Bokelskere.no

Flere av bøkene jeg har lest lever jeg meg så mye inn i at en eller flere av personene blir en del av meg. Det hørtes kanskje rart ut, men det jeg mener er at noen litterære karakterer klarer på en eller annen måte å bli så levende for meg at de blir en del av mitt indre persongalleri. Det arter seg på den måten at jeg kan se for meg at dette er jo det hun eller han opplevde i den historien der, eller i den situasjonen der ville hun eller han ha gjort eller sagt det og det... De blir til en del av meg. Slik har jeg det med blant andre Mrs Dalloway og Lily fra Bienes hemmelige liv. Noen andre som har det slik. Av og til arter det seg også sånn at jeg kan se noe og assosiere til en av disse personene. Slik har jeg det med Lily; rett ved der jeg bor er det en lav gammel mur som det er fult mulig å putte små lapper i, og hver gang jeg går forbi den muren tenker jeg på søstrene og bønnemuren. Det er koselig, føler liksom at en har noen spesielle venner da. Det jeg lurer på på er om flere har det på en lignende måte, og om der kan fortelle noe om hvilke bøker det er snakk om .

Jane Eyre har fanget meg som ingen annen bok har greid. Jeg er like hektet 4 år etter at jeg leste den for første gang!

Agnes Grey er også en favoritt. Jeg elsket hvordan karakteren i en bok som er skrevet på 1800-tallet kunne være like glad i dyr som meg selv, og hvordan forfatteren, Anne Brontë, gjorde så de tvilsomme karakterene behandlet dyr dårlig, imens de gode og rettferdige elsket dyr.

Når du sier dette, tenker jeg på Harry Potter. Ihvertfall "Fangen fra Azkaban". Da levde jeg mag virkelig inn i boka!

Har det på samme måte med de aller fleste karakterene i Harry Potter, de er som venner for meg. Jeg føler også at jeg vet hvordan Bilbo Baggins ville reagert i flere situasjoner. De to karakterene som sitter mest igjen i meg er Santiago fra "Alkymisten" og Hassan fra "The kite runner" De to har virkelig satt dype spor i meg!

I noen av bøkene jeg har lest i løpet av tiden. Har jeg ofte tenkt disse karakterene ligner litt på deg. De har trekk som gjør at de er med deg. Overalt du går. Kan kjenne meg godt igjen i mange av karakterene.

En bok som gjorde sterk inntrykk på meg var The perks of being a wallflower. Her følte jeg at kunne kjenne meg i karakterene igjen .Både i Charlie, Sam og Brad. Her var det dette ungdommelige som gjorde at jeg kjente meg igjen. De var meg i gangen når jeg gikk på skolen. Der følte jeg alt ble gjenspeilet som i handling til boka.

Tror ofte karakterene kommer i livet vårt og får oss til å tenke oss om. Og blir værende med oss =)!!

Etter å ha avslutta "Monsteret kommer" fikk jeg lyst å hente frem igjen denne tråden.
Boka handler om en gutt på 13 år som mister moren sin i kreft. Dette var en veldig sterk bok, som jeg tror kommer til å sitte i kroppen i lang tid fremover!!
Jeg tror som tidligere nevnt at det at man kan gjenkjenne seg i en eller flere av personene i boka er viktig for at det skal bli en bok som "setter seg fast" og for at den skal virke troverdig...
"Monsteret kommer" ble en slik bok i veldig stor grad for meg. Mye mer enn ventet!

Du er ikke den eneste.
Jeg har det slik med Arya fra game of thrones, Ilke fra Phenomena serien og for ikke å snakke om Idgie fra stekte grønne tomater.

Ja, hvordan er "Stekte grønne tomater"? Har den i hylla mi ser jeg, men har ikke lest den ennå.

Stekte grønne tomater har jeg aldri lest, men filmen har jeg sett 3 ganger, den er en av mine favoritter!

Jeg har lånt ut boka flere ganger, og har faktisk ikke fått lest den selv ennå, men den står på leselista mi; ) Filmen har jeg også sett, selv om det begynner å bli lenge siden nå... Likte den.. Gleder meg til boka: )

Det som er morsomt, er at jeg aldri har lest boka. Men min mamma gjorde det da jeg var liten. Og hun begynte å kalle meg for Idgie. Jeg var rett å slett prikk lik henne. Mamma var veldig flink til å fortelle; så hun fortalte meg deler av boken (små episoder)
Deretter så jeg filmen da jeg var rundt 11 år, å det var som å se meg selv..
Enda, kaller mamma meg for idgie, kjøper klær til meg som hun bruker i filmen, og kommenterer, ja sånn ville idgie gjort å. haha... Jo, jeg er å blir idgie fra bunn av!

He he he: ) Herlig: )

Barnet Gud glemte - er en bok jeg tilfeldig fant på biblioteket en dag jeg tok meg tid og gikk gjennom diverse hyller. Det er tittelen som var fengslet meg i første omgang. Boken var liten og ikke særlig tykke og forfattet av Dagfinn Grønoset. Som viser et tidsbilde av Norge fra slutten av 1800-tallet. Viser hva som skjedde når en familie hadde dårlig råd (i tillegg at faren drakk), ble barn bort på en gård når de nådde 7 år og måtte jobbe. Fikk innblikk i samhørigheten blant de som jobbet der. Barna fikk også skolegang, men det lå langt fra våre dager - kanskje noen ganger i måneden. Må innrømme at det var en tårevåt lesing. Flere år etterpå fikk jeg tak i boken på et aktikvariat og tittelen sitter spikret.

