Bokelskere.no

Kan man virkelig ha noe å utsette på denne mannens forfatterskap?

Jeg har sett folk kalle forfatterskapet hans for narsissistisk. Jeg kan skjønne hvorfor. Han skriver om seg selv, sin udugelighet og sitt "grå" og totalt usjarmerende vesen i veldig mange av bøkene. Så applauderer mange ham for å ta et oppgjør med dette gjennom grepet han gjorde i Summertime, der han via andre synsvinkler stiller spørsmål ved hvorfor hans historie skal bety noe mer enn andres, hvorfor han bare i kraft av å være forfatter skal være mer interessant, når faktum er, i hvert fall slik han trer frem i den boka, at Coetzee er et stusselig menneske. Problemet er at dette også kan kalles en narsissistisk øvelse, akkurat som det å proklamere at man gir avkall på sin individualitet og identitet er omtrent så individualistisk som en handling kan være. Eksempel fra populærkulturen: Da Prince valgte å kalle seg The Artist Formerly Known as Prince ledet ikke dette akkurat oppmerksomheten bort fra ham selv og hans artistnavn, hehe. Vi slipper ikke unna og kan heller ikke skrive oss fælt langt bort fra oss selv, og kanskje er det dette Coetzee har skjønt.

For selv mener jeg Coetzees narsissisme er sympatisk, i mangel av et bedre uttrykk, nettopp fordi han virker å være bevisst på den. I Disgrace trer nødvendigheten av empati og medmenneskelig forståelse sterkere frem enn i kanskje noen annen bok jeg har lest, nettopp fordi boka er så kompromissløs i sin dveling ved hovedkarakterens oppfattelse, rettferdiggjørelse og rasjonalisering av situasjoner der han burde tatt et større moralsk ansvar og handlet deretter. "Den andre" og dennes følelser er ikke gitt noen plass, overtrampene blir tydelige. Om moral eksisterer og kan komme fra noe sted så er det gjennom identifikasjon med andres lidelse, noe hovedpersonen kanskje også etter hvert skjønner, slik det er forsiktig antydet i bokas slutt. Utestengelsen av den andre, uvilligheten til å forsøke å ta del i den andres annerledeshet, på den andre siden, er for mennesket en nødvendighet for utøvelsen av vold, og en mulig konsekvens er den konteksten som vi finner i mange av Coetzees bøker, også i Disgrace, nemlig rasekonflikten som har preget og fortsatt preger Sør-Afrika, der forfatteren selv er født og oppvokst.

Kortversjonen: Ja, Coetzee er bra, og opplagt opptatt av mer enn seg selv.