, vi trenger ikke gå lenger enn til Hamsun , hans forhold til Nazismen osv, for å se at uansett forfatterens politiske ståsted , kan man være sterkt i mot dette, dog vil ingen si at Hamsun ikke er en genial forfatter!?, Dessverre kan man ikke si det samme om Sjolokhov. Det er mange tråder som fører fram til en pris. Mange tildelinger vil alltid være omstridt.
La meg presisere at jeg prøver ikke å la politikken og dens mange korrupte (med eller uten vitende og vije) la meg avspore av hvem eller hva jeg leser. Men man må se denne tildeling i lys av Wergelands ord"Tidens Guder, er den menn. Og da legger jeg mest vekt på tider , på hvor viktig det var i den kalde krigen for Sovjet å virkelig kunne godkjenne en Nobelpris. Andre kunne også se at denne noe sene tildelingen til Sjolokhov som selv så på seg selv som Sovjetunionens berømte OFISIELLE dikter med , behengt med alle tenkbare ordener og priser og utmerkelser, tidligere forbigått av Svenska Akademien , og han mottok prisen med i stor kontrast til regimets stillfarne men skarpe kritiker , tilbaketrukne Paternak som nødtvunget og ydmyk måtte avstå fra å motta prisen. Mens jeg mener at Turgenjev som du nevner virkelig kan
kalles "En russisk mester", kan ingen i den villeste fantasi sidestille Sjolokhov med Turgenjev og hans samtidige.
Det er riktig at Sholokhov kunne skrive, men å lese en vinner av Nobelprisaen bør ikke være et slit, slik det tydelig du ble, Lillevi;; etter et binds lesing. Og som jeg var da jeg endelig kom i mål etter hele verket, Jeg var kun 21 år den gang, og begynte faktisk å miste troen på litteraturens objektivitet og kunstneriske utførelse.
Du gjør som du vil, om du vil ta deg mine ord med i ditt eget "dilemma", om du ved å avslutte denne boken fordi det er som å banne i kirken, dette modige innlegget ditt. Og du har evig rett lesernes dom er alltid forskjellig og oppfatningen av hva man leser (og hvorfor) likedan. Så for all del.
Sjolokhov er imidlertid en karakteristisk representant for den typiske, offisielt GODKJENTE sovjetlitteratur, noe som likevel må innebære både sterke og svake sidder. Ingen tvil om at han den gang var en folkelig dikter, enkel, lettfattelig, med en frodig livsglede som vi den dag i dag gjerne kaller typisk russisk; han har en sterk følelse for de de strevsomme hverdagsmenneskene han fremstiller , og han mener å kjenne dem. Han har også utvilsomt (igjen min mening!) lojalitet overfor arbeiderklassen. Så det er ikke det. Men man venter noe spesielt av en Nobelprisvinner, som attpåtil har en treffende og godbit av en tittel på boken. Der lå for meg som ung førstegangsleser en et musikalsk vemod i tittelen" Stille flyter Don. Men, for meg blir tittelen det beste med hele boken, som nesten er like lang som elven.
Men så er det som om de bakenforliggende "krav" fra Svenska Akademien forsvinner fra omtrent første side. Først: Som forteller kan han simpelthen virke ganske middelmådig. Intellektuelt er han smalsporet: det er vanskelig å finne originale tanker i denne boken som i de andre fra hans penn. Men hederlig? Lenge virker det slik. I 1933 skrev han sitt berømte brev til Stalin , der han klager "dem som bruker motbydelige metoder som tortur, massakrer og skjellsord som kolkhosbøndene" I den sovjetiske Solsjenitsyn-diskusjonen bekjemper han derimot den størrre frihet kunstnere har fått og bent frem beskyldte kritikerne av regimet for å gå den amerikanske etteretningstjenestens ærend. Han satte etter manges mening rekord i stupid kynisme.
I etterpåklokhetens tegn, må vi igjen si han brukte de midler som fantes for å nå sitt høyeste mål, nemlig Nobelprisen . Og: Stalin var både Stalin og Krutshov feid under teppet, og Bresjnev ville oppnå de goder fra vesten han kunne får, så at Sjolokhov fikk prisen , var også en seier for det nye regimet. Mente mange.
Vel, dette måtte fram. Beklager for dem som føler seg støtt på de mansjetter man heldigvis ikke lengre bærer.
Men, Lillevi, vær tapper. For alle som brenner etter å arrestere meg på dette og hint, dere er jo i deres fulle rett. Håper også jeg er det.

Bøkene har gitt meg mye glede. Jeg har lest en del av dem, fra "Per Pusling" av Astrid Lindgren da jeg var 5 år, til nå, over de 70.
Mange bøker bør leses minst to ganger, for å sitere Agnar Mykle: " Boken kan inneholde et budskap" en kanskje ikke ser ved første gangs lesing.
Ha en fortsatt god sommer. Alle. Uansett.

Tusen takk for ditt informative og hyggelige innlegg, Rolf! Jeg trengte litt tid på å få lest det grundig, derfor har jeg ikke svart deg før (i tillegg har jeg ny pc, som krever litt av meg :-)).
Jeg ser at du ikke regner Sjolokhov til «de russiske mestrene», som nevnte Turgenjev og hans samtidige. Jeg har store hull når det gjelder russisk litteratur, har bare lest litt av Dostojevskij, Tolstoj og Gogol – alle med stor glede. Ut fra dette ringe kjennskapet kan jeg vel si meg enig med deg, en annen klasse.