Forstår akkurat hva du mener, har lest noe lignende i Hellemyrsfolket, og det sitter fremdeles i meg mange år etter. Det blir nesten for sterkt for meg som har vokst opp i et alkoholisert hjem.

Så definitivt boken som allerede er blitt nevnt av to andre bokelskere i denne tråden - "Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl" av Jon Gangdal. Har lest den to ganger, og den har gjort et varig inntrykk.

Helt klart! Samme syns jeg om "jeg elsker deg og finner deg uansett" av samme forfatter.

Den har jeg lest, jeg er enig med deg. "Skadet" ( engelsk originaltittel: "Damaged" ) av Cathy Glass tilhører samme kategori som de vi allerede har nevnt.

Ja, forstår godt hva du mener. Jeg har sagt mer om denne boka i en annen kommentar i denne diskusjonen.

Boken om lille Christoffer som ble mishandlet og drept av sin stefar: "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".. Det er en så hjerteskjærende historie at jeg vil bære den med meg så lenge jeg lever, og lar den være en påminnelse til at vi som voksne må reagere når vi mistenker at barn blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Vi må ikke snu ryggen til og tenke det ikke angår oss, men rette blikket mot det som skurrer og sette spørsmålstegn ved det.

Ja, slike bøker har det med å grave seg dypt, dypt inn i sjela. Jeg er så følsom for den type bøker at jeg nesten ikke klarer lese dem, en vond barndom med alkoholisert far setter dype, dype spor...

Tror nok ikke jeg har det på den måten at de tar en del i dagliglivet, men jeg har noen figurer jeg tenker på fra tid til annen. På den måten har de jo blitt en del av livet mitt, det beste eksempelet er Arn Magnusson fra Arn-trilogien. Han synes jeg er så spennende og levende beskrevet, en ekte helt som jeg stadig kommer tilbake til.
En som også er veldig levende for meg er lille Christoffer fra "Jeg tenker nok du skjønner sjølv". Dette er en bok fra virkeligheten så det er kanskje ikke helt det du er ute etter, men den blir veldig nær. 

Selv om du ikke har det akkurat på samme måten som meg, så høres det definitivt ut som de har blitt en del av ditt tankeliv ja, og dermed vil jeg si at de er en del av deg... Det ser ut som om det kan arte seg litt ulikt, men det syns jeg bare gjør det mer spennende.

Ja, det er sikkert slik at noe ved fortellingen eller personen har noe vi kjenner igjen oss selv i eller som du sier noe vi ønsker oss.

Er så hjertens enig med deg! Det du skriver om at karakterene er blitt en del av ditt indre persongalleri, er virkelig fint sagt. En bok som er slik for meg, er "Varulven" av Aksel Sandemose. Har en følelse av at det oftere skjedde da jeg var ung, og det er mange år siden jeg leste den første gang.

Ja, jeg opplevde det nok oftere da jeg var ung, men har begynt å tro det har noe med hvor mye en får konsentrert seg om boka, hvor mye ro en har i sinnet til å virkelig leve seg inn i fortellingen... Men selvsagt, enkelte karakterer bare griper fatt i en, slik som Lily gjorde, uten at jeg klarer å sette ord på hvorfor, annet en at det gav et slags ekko i meg.

Siste boka jeg følte det sånn med var Barnepiken. Jeg tar meg selv i å undre meg hvordan det går med de nå, personene var så herlig skildret at de kunne like gjerne ha levd.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver der... Når jeg leser en bok, så er jeg i boka! Jeg kan le, jeg kan gråte og jeg kan føle det karakterene føler. Og innimellom opplever jeg småting i hverdagen som får meg til å tenke på karakterene i en bok.

Jeg er ikke sånn med filmer, men bøker er magisk!

Ja, bøker er herlige sånn: )

Jeg skjønner veldig godt hva du prater om, og kjenner meg igjen :)
Den første boka jeg tenker på er "Stryk meg over håret" av Agnes Matre. Det er nok en bok som vil bli lagret på en spesiell plass inni meg. Guro, som er hovedpersonen, er veldig levende for meg. Tar meg i å tenke på henne og hvordan det er med henne, før jeg kommer på at dette kun var ei bok... hehe..

He he he, ja, de kan bli svært levende for en. Ikke lett å sette fingeren på hvorfor enkelte karakterer trer så levende fram for deg, men noen klarer det altså. Herlig når det skjer da, blir liksom litt rikere av det, noen ekstra venner på en måte: )

Jeg også skjønner veldig godt hva dere mener! Jeg lever meg veldig inn i enkelte bøker,og kan bå le,gråte og bli sint på karakterene i bøkene sine vegne..og jeg kan godt smile med meg selv når jeg tenker på en karakter fra en bok kanskje årevis etter at jeg leste boken.Kanskje derfor jeg er så glad i bøker,som du sa Malin M,livet blir litt rikere. Den boka som kanskje har festet seg best hos meg er "Den uendelige historien" av Michael Ende.Jeg bare elsker den boka! Leste den første gang da jeg var ganske ung,men har lest den igjen flere ganger senere også.Syns bare historien er så utrolig vakker! Hadde en illustrert utgave av boka da jeg var barn..det er ikke tilfeldigvis noen her inne som har den som kunne tenke seg å selge den til meg?
Syns hvertfall historien er utrolig vakker,og det kommer alltid til å være en av de bøkene jeg virkelig skulle ønske jeg kunne lese for første gang igjen..

Ja, noen historier sitter i meg i mange, mange år etter at de er lest. Herlig å lese innlegget ditt: )