Bokelskere.no

Jeg ser at begge to har sine svake og sterke sider, begge lar rettferdigheten råde, om enn på ulike måter.

Husk at Valjean tok ikke livet til Javert når han hadde anledning til det.
For meg står Javert som en som er nidkjær, og som har et stort ønske om å lykkes i jobben sin. Det er det eneste i verden han kan og er seig og tålmodig.
Han kjente igjen Valjean og kunne ta tatt han men lot han gå. Jeg ser det som en gjenytelse. Men kunne han leve med å værte "utro" mot sin overbevisning og ekstreme oppfatninger i jobben sin? Nei, jeg tror ikke det. Derfor gjorde Javert det han gjorde. Han kunne nok ikke se seg selv i speilet og godta for seg selv at han ikke fikk fanget Valjean.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig, Karin. Javert opplever at alt han har bygd livet sitt på, plikten, ansvarsfølelsen, lojaliteten til sitt arbeid, rakner. Han er et menneske i oppløsning og ser ingen mulighet for å leve videre:

"Javert led fryktelig. Han var kommet i en uforklarlig stilling.
At han hadde en forbryter å takke for sitt liv, og erkjente sin gjeld og innfridde den; at han mot sin vilje stod på like fot med en straffet person og gjengjeldte den tjeneste han hadde gjort ham, med en annen tjeneste; at han hadde hørt den annen si; Du kan gå, og hadde svart ham: Du er fri. At han av personlige hensyn hadde sviktet sin plikt, og allikevel følte at der i disse personlige hensyn var noget allmennmenneskelig, kanskje noget som var høiere enn plikten. At han holdt på å forråde samfundet for å være tro mot sin samvittighet; det var alle disse meningsløse tanker som fylte hans sinn og knekket ham."

Selv om Bræin i KK-artikkelen er uklar/tar feil når det gjelder årsakene til Javerts selvmord, synes jeg hun setter fingeren på noe essensielt - menneskenes kompleksitet. Det er nettopp det vi er vitne til i Javerts siste timer.