Du skriver «for meg er tittelen det beste med hele verket». Det var i hvert fall tittelen jeg først og fremst falt for, mange år før jeg fikk lest dette ene bindet. Liker uttrykket ditt – det er et «et musikalsk vemod» i Stille flyter Don.

Om jeg får lest verket til ende, gjenstår å se. Det er i uansett mange andre, blant andre noen portugisere, som ligger foran i køen.

Jeg har sittet på sidelinjen og lest med stor interesse og glede diskusjonen du og Rolf har hatt om boka "Stille flyter Don". Har også sett hva Marit mener.
Jeg har ikke lest de, men nå har de rykket langt fram i køen for nå ble jeg så utrolig nysgjerrig på de at jeg tror sannelig jeg snart vil begynne :)
Men jeg må bli ferdig med en annen elv først, og elva heter "Donau" og er skrevet av Magris. Den har jeg hatt lyst til å hive "vegg i mellom", men det skal jeg si noe om senere.
Takk til dere for en inspirerende tråd.

Gleder meg til å høre hva du synes, Karin!
Også om Donau, som jeg lenge har hatt på ønskelisten.

God lesing og takk for hyggelige ord!

Skal si vi opplever ting på høyst forskjellig vis! Jeg har nettopp lest hele verket, og klisjeer og oppstyltet skrivestil har - om ikke akkurat gått meg hus forbi, så i alle fall gitt meg en forståelse av donkosakkenes oppfatning av seg sjøl i den tida historien utspiller seg. (Gud vet om de kanskje er like anarkistiske fremdeles: Vendinger og kuvendinger i Øst-Ukraina for tida tyder på et egenrådig folkeferd som ser litt stort på "vedtatte" normer for styring og statsdannelse).

En gang i min veldig grønne og romantiske ungdom leste jeg disse bøkene for første gang, og det som satte seg fast i hukommelsen, var naturligvis den håpløse kjærligheten mellom Grigorij og Aksinja. Siden den gang har jeg jo skjønt at Nobelpristildelingen var svært omdiskutert, siden Shjolokhov var et veletablert medlem av det sovjetiske "establishment". Denne gangen prøvde jeg derfor å lete etter spor av "sovjetpropaganda" i framstillingen av kampene under borgerkrigen, uten å finne noe sånt. Kosakkene ga blanke i ideologiene og sluttet seg til de røde eller de hvite, alt etter hvordan de bedømte sjansene til å bevare kosakksamfunnene.

Jeg synes verket framfor alt forteller ei tragisk historie om et folk som i hverdagen stort sett var sjølstyrt, men som i krisetider måtte adlyde tsaren. Krigsskildringene, både fra første verdenskrig og den påfølgende borgerkrigen, er rå og detaljerte, skildringene av livet for dem som ble igjen hjemme, er nøkterne og usentimentale.

Konklusjon: Denne gjenlesingen var en av sommerens beste leseopplevelser, uansett om det er Sjolokhovs verk eller tyvegods. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg ved siden av de folkelige og direkte dialogene, var kjærligheten til Don og det hjemlige landskapet, som gjennomsyrer hele verket. Noen finner det kanskje svulstig og overdrevet (oppstyltet, Lillevi?), men det er Don-landet hele verket handler om. Sjolokhov hørte hjemme her, selv om han ikke var kosakk.

Nylig leste jeg forresten at Solsjenitsyns påstander om plagiat var kjent døde og maktesløse av en eller annen litterat: Det handlet om misunnelse, mener jeg det ble hevdet. (Men Solsjenitsyn hadde utvilsomt gode grunner til å ønske Sjolokhov dit pepperen gror).

Takk for interessante og tankevekkende synspunkter, Marit. Ja, det er en stadig kilde til undring og fryd hvor ulikt vi oppfatter bøker.

Da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg straks lyst til å gå løs på de tre neste bindene (jeg har som sagt bare lest det første). Men da jeg gjenleste min egen omtale, ble minnet om hva jeg mislikte, sank leselysten igjen. Temaet er interessant og aktuelt, språkføringen, etter min mening, høyst variabel. Uansett – før eller senere skal jeg fullføre dette verket. Og – er enig i at det er av underordnet betydning hvem som har ført det i pennen.

Da er jeg endelig i mål med Stille flyter Don, første bind, og har skrevet en omtale. Du finner den her.

Ikke vet jeg -har ikke lest Turgenjev siden gymnaset, og har ennå Stille flyter Don til gode. Men kanskje du kan sjekke om en annen oversetter har løst oppgaven annerledes... En eldre norsk utgave, en dansk, en svensk?

Takk for din omtanke, annelingua :-)
Jeg må bare ile til og si at nå har det løsnet. Jeg har tatt på "klisjefilteret" og lar meg rive med av historien(e). Håper inderlig ikke at jeg har skremt noen fra å lese Stille flyter Don.

Jeg tror den oversettelsen jeg har, er den eneste til norsk.