Allerede fra første side er det en sår tone i Fedre og sønner, en stemning som ligger som en undertone gjennom hele boken. Turgenjev favner kløften mellom generasjonene i Russland midt på 1800-tallet, og på et allmennmenneskelig nivå. Det er rørende å lese om fedrenes undring og skuffelse over – og beundring for – sine unge, fremadstormende sønner. Og sønnene, hvordan de skammer seg over sine gamle, og samtidig er knyttet til dem gjennom uslitelige bånd.
I tillegg til de personlige og familiære konfliktene får vi innblikk i samfunnsforholdene i Russland på denne tiden - klasseskillene og det gryende bondeopprøret.
Turgenjev fører en nydelig penn. Så uttrykksfullt og presist. På bare to hundre små sider skaper han et levende og troverdige persongalleri. Vi kommer under huden på personene og føler uvilkårlig med dem i alt deres strev. Spesielt er jeg imponert over dialogene. Svært mye kommer frem gjennom det sagte, og det usagte. Litt fremmed og artig er den formelle formen selv mellom familiemedlemmer og nære venner. Like fullt virker dialogene troverdige og naturlige. Vi/jeg tror rett og slett på disse menneskene!
Nå som jeg har lest mye Dickens, kan jeg ikke la være å sammenlikne! Mens Dickens fortellinger er frodige og omfangsrike, nærmest som eventyr, er Turgejev stil (i hvert fall her) stram og fortettet. Men du verden så mye disse to samtidige forfatterne formidler, hver på sin måte!
Min første og ikke siste Turgenjev får terningkast 6. Tusen takk til Karin, Rolf og andre bokelskere som har gjort meg oppmerksom på ham!
Jeg anbefaler Rolfs interessante og grundige bokomtale. Du finner den her
Sist sett
