Bokelskere.no

Gjesp ....

Enig, brukte nesten 3 måneder på å bli ferdig med boken.

Jeg har lest to indiske bøker, og begge er noe av det beste jeg har lest. "Hva er du for slags Idé?" spør Salman Rushdie flere steder, og jeg spurte ham om det samme.

Som det er skrevet lengre ned så hopper Sataniske vers mellom virkelighet og "drømmer", en verden, så en annen verden. Gud er fortelleren. Rushdie skriver i stor hastighet, her skjer det saker og ting og alt på en gang, det er mye som skal ned på papiret, tjo hei se et spøkelse, hvor har det blitt av alle punktumene, jeg må trekke pusten! Litt sånn er det. Rushdie er energisk. Det er fengende, men vanskelig å sove rett etterpå. Det krever mye av leseren, og det er bare å ta tak i hornene, eller gripe fast i glorien og holde seg fast. Et sted bruker Rushdie Dickens "Vår felles venn" som kulisser og jeg ble begeistret. Hurra, jeg har lest "Vår felles venn", ikke "Store forventinger", men Vår felles venn. Det var morsomt.

Jeg husker lite av det jeg lærte på skolen om Islam. Jeg kom opp i eksamen muntlig i emnet og fikk en femmer, så noe har jeg da kunnet. Hvor det blir av alt sammen vet jeg ikke. Jeg har ikke lest Koranen heller. Det gjør ingenting. Sataniske vers er en lek, det er flere reiser. Den er morsom, fin og fryktelig velskrevet. Av og til minner språket meg om Dickens. Jeg bare leste jeg, og dret (beklager) i å analysere, tolke, lete, huske, tenke.. Bare les, slapp av og se Tjukkeste London der nede, smil av Gabreel Farishta som slipper teposer rett ned på gulvet og overalt ellers. Terningkast fem fra meg :)

Men du skal ha stor takk! Jeg har sett et eksemplar i hyllene hos min mor, så jeg skal jammen gå og låne Sataniske vers av henne, det har jeg lyst til nå...

Har lest en bok av Salman Rushdie engang, det var en fantastisk opplevelse... Jeg hadde det grusomt kjedelig i en by jeg ikke likte da jeg fikk låne den.

Nå må jeg finne ut hvilken det var før jeg går videre.

Ah, Midnight Children, selvfølgelig. Hadde liksom ikke taket på han til å begynne med, men så falt jeg inn i rytmen og boka ble en språklig opplevelse... Han bruker mange ord, men likevel omsorgsfullt, så bredden hans kommer til sin rett. Ikke akkurat en forfatter å gå løs på for nybegynnere, tenkte jeg, og lurte på om andre så den samme fargerike dybden hans som meg. Han er en sann ordkunstner, ikke bare en forfatter. Jeg var totalt hensatt til hans India! Ingen problemer med innlevelsen der nei... Jeg opplevde det ikke som heseblesende, men mer som å rafte i en mental elvekano på en (under)strøm. Akkurat som ei elv hadde han et visst leie å ta meg frem langs. Det sto så forbanna mye i mellom linjene også. Det var en sorg da det ikke var igjen mer tekst i boka.

Misforstå meg riktig, boka var ikke tunglest, men den er noe kompleks hvis man ikke er vant til "dype" forfattere;-D Har man lest bøker før er det bare å gå løs på Rushdie! he he

Huff... Jeg er litt mindre halvveis i denne boken, og tenkte jeg kunne gå inn her for å få inspirasjon til å fortsette... Dette var den eneste diskusjonen om boken ;-) Du pleier jo alltid å ha slike fine omtaler av gode bøker, så nå mistet jeg helt motet her !!

