Bokelskere.no

Kom på en ting til som jeg gjerne hører andre leseres syn på. Bræin skriver noe som jeg på husk mener var i nærheten av at Javert på broen forstår at han har forfulgt en uskyldig. Tror dere at Javert gjorde det? Jeg tenkte at han ikke kunne leve i en så sammensatt verden som den der noe er rett og galt samtidig. At han plutselig innså at det likevel var slik verden var og at hans insistering på det motsatte var en livsløgn og aldri ville lykkes. For Valjean var jo ikke uskyldig etter tidens lover, men Javert oppdaget plutselig at rettferdighet ikke kunne skje ved loven og den var samtidig hans eneste holdepunkt i livet. Hva tror dere?

Eg må innrømme at min kunnskap om Les Mis, baserer seg på radioteateret si innsnevra tolking, ein del artiklar samt at eg i ei årrekke har lytta til musikalen (og følgande kan alle sangane på rams =P). Eg veit derfor ikkje om den Javert som eg har laga meg eit bilete av, er den same som Hugo malar i boka. Eg er litt ueinig i Karin si karakterisering av Javert som nidkjær (kva tyder eigentleg det ordet - at ein er oppteken av eigen ære? at ein er ambisøs?), eg trur ikkje Javert er nidkjær. Eg trur heller at han som eit resultat av foreldrene sine synder (var ikkje faren straffange?), ynskjer å frelse si sjel ved å dedikere livet til å gjere godt, på den måten at han kjempar mot alt som etter han sitt syn er vondt. Javert har altså eit svart/kvitt bilete på verda, og utfører arbeidet sitt med ein nærast religiøs fanatisme. At ein person kan gjere godt ved "vonde" (straffbare) handlingar er noko han ikkje kan forstå etter sitt einspora verdssyn. Javet er vel også tru mot dette verdssynet sitt heilt frem til slutten då det kan virke som om eit lys går opp for han; Valjean, den største badassen i Javert sitt univers, er eigentleg ein sympatisk og koseleg kar. Dette er ei openbaring Javert ikkje kan leve med, derfor må han ta livet av seg.

Eg synes likevel at det er litt rart at Javert skal få denne openbaringa - kan ein lære ein gamal hund nye triks? Og kan Javert med dette svart/kvitt synet faktisk klare å skimte gråtonar. Om dette er saken trur eg kanskje ikkje at sjølvmordet berre er eit resultat av Javerts feiltolking av Valjean, men også av alle andre han nådelaust har jakta på. Verda er med eit verte mykje meir komplisert for Javert, det kan han ikkje leve med.

Slik jeg ser det, er Javert si rolle i boken nesten den til en hund. Han jager byttet, altså Valjean, noe han har gjort nesten hele livet. Men når jakten er over og han har Valjean i sin hule hånd, lar han Valjean gå. Javert lever for denne jakten, men når den er over blir han tom. Han opplever en eksistensiel krise. Han stiller seg spørsmålene "hva skal jeg nå gjøre?", og "hva er min missjon?". Kanskje han også får et bilde av en mer komplisert verden, men i det hele er hans oppgave fulbyrdet - han må dø.

Jeg er enig med deg i at Javert sannsynligvis opplever en eksistensiell krise. Men hva som leder frem til denne krisen, tror jeg er mer sammensatt enn som så.

Veldig artig så forskjellig vi tolker Javert. Det er vel det som kjennetegner stor litteratur!

Javert på broen forstår at han har forfulgt en uskyldig

Jeg stusset også på denne setningen i artikkelen. Fint at du tar det opp! Jeg har tenkt i samme baner som Karin, i innlegget under her. Men nå er jeg blitt så nysgjerrig at jeg må sjekke nærmere i boken!

Jeg ser at begge to har sine svake og sterke sider, begge lar rettferdigheten råde, om enn på ulike måter.

Husk at Valjean tok ikke livet til Javert når han hadde anledning til det.
For meg står Javert som en som er nidkjær, og som har et stort ønske om å lykkes i jobben sin. Det er det eneste i verden han kan og er seig og tålmodig.
Han kjente igjen Valjean og kunne ta tatt han men lot han gå. Jeg ser det som en gjenytelse. Men kunne han leve med å værte "utro" mot sin overbevisning og ekstreme oppfatninger i jobben sin? Nei, jeg tror ikke det. Derfor gjorde Javert det han gjorde. Han kunne nok ikke se seg selv i speilet og godta for seg selv at han ikke fikk fanget Valjean.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig, Karin. Javert opplever at alt han har bygd livet sitt på, plikten, ansvarsfølelsen, lojaliteten til sitt arbeid, rakner. Han er et menneske i oppløsning og ser ingen mulighet for å leve videre:

"Javert led fryktelig. Han var kommet i en uforklarlig stilling.
At han hadde en forbryter å takke for sitt liv, og erkjente sin gjeld og innfridde den; at han mot sin vilje stod på like fot med en straffet person og gjengjeldte den tjeneste han hadde gjort ham, med en annen tjeneste; at han hadde hørt den annen si; Du kan gå, og hadde svart ham: Du er fri. At han av personlige hensyn hadde sviktet sin plikt, og allikevel følte at der i disse personlige hensyn var noget allmennmenneskelig, kanskje noget som var høiere enn plikten. At han holdt på å forråde samfundet for å være tro mot sin samvittighet; det var alle disse meningsløse tanker som fylte hans sinn og knekket ham."

Selv om Bræin i KK-artikkelen er uklar/tar feil når det gjelder årsakene til Javerts selvmord, synes jeg hun setter fingeren på noe essensielt - menneskenes kompleksitet. Det er nettopp det vi er vitne til i Javerts siste timer.