Jeg synes det er for galt at du ikke skal få med deg epilogen, så derfor har jeg skrevet den av for deg her:
I hundre år har An-Magritt sovet ved siden av Johannes. Nei bare et sekund! Fra graven deres ser en skyene senke seg som før ned over dalsluket lengst i nord. Der ligger havet som var til før Gud skapte verden og skilte vann og vann.
En stille og lys juninatt rider dragonløitnant Hedstrøm oppover til Østerlid. Han er kledd i den uniform Gustaf Adolfs regimenter brukte under oppridningen til Christianopel.
Hedstrøm rider i galopp og sitter ong og oppreist i sadlen. Hans fornedring er til ende. Igjen bærer han det sidesverd han tapte ved å legge det fra seg i en skjøges skjød. Han svinger inn på den gjengrodde og vanskjøttede kirkegård. Innviet av en unemnt munk. Her holder han an foran Johannes’ og An-Magritts sunkne graver.
Hedstrøm skriver namnene til Johannes og An-Magritt ned på en stentavle. Ved hennes føier han for zirats skyld et allegorisk tegn han en gang så innhogd i en sten over en kvinnegrav i Polen.
Han rider fra grav til grav. Trekorsene ligger råtnet og nedblåste over alt. Her er tre graver side om side. I den ene den lærde latindegnen Pedro. Zigeunergutten Pistolen! Og i den andre Eva – det mishandlede barn An-Magritt stjal fra den hedenske legden. I den tredje grav – og nærmest Pedro – ligger det fryktelig utsjående menneske hestejelkeren. I dag sto sikkert også han mellom englene i Himmelen.
Hedstrøm skriver nøiaktig også namnene deres ned på stentavlen. Når den ble funnet ville deres initialer prentes i en kirkebok. Han vet ingen annen utveg å ivareta de salig hensovendes minne på. Jo én kom til å bli erindret i tio tusen år. Mor lilla!
Enda en grav rider han borttil. Den er så vidt synlig. Her ligger broder Jurgen og den vanvittige fjøstausen døden reddet fra galgen. To Guds sendebud til alle enfoldige sjeler.
Og så rider Nordens eldste – eller yngste – løitnant nedover til smeltehytten. På elvebredden holder han an og blir sittende i sadlen og stirre. Nei Kammertjener Jurgens’ smeltehytte er heller ikke mer! Noen ruiner og store slagghauger ligger igjen. Intet annet.
Hedstrøm sporer hesten ut i elven så den kan svømme over nedenfor strykene. For en rytterdragon en enkel sak. Derfra rider han opp til dammen. Konstmesterens viden berømte vasshjul borte! Demningen sprengt! Forgjeves har mange hundre stridende kjempet ved denne skansen til hestene ble skutt under dem. Den største honnør på denne jord!
Hedstrøm reiser seg i sadlen og står i stigbøilene. Er også bøxel- og leilendingspladzene borte? Nei! Han klapper i hendene. Nye fötjusande gårder og store åkrer innover alle lier!
Hedstrøm lukker øinene. Han vil overlate det gledelige og mirakuløse syn til sjelens øie. No ser han An-Magritt lik en ong skogsfru stå i røken inne ved kølmilene. Hun vokter trekklukene så veden ikke tar fyr og går opp i flammer. Der – der ser han henne med to malmokser pløie grøftede myrer og stenet mark nedenfor Kiempepladz. Og der – der står mor lillan frisk og smilende i karmen og kjører foran en konvoi fattige bøxlere og leilendinger. Plebeiernes hungerstog til Rom!
Hedstrøm åpner atter øinene. Ville det nye samhellet ha vært mer enn en drøm i sømne uten henne? Han roper All sinte! som til et helt oppsadlet regiment. Hon var den blivande sägrare!
En halv time senere rider Hedstrøm dit ned elveprammene lå under Monsieur Jurgens’ store bestyr. Dragonløitnant Hedstrøm sporer igjen hesten ut i elven.
På andre siden ligger planert veg for kjerrer og karosser. Det var den An-Magritt fikk Johannes til å måle og stikke ut før han forfremmes til huttenreuter. Kløvsadlenes inferno for mennesker og dyr var forbi.
Hedstrøm setter seg bedre til rette i sadlen og rider mot solnedgangen norderut. Hans sidesverd dingler ned fra hestens venster side.
I den lyse juninatt kaster rytteren skugge bakover. Ikke engang den ligger mer foran - - -