I all hovedsak foretrekker jeg vanlige, ordinære navn i bøker, akkurat som i vanligliv. Synes ofte forfattere lager litt for spesielle navn til karakterene sine for å være litt spesielle, og gjøre dem litt for unike. For meg funker det ikke: Synes f.eks. Varg Veum er preget av for mye bokstavrim og av at det skal være snappy, istedet for å være et virkelig navn som noen ville hett i virkeligheten.
Når det er sagt synes jeg Dickens' Uriah Heep har et helt fantastisk navn, et av mine litterære favorittnavn, faktisk. Så rare navn kan funke, i gitte situasjoner.
Viser 4 svar.
Varg i veum kommer fra gammelnorsk, og betyr Ulv i helligdommen. Det ble brukt om folk som ble lyst fredløse etter en forbrytelse på et hellig sted.
Jo, jeg veit jo at Varg er et mannsnavn. Det er ikke det navnet i seg selv jeg reagerer på, ei heller etternavnet Veum som sådan. Det er kombinasjonen av de to navnene som for meg føles litt for litterær, og litt for uekte. Hmmm... vanskelig å forklare, annet enn at det høres litt kunstig ut. Som om det er tenkt at navnet må være i bokstavrim, for å gjøre det kort og snappy, og for at leseren skal huske det.
Enig! Uriah Heep ER Uriah Heep. En genistrek fra Dickens' hånd.
Nei, det er da Uriah Heep som er Uriah Heep...
Sist sett