Det er vel ikke den eneste diskusjonen om boken? Jeg mener å ha lagt inn et innlegg tidligere...? Boken er tung, uten tvil! Den er postmodernistisk, med innslag av magisk realisme og postkolonialisme, dvs. her finner man fantastiske, men uvirkelige historier, fabler og drømmer innenfor drømmer. Man må hele tiden avdekke lag på lag av informasjon for å forstå den dypere meningen; innvandrerens situasjon, hvordan det er å leve mellom to kulturer - "in between", verken assimilert eller integrert, hva som skjer når man forflytter seg til et annet land, kultur, kampen mellom det gode og onde, mellom tro og tvil. Rushdies hensikt er å belyse tro og senere tvil; altså, hva som skjer med innvandreren når han møter det vestlige samfunnet og kanskje må gi opp noe av sin tro; når han må gi slipp på de etablerte sannhetene.

Boken kan leses som en motstandsdiskursj: mot etablerte sannheter - om Vesten, om religion, om innvandrernes hjemland. Den protesterer mot religiøs fanatisme, men hyller troen. Den protesterer mot både assimilering og integrering, men hyller det hybride mennesket; mennesket som tar opp i seg og bevarer BÅDE det nye og det gamle.

Boken er kontroversiell og fordømt for å være blasfemisk - til tider med rette. Den gjør narr av det mest hellige, om enn på en subtil måte. Dette til tross, den fungerer også som et meget bra forsvarsskrift - for innvandrere og deres situasjon.

Boken er høyaktuell, og er viktig å lese hvis man er interessert i disse problemstillingene. Diskusjonen om den tar aldri slutt - bare se hvordan karikaturtegningene opprører. Men, som sagt, den er tung, og selv om den (bare) kan leses som en morsom historie, er det kanskje lurt å lese litt om bakgrunnen først, samt noe om islam? Dette hvis man ønsker full forståelse for nettopp hvorfor den er kontroversiell.

Forresten: Dette er faktisk den eneste diskusjonen om boken...

Tusen takk for et grundig og informativt svar ! Det du tar opp er noe av årsaken til at jeg har vært positivt innstilt til å begynne på denne boken. Det at den er del av noe så stort, aktuelt og evig drøftet er en begrunnelse i seg selv for å begi seg ut på den. Problemet mitt er kanskje at den er så annerledes fra alt annet jeg leser på "fritiden". Det er ikke en typisk avkoble-på-sofaen-en-søndag-bok, da den krever mye av leseren. Ditt svar gav meg imidlertid mye i min fortsettende lesing av denne boken :-) Igjen: Takk !

Nei, dette er så visst ikke en koble-av-på-sofaen-bok! Den krever mye mens man leser, men etter mitt skjønn, også førlesning. Men du har så rett, den er en del av noe veldig stort og aktuelt, og jeg kan ennå huske, mens jeg studerte den, hvor opprørte noen var... Tenk, i enkelte land blir man drept for å være i besittelse av den, selv nå, og i Norge ble jo forleggeren skutt...

Veldig mange vestlige redaktører, forleggere, forfattere og samfunnsvitere hyllet den opp i skyene, samt forsvarte den varmt. Det merkelige var at enkelte av dens forsvarere ikke helt forstod den.

Ja, man bør lese den, men jeg vet ikke om jeg selv hadde gjort det hvis det ikke var for at jeg skrev om den. På en annen side, hvorfor valgte jeg å skrive om den i utgangspunktet? Vel, jeg har alltid vært tiltrukket av kontroversiell litteratur - særlig når den er politisk - selv om jeg ikke alltid liker det...

Lykke til!

Nei, ikke mist motet! Det var i grunnen veldig ubetenksomt av meg å legge inn denne kommentaren. Gjør dine egne erfaringer først. Kanskje jeg hører på deg i neste omgang og gir boka en ny sjanse!!!!

har også prøvd meg på Sataniske vers. tror mange gjør det fordi den er viktig. Litt plikt? En av ytterst få bøker jeg har lagt fra meg.

Mange føler det nok som litt plikt...

Les den hvis du er interessert i tematikken, hvis ikke, legg den fra deg... Det er i hvert fall mitt råd.